Ole Henrik «Heihka» Kappfjell har tatt plass ved vitnepulten midt i salen. Han har grudd seg. Denne tirsdagen han skal forklare seg som part i saken der motpart er Øyfjellet Wind, med staten som hjelper.
– Hvordan skal jeg forklare retten hva rihrehke er, begynner han.
Kappfjell kaller det hovedpulsåra, som går fra barmarksbeitene til vinterbeitene og tilbake igjen.
Han forteller om 1984, da han var 17 og fikk være med sin onkel Torstein Appfjell på å flytte rein på gammelt, tradisjonelt vis. Onkelen gikk foran og lokka, han gikk bakom og sanka.
– Vi flytta hele turen fra Sømna, forbi kalkbruddet, opp Langfjorden, gjennom Velfjordskaret, Måsskaret, over Stavassdalen, ned på Finsåsen og over brua der, for elva var så stor at vi ikke kunne bruke den.
Slik han husker det, stoppet de derfor i fem netter. Da gjaldt det å finne et område med egna nattbeite der det var enkelt å samle reinen igjen til neste flytt.
– Dette er ei gammeldags reinflytting. Jeg synes sjøl at jeg ikke er så gammel, men da var jeg 17, i dag er jeg 57 – det er 40 år. Men dette er sånn jeg har lært meg reindrift. Dette er tradisjonene jeg har lært og det generasjonene før meg har gjort.
Er været fint og ting går godt, kan han komme i et modus der han er nær flokken, og det virker som de har akseptert ham som gjeter. Han blir en del av den og får lov til å gjete reinsdyrene. Det handler om tillit mellom folk og dyr, et bånd.
– Det er dette som er nerven i det jeg hadde tenkt jeg skulle prate om, sier han.
En ny Fosen-sak
I rettslokalet til Helgeland tingrett i Mosjøen står to rader med pulter og mikrofoner til staten og Øyfjellet Winds åtte folk. Reinbeitedistriktet med sine advokater har én rad. Dommeren og de fire andre medlemmene av skjønnsretten sitter foran, med partene på hver side.
Det er Øyfjellet Wind som har reist sak, for å få avklart erstatning til reindrifta for ulempene som vindkraftanlegget påfører dem, som vindselskapet er pålagt å gjøre. Men som i Fosen-saken mener reineierne at konsesjonen og ekspropriasjonen av deres bruksområder skal kjennes ugyldig, og at de 72 turbinene må tas ned og området restaureres tilbake mest mulig slik det var.
Mellom øktene kan man høre ord som presedens og prestisje. Saken har likheter med Fosen-saken, der staten og Fosen Vind tapte i Høyesterett i 2021.
Også for Øyfjellets del ga Olje- og energidepartementet tillatelse til å bygge anlegget før rettighetene var avklart overfor reindrifta. Byggingen startet i 2020 og i 2022 var anlegget i drift.
Øyfjellet kan bli et nytt oppgjør i Høyesterett om vindkraft i samiske reindriftsområder. Hva skjer hvis staten og vindkraften taper igjen? Hva ble egentlig utfallet på Fosen, når turbinene fortsatt står? Hva står på spill for staten, vindkraftinteressene, for reindrift og samer i Norge?
En ny høyesterettsdom kan få betydning ikke bare for Øyfjellet, men framtidige utbygginger flere steder, og alt tyder på at tingrettens dom blir anket.
En større kamp
Flere tidligere Fosen-aksjonister sitter bak i rettslokalet i Mosjøen og følger Kappfjells forklaring. Det har Betty Kappfjell bidratt til, som er Kappfjells tante og søsteren til Torstein Appfjell, leder for reinbeitedistriktet.
Betty Kappfjell leder den lokale foreningen av Norske Samers Riksforbund (NSR), Maadtoej Sijte. Sammen med Motvind Norge og Motvind Bevar Øyfjellet sørger den for at mye skjer utenfor rettssalen disse dagene. Hver morgen og ettermiddag er folk på plass med bannere mot utbyggingen mens partene går ut og inn.
