– Det er vanskelig å ta imot hjelp

– Det er ikke så stor forandring. Men jeg merker at det er mange som har lagt merke til saken, sier Tormod Hilmen.

Han skrev i desember i Vårt Land om sin kamp for tilværelsen og at han aldri har vært flink til å skaffe seg venner. Høytidsdager som julaften, nyttårsaften og 17. mai er de verste dagene i året.

«Alle klarer nok å være alene en julaften og nyttårsaften en gang iblant. Når man i tillegg er alene gjennom hele året også, går det på helsa løs. Jeg føler meg maktesløs og handlingslammet over min egen livssituasjon», skrev Hilmen.

Morgenen da innlegget ble publisert i Vårt Land, våknet han til en melding fra Per Arne Dahl, tidligere biskop i Den norske kirke, forfatter og sjelesørger.

Det sitter så dypt i oss at vi ikke fortjener det gode, at vi ikke fortjener fellesskap

—  Per Arne Dahl, prest, forfatter og sjelesørger

Hilmen henter opp meldingen og leser: «Hvis det var du som skrev i dagens vl.no: Hjertelig takk for ærlig, sårbar og sterk fortelling som berørte meg, ga ettertanke og vekket forandringstrang og selverkjennelse. Dette er en viktig artikkel som berører oss som kirke, hvis vi vil være en gjestfri kirke.»

Å få denne meldingen synes Hilmen var flott, og understreker at den kom fra en som er stor innen sitt fagfelt. Dahl vil også ta kontakt over nyttår.

Han har også fått noen invitasjoner, og møtt noen av dem som tok kontakt.

– En tidligere kollega inviterte meg på frokostlunsj på julaften. Men jeg takket nei til det.

Blir flau

Hilmen forteller at han fikk en slags panikkfølelse.

– Jeg synes det er veldig vanskelig å ta imot hjelp. Man kan føle seg flau og tenke: Hva kan jeg bidra med? Og kanskje blir det bare den ene gangen.

Han og den tidligere kollegaen møttes til lunsj en annen dag, og han fikk en gave.

Hilmen tror fortiden ligger der som et slags spøkelse, og at han har en sosial fobi.

Før barneskolen ble han testet hos en skolepsykolog. Konklusjonen var at han var mindre begavet. Som tiåring ble han sendt på spesialskole, der han bodde og var elev i åtte år.

«I løpet av disse årene lærte vi ingenting. Ettersom vi var dumme, var det bortkastet tid å lære oss viktige fag som historie, engelsk, naturfag eller samfunnsfag», skrev Hilmen i et tidligere innlegg.

Mørke spådommer

– Hva håpet du å oppnå med innlegget?

– Det var å få satt ord på dette, og formidle at har du fått et sånt stempel, er du dømt uansett. Vi fikk beskjed på spesialskolen om at dere vil ikke ha noen sjanse til å lykkes verken i arbeidslivet, skole eller det sosiale livet. Det er liksom det som forfølger en, sier Hilmen.

Som voksen tok han ungdomsskole og videregående på kveldstid, og også høyskoleutdanning i sosialt arbeid. Han fikk jobb, men ikke i stil med utdanningen.

– Da jeg vokste opp var vi lutfattige, men jeg var lykkeligere da, sier Hilmen.

Det sosiale livet har vært særlig vanskelig etter at han ble pensjonist.

– Den vanskeligste jobben er det jeg som må gjøre. Du er med, men du er ikke med likevel. Du kommer ikke innenfor hvor du får etablert varige forhold. Du er kanskje med på en aktivitet i en gruppe, men etterpå er det hjem til seg selv.

– Sitter så dypt i oss

Per Arne Dahl leste Hilmens tekst en søndagsmorgen ute på helgetur med barnebarn.

– Teksten gjorde inntrykk. Jeg tenkte på hvor urettferdig fordelt dette med fellesskap kan være, og fikk veldig respekt for den mannen som våget å skrive dette.

– Er sosialt samspill noe man kan lære når det oppleves vanskelig?

– For mange handler dette om selvfølelse. Det berører det viktigste ordet i vår kirke, nemlig nåde. Det sitter så dypt i oss at vi ikke fortjener det gode, at vi ikke fortjener fellesskap. For mange faller det mye enklere å prestere, gi og være noe for andre, enn å ta imot en ufortjent gave.

En rotbløyte i nåde og sannhet

Selv har Dahl opplevd at mennesker som gjennom skriftemål har fått ta imot en erklæring om å være tilgitt, også har erfart endring i å våge seg ut i samspillet med andre.

Dahl ønsker en menighetsbevissthet der man ikke bare tenker familier, og alltid lar det stå én ledig stol på kirkekaffen og sørger for at en vennlig hånd vinker den som er alene til en plass i fellesskapet.

Han tror også mange har en sjenanse som kan gjøre veien lang til å ta kontakt med naboen.

– Vi vil ikke være påtrengende og bry oss på en måte som vekker ubehag.

Dahl vil at høytidene blir «en rotbløyte i nåde og sannhet».

– Det var vel kanskje det jeg ante ved teksten til Tormod, at her var det mye sannhet, men kanskje du skulle hatt en ekstra dose med nåde. Den setningen jeg er mest glad i av alle å si som prest, er: Kom, for alt er gjort ferdig.