Kjenner på alderen
Vi er et godt voksent par som begynner å kjenne alderen på kroppen, for å si det slik. Vi har vært sosialt aktive og stilt opp for barn og barnebarn på alle måter. Vi er alltid de som inviterer til ulike familiesammenkomster, både til hverdag og fest. Og vi har hatt veldig stor glede av det. Men vi har etter hvert kjent mer og mer på at det hadde vært fint om våre voksne barn kunne invitere oss av og til, slik at det ble litt avlastning.
Venner av oss sier at vi har skjemt bort barna våre, og at det nå jammen er på tide at de trår til. De har kanskje rett i det. Saken nå er at vi faktisk ikke har krefter til å fortsette som før, men vet ikke helt hvordan få sagt det til barna på en god måte. Vi ønsker ikke at de skal føle seg avvist, eller presset til å invitere oss. Men vi ser at det må skje en endring, selv om vi inderlig skulle ønsket å fortsette som før.
Kreftene strekker ikke til. Hadde vært fint med noen innspill til hvordan vi skal gå frem her.
Hilsen aldrende ektepar
Kjære aldrende ektepar
Det er nok mange som kan kjenne igjen dette dere skriver, eller som på et tidspunkt vil stå overfor samme situasjon som dere. Vi snakker her om livssyklusen, at livet går i faser, og innebærer overganger. Og det er slik at endring fra en fase til en annen kan være vanskelig.
Livsfaser
Foreldre-barn-forholdet forandrer seg gjennom livet. Barna er vant til at foreldrene tar seg av dem. Og at det er foreldre som har regi og ansvar for alt, og som også er primus motor for ulike tradisjoner. Det være seg julefeiring, bursdager, til diverse familieaktiviteter. I tenårene vil barna løsrive seg, og i den fasen kan mange ha behov for å bryte med de hjemlige tradisjonene.
[ Bibelselskapet snudde i siste runde – slik blir «Den lille bibel» ]
Og når de blir litt eldre, og kanskje selv stifter familie, er det ikke uvanlig at man igjen blir opptatt av at gode familietradisjoner skal opprettholdes.
Vanligvis kommer det et punkt der foreldrenes krefter ikke lenger strekker til. Akkurat slik det er for dere nå. Og da har tiden kommet for å ta en samtale om det
Vemod ved overganger
Så går det gradvis at rollene endres gjennom livsløpet. Det er ikke nødvendigvis så lett å legge merke til denne gradvise endringen før det for eksempel viser seg ved sykdom. Vanligvis kommer det et punkt der foreldrenes krefter ikke lenger strekker til. Akkurat slik det er for dere nå.
Og da har tiden kommet for å ta en samtale om det. Dere kvier dere og er redd det skal komme noe negativt ut av det. Siden det er tydelig at dere har vært på tilbudssiden, så vil det medføre en stor endring for dere alle. Og det er kanskje også vondt for dere å erkjenne at nå er det noe som avsluttes. Det markerer et skille og en endring, som kan medføre mye vemod ved at noe er ugjenkallelig forbi.
[ Dødsfallet til den blinde organisten blei både ei vandrehistorie og eit vitnesbyrd ]
Dette vil jo gjelde både dere to, de voksne barna og barnebarn. Kanskje dette er noe dere to alt har snakket om? Hvis ikke kan det være nyttig å ha gått litt igjennom egne følelser og tanker, før samtalen med barna. Det kan gjøre det enklere når dere skal fortelle om den uunngåelige forandringen i rollene mellom dere.
Dere skriver at dere så inderlig skulle ønsket at dere kunne fortsette som før. Dette kan være en god inngang til en slik samtale. Og at dere så gjerne ønsker at de gode familietradisjonene kunne fortsette, men kreftene strekker ikke til lenger. Og at det nå i større grad er opp til dem å ta styringen.
Det er ofte slik at man kan bli hengende igjen i rollene man hadde som barn overfor foreldrene, selv lenge etter man har blitt voksen
Rollebytte
Det kan tenkes at det også er bra for de voksne barna deres at dere tar dette opp. Det er ofte slik at man kan bli hengende igjen i rollene man hadde som barn overfor foreldrene, selv lenge etter man har blitt voksen. At man bare repeterer gamle mønster uten å reflektere over det. Det kan også være slik at man ikke vil utfordre eller stille spørsmål ved foreldrenes autoritet og vaner av respekt for dem.
Siden det er dere som har stått for det meste, og vært samlingspunktet i familien kan det nettopp være vanskelig for barna å forslå endring. Barna kan ha lagt merke til at det kanskje burde skje en endring, og selv tenkt på å tematisere det, men at de har vegret seg av frykt for at dere skulle bli såret. Og at det derfor kan være en lette at det er dere som tar det opp.
Jeg får inntrykk at det har vært mye samvær og fellesskap i familie, og at dette er noe dere alle har satt pris på. Det er jo et godt utgangspunkt for at deres voksne barn vil kunne videreføre viktige og gode tradisjoner, selv om de kanskje vil gjøre ting på litt andre måter. Når dere forteller dem akkurat slik det er, gir dere dem også en mulighet til å gi dere omsorg og vise takknemlighet ved å stille opp for dere. Lykke til.
Vennlig hilsen
Bente Barstad