Det har også vært utstilling om hverdagsrasisme. Teaterforestillingen Hvem eier vinden? som også ble spilt under åpningen av Bodø som kulturhovedstad, har blitt satt opp. Kvelden før fortalte Fosen-demonstranter om sine opplevelser en panelsamtale i biblioteket.
For Betty Kappfjell handler det om mer enn saken i retten.
– Det er mye hets mot samer, særlig unge, i området vårt. Vi har lagt vekt på å dra til Mosjøen for å være synlige, sier hun.
Da hennes far drev reinbeitedistriktet, stod kampen mot reguleringen av Røsvatnet, Reevhtse. På kartet rundt Mosjøen er det mange samiske navn. Brovrese (Brurskanken), Raajnevielie (Reinfjellet), Gierkievaerie (Grøvfjellet), Stoerrevaerie (Storvassfjellet).
Betty Kappfjell reagerer på ting som er sagt i retten. Noe av striden står om reindrifta fortsatt har tilgang til området som kalles beitesone fem. Hun hørte en advokat si at reinen til slekta aldri hadde vært i beitesone fem før i 2017, etter at konsesjonen var gitt. Men selv har hun en historikk som går langt bakover, og husker at faren hennes i 1977 gikk på ski under reinflytting fra dette beitet og via Hundåla like ved der vindkraftanlegget nå ligger.
– Han var 70 år da og rente på ski med bjellereinen under flyttinga. Jeg husker hvor glad og fornøyd han var, at dette hadde gått så bra. Og så står det en Oslo-mann der og sier at dere har ikke vært der.
Hun stopper litt og så sier hun:
– Jeg måtte bare henvende meg til far der oppe og si at: Nå gråter jeg, far, for nå står de og forteller at det du gjorde i 1977, ikke skjedde. Men jeg tror nå, jeg har håp. Håpet er det siste vi må miste. For da har vi tapt. Vi må bare tro at dette går.
Mener Fosen åpnet manges øyne
Beaska Niillas har tatt bilen til Mosjøen og var også med på Fosen-aksjonene. Han er politisk nestleder i NSR og parlamentarisk leder for NSR på Sametinget. Han erkjenner at det for samisk reindrift kommer stadig nye saker.
– Ja, det tar aldri slutt. Det er dessverre sånn. Vi må egentlig bare hoppe fra sak til sak og gjøre det beste vi kan, sier Niillas.
Samtidig uttrykker han takknemlighet for at det nå er flere enn før som er med i kampene, mens han står på utsiden der Motvind-aktivistene står og viser sin støtte.
– Det er så viktig. At folk leser seg opp og setter seg inn samiske problemstillinger og hjelper oss i de sakene, det er kjempebra, sier Niillas.
– Hva sitter du igjen med nå etter Fosen-aksjonene?
– Det er en veldig trist sak, men den har uten tvil åpnet øynene for mange, spesielt i majoritetssamfunnet. Det er mange flere nå som skjønner hva vi har å stri med. Men selve saken er en farse for staten, sier Niillas.
Rein med helikopter i hælene
Mens advokat Pål Gude Gudesen for Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt viser til likheter med Fosen-saken, hevder motpartene at sakene ikke er så like.
Et av budskapene fra Øyfjellet Winds advokat Pål Martin Abell er at vindparken på Øyfjellet ikke er plassert i sentrale beiteområder, som på Fosen. Anlegget ligger i og like ved noen flyttleier til vinterbeitet i det som kalles sone fem. Slik Øyfjellet Wind ser det, er flyttleia heller ikke stengt på grunn av vindanlegget, og at vinterbeitet i sone fem ikke er styrende for hvor mange rein distriktet har.
Øyfjellet Wind peker også på at reinbeitedistriktet har klart å flytte reinen gjennom vindkraftanlegget de siste årene.
Jillen-Njaarkes advokat Pål Gude Gudesen konstaterer at partene har et veldig ulikt syn på saken, på reindrift og behovene for beiter. Også under flyttingen trenger reinen å beite. Han understreker at det for reinbeitedistriktet handler om at andre arealinngrep har gjort driften sårbar og krevende allerede, noe vindkraftanlegget kommer på toppen av.
