Himmelteppet: ‘Bare Kristus og meg’. En minnetale.

En minnetale billedkunster Ann Rasmussen holdt i Else Marie Jakobsens begravelse. Gjengitt i magasinet STREK nummer 4 i 2013.

Jeg er en av de mange, som gjennom årene har fått lov til å sitte ved siden av Else Marie i veven. Else Maries tanker, temperament, puls og kunstneriske uttrykk gled som fargerike tråder mellom fingrene våre, flettet seg inn i renningen og ble til tepper. Onsdag fikk jeg beskjeden fra Marianne: «Mamma døde kl. 10.30.»

Tiden sto stille

Et øyeblikk sto tiden stille. Jeg reiste meg opp og gikk bort til vinduet. Mot meg lyste himmelen med blågrå, rosalilla skydekke, som sprakk opp i et bredt gullglitrende lysbelte i kontrast til den snøkledde bakken og de mørke trærne i forgrunnen.

[ Elise Kruse: ‘Julen er ikke bare barnas høytid’ ]

Tårene trillet. For et vakkert bilde!

– Else Marie, tenkte jeg.

– Dette er den siste kartongen til ditt aller, aller siste teppe. Et himmelteppe. Tenk om vi kunne vevd dette i lag.

– Det kan vi, hører jeg Else Marie si fra et sted

– Det står to meter renning igjen i veven. Hvis vi snur kartongen på høykant, går det akkurat. Og komposisjonen blir strammere når vi vever den veien. Du kan sitte på venstre side og veve det grå partiet, så sitter jeg til høyre og vever den gyldne himmelen.

[ Reidar Karlsen vet hvordan det er å komme til himmelen ]

– Men, Else Marie, det grå er jo både lett og tungt på en gang. Vi må vel begynne med grålilla to-tråds Hoelfeldt Lund?

Nøye studerer vi garnet opp mot fargene på kartongen.

– Ja, svarer Else Marie, – og legg på en av de tynne, sarte, grå trådene du farget i går, og så deler du denne lys lilla tråden her og legger den på òg. Du kan prikke med lysgrått ryegarn, men pass på at det ikke blir striper.

Gull blir så svart med tiden. Nei, ser du, her må jeg nok bruke silketråd

—  Else Marie Jakobsen

Jeg begynner å veve.

– Hvordan har du tenkt å få det gyldne feltet til å skinne som i den strålende gudshimmelen, spør jeg.

– Skal du endelig, for en gangs skyld, bruke gulltråd?

– Nei, er du gal, smiler Else Marie,

– Gull blir så svart med tiden. Nei, ser du, her må jeg nok bruke silketråd, du vet den vi brukte i noen av liljebladene i alterteppet til Lund.

Jeg ler høyt:

– Du mener den silken som ikke er silke, men 3.000 prosent syntetisk polyester, den som skulle vært brannslanger?

– Ja, humrer Else Marie.

– Den gir så fin effekt sammen med de blanke fiskegarna vi farget i et hav av gule toner, og så den matte, hvite tråden fra Mandal, vet du.

– Dine kvalitetsvalg er visst ikke helt etter boka, mumler jeg.

– Hvilken bok? spør Else Marie forundret.

‘Typisk henne’

Typisk henne, tenker jeg. Oppleste og vedtatte normer og regler eksisterer ikke i Else Maries verden. Verken i veven eller i livet. Hun lager spontant de reglene som gir mening for henne der og da. Som da vi var på vei hjem etter å ha levert alterteppet til Skovlunde i København.

[ Juli gruer seg til jul. Hun har ikke råd til å gi barn og barnebarn gaver ]

Bilen var jo tom, og Else Marie visste ikke noe bedre enn å fylle den opp med godt dansk kjøtt. Et sted var det halv pris på skinkebokser. Else Marie helte det ene fanget med skinkebokser etter det andre inn i bilen.

– Ja, men Else Marie, innvendte jeg.

– Du har da brukt opp både din og min kjøttkvote og vel så det i slakterbutikkene allerede.

– Ja, ja, svarte Else Marie.

– Men Finn liker det så godt, og jeg reiser så sjelden, så jeg tar alt på en gang.

Vevingen går videre. Et utall av garndonser i underlige nyanser og kvaliteter veves inn i Himmelteppet. Radioen står og gomler på det Else Marie kaller «et syteprogram for eldre». Så plutselig bryter hun ut:

– Nei, nå orker jeg ikke mer av det der! Kan du ikke finne kassetten med Cornelis Vreeswijk?

Nødvendig kontrast

Trubadurens grove røst og levde tekster skaper en nødvendig kontrast til arbeidet i veven.

Bare Kristus og meg. Himmelteppet er ferdig. Det stråler vakrere og sterkere enn noe annet

—  Else Marie Jakobsen

– Prøv å legge inn en lysere nyanse ut mot kanten. Der, sier Else Marie.

– Så møtet med neste fargefelt blir litt mykere.

Og så trør hun videre i veven, mens gudshimmelen vokser og stråler mer og mer. Jeg ser bort på Else Marie. Hennes kropp og veven er som en stor, sterk, udelelig form. Else Marie lener seg tilbake og myser mot teppet.

– Vi må ha inn et parti med rosa toner her, sier hun, og viser med vevgaffelen hvor stort området skal være.

– Og så denne her, sier hun, og holder opp en garnrest på 25 centimeter.

– Åh, denne fargen er så fin, den må vi finne en plass til.

Slutten på himmelteppet

Jeg synes ikke at sjokkturkis er helt heldig å smette inn akkurat på dette stedet i teppet, men Else Marie legger på en tynn gråhvit tråd og en enda tynnere svak, svak rosa – og sannelig: Der er akkurat denne fine, fine fargefølelsen og frodige nyansenøyaktigheten som bare Else Marie kan. Teppet dirrer. Jeg tenker: Jeg er ikke alltid helt enig i dine motiver og komposisjoner, Else Marie, men jeg blir aldri ferdig med å la meg bade i dine farger.

Det nærmer seg slutten på himmelteppet. Rundt oss ligger trådrester i tusenvis av fargenyanser.

– Det er noe viktig jeg må spørre deg om, Else Marie, sier jeg forsiktig.

– Kristus og meg

– Hvorfor ba du meg noen ganger om ikke å komme på jobb på vevstuen neste dag?

Else Marie blir både alvorlig og stråler på en gang.

– Jo, sier hun rolig.

– Når jeg skulle veve Kristus-ansiktet i altertavlene, måtte jeg være alene, og det måtte være helt stille. Bare Kristus og meg.

Himmelteppet er ferdig. Det stråler vakrere og sterkere enn noe annet. Else Marie behøver ikke saks for å klippe det ned. Det er ikke mer renning. Fra et sted kan jeg høre Else Marie hviske: – Nå går jeg inn i himmelen.

Takk, Else Marie, takk for alt!