Bymisjonsprest: – Kirkelige arrangement kan lett oppfattes å være for de relasjonelt privilegerte

– Vi vet alle i kirka hvor rotete livet kan være. Det handler om å våge å løfte det frem. Da var det et åpenbart grep å ta utgangspunkt i de dagene som er såre for noen.

Det sier Bjarte Leer-Helgesen i Kirkens Bymisjon i Kristiansand. Sammen med etiker og teolog Gunhild Maria Hugdal har han et inderlig ønske om å tematisere kompliserte familierelasjoner – og nettopp gjøre det fra kirkelig hold. Akkurat den motivasjonen er todelt: dels fordi han mener kirken skal være et sted der alle skal kunne føle seg verdige, og dels fordi han mener kirken har en jobb å gjøre.

– Kompliserte relasjoner er en del av hverdagen til veldig mange. På tross av all god vilje, kan kirkelige arrangement lett oppfattes å være for de relasjonelt privilegerte.

Derfor arrangerer han «Komplisert morsdag» i forbindelse med den uhøytidelige merkedagen førstkommende søndag. Her er alle velkomne, men spesielt dem som strever mer kompliserte familierelasjoner.

– Når livet blir komplisert, kjenner man seg ofte ikke igjen i de temaene og arrangementene som løftes frem i menighetslivet, sier Leer-Helgesen og trekker frem familiegudstjenester og «menighetsweekender med fokus på kjernefamilien».

– Alt det er fint, men det kan samtidig føre til at man ikke føler at sitt eget liv gjenspeiles i kirka. Kirken skal være et sted der vi snakker sant om livet.

Ydmyk kritiker

Det er ikke første gang Bjarte Leer-Helgesen gjør alvor av de hønene han har å plukke med norsk menighetsliv. I november i fjor arrangerte han «Komplisert farsdag», der Martin Eia-Revheim fortalte om å vokse opp med en voldelig og alkoholisert prestefar.

– Det var helt fullt, og mange tok kontakt og delte av egne opplevelser eller etterlyste at vi også måtte se på morsrollen. Det har vært planen hele tiden.

Skjønt, høneplukking og høneplukking, Leer-Helgesen er tydelig på at «det foregår veldig mye bra i landets menigheter» og vil ikke påberope seg å sitte med noen fasit.

– Det er ikke sånn at vi har forstått noe om dette, og ingen andre i kirken har det. Mine prestekolleger er svært gode på nære samtaler om ting som er vanskelig, men kirken har en fasade som ikke er bra, og den må vi jobbe med.

Når livet blir komplisert, kjenner man seg ofte ikke igjen i de temaene og arrangementene som løftes frem i menighetslivet

—  Bjarte Leer-Helgesen

Tabu og teologi

I forbindelse med farsdags-nyvinningen i november i fjor, skrev Bjarte Leer-Helgesen og Gunhild Maria Hugdal en kommentar i Vårt Land. «En del av dem som opplever brudd og konflikt i familien, ender opp med å fjerne seg fra våre menighetsfellesskap», skrev duoen.

– Hva tror du det skyldes?

– Hver historie er egentlig unik. For noen kan eksen være igjen i menigheten, andre kjenner seg ikke igjen i det som blir forkynt lenger. Som prest i bymisjonen har jeg mange samtaler med folk som har distansert seg etter ulike former for livskriser, sier Leer-Helgesen.

Presten tror deler av det også handler om det teologiske språket: «Gud er kjærlighet og Gud er far» og «Gud som en mor som samler barna sine», eksemplifiserer han.

– Hva om man har opplevd et brudd og hører den type forkynnelse uke etter uke? Det blir en distanse til livet og den Gud som forkynnes. På den måten kan også gudsbildene bidra til en idyllisering. Hvis man må beskyttes fra nære relasjoner, trenger man et kirkelig språk som er tilpasset det.