Statens prosessfullmektig fra Regjeringsadvokaten, Anders Blakstvedt, legger vekt på at helikopter, lastebil, ferje og snøskuter er hjelpemidler som Jillen-Njaarke har brukt i årene før vindkraftanlegget ble brukt.
– Det gjorde inntrykk på meg å høre hvordan Kappfjell ble introdusert til reinflytting og husker dette fra da han var ung. Men han snakket overhodet ikke om den listen av hjelpemidler jeg nettopp nå pekte på og hva den innebærer for hans kulturutøvelse. Er kulturutøvelsen nektet allerede i dag? Vil vindkraftverket innebære noen radikal endring i hans måte å leve på? Etter statens syn er svaret nei, sa Blakstvedt i et av sine innlegg siste dag i retten.
Rokker ved grunnpilar i reindrift
I sin partsforklaring tidligere samme dag som Kappfjell sier Torstein Appfjell at reinbeitedistriktet har brukt helikopter til å presse reinen forbi turbinene og anleggsveiene for å få dem gjennom vindanleggsområdet, og at dette er en form for tvang som kan beskrives som vold mot dyra.
– Vold mot reinsdyr er ikke dyrevelferdsmessig forsvarlig, og det er ikke i god samisk ånd. Det er ikke reindriftsforsvarlig i det hele tatt, sier Appfjell til retten.
Han viser til tillitsforholdet mellom reineier og rein, og at det må være gjensidig.
– Bryter vi denne gjensidigheten og begynner å rokke ved den, begynner vi å rive noen av grunnpilarene i det vi kaller samisk reindrift. Da går vi over til noe annet, jeg vet ikke hva jeg skal kalle det.
Jillen-Njaarke mener at det er forskjell på å bruke helikopteret til å få oversikt over hvor reinen befinner seg, og det å presse en gruppe rein gjennom vindanlegget ved å kjøre helikopteret tett på og reinen merker luftstrømmen fra helikopteret.
Reinbeitedistriktets advokat understreker at det er forskjell på flytting vår og høst. Om våren er simlene er med kalv og ekstra sårbare. Derfor ønsker reinbeitedistriktet å flytte på tradisjonell måte særlig om våren.
Jillen-Njaarke har bedt om at vindturbinene stanses i 30 dager for å få flyttet reinen gjennom vindkraftanlegget, men har fått avtale kun om sju dager, og det har vært vanskelig å få turbinene stanset på kort varsel når reindrifta har hatt behov for det.
Daglig leder i Øyfjellet Wind, Erik Mortensen, sier i sin forklaring at det for dem handler om å produsere fornybar kraft til storsamfunnet. Da er det viktig at turbinene går på dager med gode vindforhold. Dette handler også om økonomien i anlegget.
Sett på som primitivt
Dagen etter partsforklaringen går Ole Henrik Kappfjell gjennom Mosjøen sentrum mens han forteller mer om en hverdag der han veksler mellom to verdener.
– Jeg kan gå på gata her i Mosjøen, og det er helt greit. Samtidig er det når jeg kommer opp på fjellet og omgivelsene der jeg kjenner at jeg kan slappe av.
Han ønsker seg en anerkjennelse for kulturen og levesettet, det som han prøvde å forklare i går for retten. Han opplever at det har vært neglisjert og sett på som primitivt og lite verd.
– Slik som det er nå, blir det en offentlig måte å være same på og en privat. Jeg ønsker at man skal kunne snakke åpent om alt dette. Jeg funnet min vei å gå, men det er ting her som ikke er noe dagligdags å prate om.
Hadde han gått her i kofte her for 20–30 år siden, ville han følt seg som ei skyteskive.
– Mormor fortalte at hennes mor var en tradisjonsbærer som alltid gikk i samedrakt. Dro de inn til Mosjøen for å handle, ville de kle seg anonymt. Men oldemor gjorde ikke det. De ble utsatt for spott og spe, og ba sin mor når de skulle til byen: Kan du ikke kle på deg noe annet?
