Sannhetsrapport: Kirken drev etterretning mot kvenene

Kommisjonens rapport går gjennom hvordan Den norske kirke aktivt tok del fornorskingspolitikken rettet mot kvenene. Kirken ble regnet som en viktig aktør i dette «arbeidet», og hadde som rolle å bidra til at kvenene ble assimilert religiøst, kulturelt og språklig.

Kvenene ble av norske myndigheter ansett som et potensielt nasjonalt sikkerhetsproblem og var derfor utsatt for mistenkeliggjøring og overvåkning.

Berggrav: Et sikkerhetsproblem

Tidligere biskop i Hålogaland, Eivind Berggrav skal, i sin biskop-periode mellom 1928 og 1937, ifølge rapporten ha ledet omfattende etterretningsvirksomhet overfor kvenene, med utstrakt hjelp av prester og lærere.

Biskopen mente at kvener og samer kunne inngå en allianse og bli et sikkerhetsproblem. Dette meldte han til sentrale myndigheter, ifølge rapporten. Biskopen hadde stor respekt og innflytelse hos sentrale myndigheter:

«Kirken var etter hans mening et viktig redskap mot den fare som samer og kvener utgjorde», står det i rapporten.

Dette har ifølge rapporten ført til at kvener og samer i kirkelig sammenheng har blitt behandlet fullstendig adskilt fra hverandre.

Akkurat som vi var en del av fornorskingsprosessen på samfunnets vegne, må vi være en del av denne prosessen på samfunnets vegne

—  Kristin Gunleiksrud Raaum, kirkerådsleder

Legger stort ansvar på Dnk

Siden Den norske kirke er blitt aktivt brukt, og har latt seg bruke, i fornorskingspolitikken, mener kommisjonen at kirken og de kirkelige utdanningsinstitusjonene har en selvstendig rolle i «prosessen for å ta et oppgjør med fortiden og forholde seg til religiøsitet og åndelighet fra et samisk, kvensk og skogfinsk perspektiv».

Konklusjonen er derfor at Den norske kirke har et stort ansvar for å bidra til videre forsoning.

Per Oskar Kjølaas, biskop emeritus og medlem av kommisjonen, understreker at tre institusjoner blir viktige i oppfølgingen: Stortinget, kirka og skolen.

– De har stått i spissen for fornorskinga, og vil spille en avgjørende rolle i framtida, sier Kjølaas til Vårt Land.

Han håper at kirka vil komme med en troverdig unnskyldning og oppfølging.

Kristin Gunleiksrud Raaum, leder for Kirkerådet, mener at Den norske kirke vil ha en rolle å spille både ved å ta oppgjør i kirka og ut i samfunnet.

– Akkurat som vi var en del av fornorskingsprosessen på samfunnets vegne, må vi være en del av denne prosessen på samfunnets vegne, i tillegg til selvsagt det indrekirkelige, sier Raaum:

– Når det gjelder det kvenske, har vi ikke gjort tilsvarende som det samiske. Vi har nedsatt et utvalg, men dette må vi ta tak i.

Anklaget for trolldom

Rapporten peker på at Den norske kirke lenge var den eneste formidleren av kunnskap om samene og samiske forhold til myndighetene og allmennheten. Ofte bidro kirken derfor til å skape stereotype forestillinger og et ensidig bilde av samer.

På 1700-tallet ble samenes tro og religiøsitet ofte karakterisert på en uforsonlig og fordømmende måte, som villfarelser, avgudsdyrkelse, hedenskap, overtro, trolldom og demon- og djeveldyrkelse.

Den norske kirkes misjonærer hadde ifølge rapporten i oppdrag å bekjempe det som ble kalt «religiøse villfarelser blant samene». Samenes mytologiske vesener ble ansett som falske guder og avguder.

Rapporten peker også på at den tradisjonelle, samiske familiestrukturen ble oppfatta som en trussel, idet at den var mer egalitær enn den norske. Kirkens misjonærer arbeidet ifølge rapporten aktivt for å endre dette.

Fortsatte gjennom 1900-tallet

Kommisjonen skriver at misjonærenes fordømmende karakteristikker har fulgt synet på samisk tro og åndelighet helt opp til vår tid. Det har ført til at «visse områder av samisk religiøsitet har vært omgitt av en rekke tabuer og sterke følelser, og bidratt til å forsterke fornorskingspresset mot samisk kultur og virkelighetsforståelse».

Den norske kirkes støtte til, og aktive deltagelse i, fornorskningspolitikken vedvarte også gjennom 1900-tallet, selv om rapporten også viser til at det fantes motstemmer innad i kirka.

Avfeid av biskopen

Et eksempel hentes fra 60-tallet, da det ble reist spørsmål om etablering av en reisepreststilling for den samisktalende befolkningen i sørsamisk område. Forslaget skal ha blitt avfeid hos biskopen i Sør-Hålogaland, med den begrunnelse at «de fleste samer som bor her kan så meget norsk at det ikke ville være nødvendig med noen spesiell geistlig betjening».

Ifølge rapporten begynte kirkas holdning å endra seg på 1970-tallet, da det for første gang sto frem teologiske studenter og prester med en åpen samisk eller kvensk identitet. Videre noterer kommisjonen at «Alta-saken ble et paradigmeskifte i norske myndigheters samepolitikk, men også for kirken, som innledet en ny tid med en rekke reformer».

[ Berit Ålborg: «Det er rystende å lese hvor brutal fornorskningsprosessen var. Kirken deltok og lot seg bruke i alvorlige overgrep i Guds navn» ]

Ble glemt

Da samfunnet og kirken de siste tiårene av 1900-tallet i større grad åpnet for å ta samiske perspektiver på alvor, ønsket de kvenske miljøene å bli inkludert. Rapporten viser at kirka i flere tilfeller ikke har etterkommet dette ønsket.

Eksempler på dette er blant annet at kvenene ikke ble omtalt da Nord-Norge i 2004 feiret 200-årsjubileum som eget bispedømme. Kvensk kirkeliv var igjen falt ut som tema da Den norske kirke sendte ut et høringsdokument om kirkens ordning etter skillet fra staten i 2018.

Dette viser ifølge rapporten at det kvenske kirkelivsutvalgets arbeid på den tiden manglet den nødvendige forankringen i bispedømmet, og at det var lite synlig. Mange kvener har uttrykt misnøye med det de oppfatter som kirkens interesseløse behandling av kvenene.