Kampen for tilværelsen

Jeg har bestemt meg for å skrive denne historien med navn og bilde, etter nøye vurderinger. Noen ganger kan det være greit med åpenhet, selv om det er flaut. For nordmenn er ikke alltid like inkluderende. Jeg snakker av erfaring. Det finnes fortsatt mange ting som er forbundet med skam i Norge, selv i 2023.

Jeg har aldri vært flink til å skaffe meg venner. Menn, særlig single, er ikke flinke til å bygge opp et sosialt nettverk. Høytidsdager som julaften, nyttårsaften og 17. mai er mine verste dager i året, og jeg skulle gjerne vært dem foruten. På sånne dager får man virkelig kjenne på følelsen av hvor mislykket man er.

Et annerledes liv

Som skolehjemsgutt hadde jeg en nokså annerledes og utfordrende oppvekst enn de aller fleste. Jeg brukte mye tid på skolearbeid i mange år etter at jeg fylte 18, ofte i kombinasjonen med fulltidsjobb. Det ble ikke mulig å etablere noe eget sosialt nettverk. Å etablere egen familie var heller ikke mulig.

Jeg har vært singel hele livet, og da faller man lett mellom to stoler. Mye i samfunnet vårt er basert på kjernefamilien. Kanskje har ensomheten også sammenheng med at jeg har brukt mye av fritiden min i kristne organisasjoner. Menneskene jeg har truffet har vært hyggelige, men som singel har det vært vanskelig å etablere nye og varige vennskap når alt er basert på kjernefamilien. Det er lett å føle seg som en outsider i slike miljøer.

Men – jeg klarte å gjennomføre en høgskoleutdanning innenfor sosialsektoren. På jobben ble arbeidet mitt verdsatt og belønnet med ros og takknemlighet. Det satte jeg stor pris på. Enkelte kollegaer sa: Det er ingen som får så mye skryt og anerkjennelse som deg. Det er gode minner å ta med seg videre i livet som pensjonist.

Men etter 46 år i arbeidslivet måtte jeg slutte, på grunn av helsemessige årsaker. Kroppen klarte ikke stresset. Da jeg sluttet, forsvant også det sosiale nettverket jeg hadde på jobben.

Alene i jula

Jeg har diagnosen sosial fobi. Det betyr at jeg unngår sosiale sammenkomster hvis det er mulig. Når det nærmer seg jul er det mange sosiale tilstelninger. Det er hyggelig å være med på, helt til man får spørsmålet: Hvem skal du feire jul med i år?

For dem som ikke har noen å feire jul med, blir spørsmålet ubehagelig. Hvordan svarer man på det? Selvfølelsen min blir ikke bedre når andre snakker om hvor aktiv jul de skal ha med sine venner og familie. I disse sosiale settingene føler jeg meg mislykket og ukomfortabel. De siste årene har jeg ofte unngått dem.

Alle klarer nok å være alene en julaften og nyttårsaften en gang iblant. Når man i tillegg er alene gjennom hele året også, går det på helsa løs

Men jeg har likevel alltid gledet meg til julehøytiden, helt fra jeg var barn. I min barndom var vi fem personer som bodde på ett rom og kjøkken i et trekkfullt hus i skogen, uten innlagt vann og toalett. Vi var ganske fattige, men vi klaget aldri. Selv om det aldri var noen storslått julefeiring, var det alltid hyggelig å komme hjem til mor og far. Juletradisjonen vår varte i over 55 år. Men da mor og far falt fra, var det ingen å feire jul med. Plutselig sto jeg der på bar bakke, uten noen å feire med. Slik livet mitt er blitt, må jeg nok basere meg på å feire julen alene framover også.

I media leser man at folk har ligget døde i flere måneder, og år, uten at noen har spurt etter dem. Jeg frykter dette også kan gjelde meg. Med 800 venner på Facebook skulle man tro at fritiden var fylt opp av aktiviteter og samvær med venner og familie, men slik er det ikke. Jeg kan ikke huske når jeg sist ble invitert bort til noen. Alle klarer nok å være alene en julaften og nyttårsaften en gang iblant. Når man i tillegg er alene gjennom hele året også, går det på helsa løs. Jeg føler meg maktesløs og handlingslammet over min egen livssituasjon.

Mindre ensom i utlandet

Jeg har reist over hele verden, og reisene har gjort meg godt. Da får jeg et pusterom fra alt som tynger meg her hjemme. På reise slapper jeg av, er meg selv og føler meg gladere.

Jeg føler meg mer hjemme blant mennesker i fremmede kulturer. De tar mer vare på hverandre, uavhengig av alder, kjønn eller sosial status. De tar meg for den jeg er, ikke for den jeg burde være. Hos dem finnes det ingen jantelov. Der behøver jeg ikke slåss for å komme inn i fellesskapet. Plassen er allerede reservert til meg.

Med hånden på hjertet vil jeg si: Jeg føler meg mindre ensom i utlandet

De er dessuten mer inkluderende og imøtekommende overfor fremmede. I hektiske London rotet jeg meg bort på undergrunnsstasjonen. En forretningsmann kom bort til meg og ville hjelpe. Han ble med meg til ønsket stasjon. Det tok 30 minutter av hans tid. I Laos og India ble jeg invitert med i bursdagsfeiring og bryllup uten at jeg kjente dem. Selv i «sære» Frankrike ble jeg ønsket med når noen ungdommer festet på en restaurant. Noe sånt har jeg aldri opplevd i Norge. Med hånden på hjertet vil jeg si: Jeg føler meg mindre ensom i utlandet.

Har en drøm om å høre til

Jeg er lite optimist med tanke på framtiden. Slik har det vært i flere årtier. Å endre noe på min livssituasjon nå virker håpløst og uoppnåelig. En endring må naturligvis skje i et samspill med andre. Jeg føler at jeg har gjort mitt beste – uten å lykkes.

Nå som det snart er jul og et nytt år står på trappene, er det lov å drømme. I sangen Har en drøm av Jørn Hoel synger han: «Har en drøm om å høre telI i en hverdag taus og grå». Hans sang får bli mitt ønske for framtiden.