Kappfjells mormor var født i 1928. Nesten hundre år senere et det mål at samfunnet er åpent og uten hets. Kappfjell mener at historiene og erfaringene går i arv.
– For å skape framtidstro, må denne forsoninga gå helt ned i de der nervene, sier han, med henvisning til Sannhets- og forsoningskommisjonen.
For ham ligger også kraften i arven fra forfedrene, å leve den ut selv og føre den videre til nye generasjoner. Å gå bort fra den samiske identiteten har ikke vært et alternativ for ham.
– Det er kanskje det mest brutale, at det er en del av arven å skulle forsvare dette her hele tida.
En nervetråd gjennom generasjonene
Ifølge Kappfjell er det én ting er å legge bak seg urett som har skjedd, men tryggheten på at det ikke vil skje igjen, tar det lang tid å få.
– Det er vel en overlevelsesstrategi som forfedrene mine har hatt. Man forteller til generasjonene bak seg: Vær forberedt, vær på vakt alltid. Hvis urfolket alltid må være på vakt fordi vi ikke blir tatt helt høytidelig, fordi vi er kanskje primitive, og er en bremsekloss for utvikling … da er ikke den tryggheten der.
– Henger den tanken om gjensidig tillit mellom menneske og dyr sammen med det samiske verdenssynet, der man er likeverdig med dyrene, ikke over?
– Ja, det er forskjellen. Vi har snakket om åndelighet og hvordan individet ser på seg selv i forhold til omgivelsene og hva som har forma en til den man er. Da tenker jeg på forfedre, tradisjon og kultur, hvordan man forholder seg til naturkraft – både natur, men også naturkreftene og elementene i naturen.
Kappfjell har vokst opp med å ha respekt for eldre, og har alltid sett opp til foreldre- og besteforeldregenerasjonen.
– Den kunnskapen de igjen har hørt fra sine, er bindeleddet mitt bakover i tid. Erfaringene hentet i mange, mange generasjoner har funnes som en nervetråd helt til der jeg står i dag.
Den store kjærligheten til fjellene handler også om dette.
– Det er ikke bare kaldt fjell. Det er enormt mye tradisjoner og forbindelsen til generasjonene som var her før. Vi har fortid, nåtid og framtid. Vi har vår generasjon og de som kommer etter.
Forberedt på å stå i kamper
En som kommer etter, er Nils Anders Appfjell, som tok over sin fars sidaandel i 2021. Han var også med på Fosen-aksjonene. Til retten sier Appfjell at han prøver å være så politisk engasjert som han kan og stå i de kampene han klarer.
– Hvis jobben min blir å kjempe for beitearealene til reinen min, står jeg gjerne i den. Jeg vil helst ikke at det skal komme noen flere utbygginger innenfor reindriftsområdet og ta mer av beiteområdet.
Også Appfjell er opptatt av det han har lært. Hans farmor sa at han måtte huske at det er en uskreven pakt mellom reineieren og simla, der reineieren skal ta vare på simla for å kunne høste av det hun har.
– Det lever jeg etter. Jeg gjør mitt ytterste for å passe på at reinen har det bra og kommer til gode beiter, og finne stier som kan passe for å komme til og fra beitene, sier Appfjell.
Dette er en kultur han gjerne vil føre videre, og Appfjell forteller at bak i salen sitter samboeren, og at han har et ønske om å få barn en dag og videreføre tradisjonen til sine barn. Men å sitte i rettssalen i en sak mot Øyfjellet Wind som har bygd ut Norges største vindkraftanlegg i reinbeitedistriktets trakter, gjør noe med utsiktene til å lykkes med det.
– Hvilke endringer ser du for deg må skje for at du skal kunne drive slik du ønsker? spør Øyfjellet-advokat Abell.
– Det er vel en kjensgjerning at jeg som mange andre bak meg i salen er det vi kaller Fosen-aksjonister. Beklageligvis blir ikke turbinene tatt ned der, men skal jeg få ønsket mitt, vil jeg gjerne at turbinene skal rives ned her og at vi kan drive tradisjonelt uten utbygginger fra storsamfunnet.
– Dette er også et overgrep
Etter dagen i retten er Torstein Appfjell mindre optimistisk i tonen enn sønnen. Han mener holdningen fra motparten er at vindturbinene har ingenting å si for reindrifta, og at det handler om å finne avbøtende tiltak tilpasset flyttinga av reinen.
Sannhets- og forsoningskommisjonen leverte i juni i fjor sin rapport til Stortinget om urett begått mot samer, kvener og skogfinner. I et kapittel skriver kommisjonen om reindrift, og hvordan den har blitt presset fra samfunnet, både gjennom nye lover og regimer, og arealinngrep. Kommisjonen skriver at hver for seg og i sum har inngrepene en fornorskende effekt.
– Skulle fornorskingskonteksten vært mer en del av denne saken?
– Vi er jo nødt til å sette dette inn i den konteksten. Dette er også et overgrep. Om hundre år får vi svaret på det overgrepet. Da kan vi gjøre en ny forsoningsprosess. Er det vi vil?
Tid for et regnskap
Anders Blakstvedt sier at spørsmål om fornorsking og Sannhets- og forsoningskommisjonen går utenfor det han som prosessfullmektig for staten kan svare på, og viser til Energidepartementet. Statssekretær Elisabeth Sæther (Ap) svarer på e-post at staten har et klart ansvar for å sikre reindriftas folkerettslige vern, og det tar regjeringen på alvor. Hun sier ikke noe om forsoning eller fornorsking, men skriver:
– Jeg forstår godt at reineiere er imot at det gjøres inngrep i områder der det drives reindrift. All energiproduksjon påvirker allmenne og private interesser negativt på en eller annen måte. Dette er hensyn som vurderes i konsesjonsbehandlingen.
Sæther skriver at hensynet til reindrift er grundig vurdert i behandlingen av Øyfjellet vindkraftverk, og at hun mener konsesjonen er gyldig og i samsvar med folkeretten.
– Det er bakgrunnen for at staten deltar som partshjelper når retten prejudisielt skal prøve gyldigheten av konsesjonsvedtaket. Regjeringen foreslo for øvrig å bevilge 5 millioner kroner til et sørsamisk kulturfond i revidert nasjonalbudsjett 2024.
Appfjell hører i sønnens forklaring en tro på framtida.
– Den samme troen hadde jeg også da jeg var ung. I dag har jeg mistet den. Jeg sitter som distriktsleder og ser enormt med saker som kommer. Dette reinbeitedistriktet er innom ni kommuner, og alle skal ha sin lille bit av vårt beiteland. Sånn har vi opplevd det, og det bare fortsetter. Det er så tunge og store saker.
– Hvordan ser du på svaret Erik Mortensen i Øyfjellet Wind gir om at de ikke kan stenge turbinene i 30 dager slik dere ønsker, men sju dager, fordi det koster penger å stanse driften og vil føre til mindre fornybar kraft til samfunnet?
– Jeg tenker som så at en gang er vi også nødt til å sette opp et regnestykke. Hva koster det oss, dette her? Og det ikke bare i et årsperspektiv, men et generasjonsperspektiv. Kanskje er det bare kroner og øre de forstår, til sjuende og sist.
---
Øyfjellet-saken
- I 12 dager over tre uker fra mandag 27. mai til torsdag 13. juni ble søksmålet fra Øyfjellet Wind mot Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt behandlet i Helgeland tingrett.
- Øyfjellet Wind ønsker at retten gjør et såkalt skjønn, en utmåling av erstatning for ulempene av vindkraftanlegget. Jillen-Njaarke krever at skjønnet ikke blir fremmet, fordi reinbeitedistriktet mener at konsesjonen og ekspropriasjonen til å bygge vindkraftanlegg på Øyfjellet, er ugyldig og i strid med deres rett til kulturutøvelse.
- Dom i saken er ventet i slutten av august.
- Saken blir mest sannsynlig anket.
---