Faren trodde ikke det kunne skje: Forsvant med fangeskipet Donau

2. VERDENSKRIG: Klokka 14.55 den 26. november 1942 forlot det tyske lasteskipet Donau Oslo havn. Om bord var det 529 fanger. En av dem var faren til Else Ramson Ullmann. Han kom aldri tilbake.

Nyheter

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Else Ramson Ullmann i Oslo er en av de gjenlevende tidsvitnene som forteller sin historie i TV-serien på NRK 1 – «Last: jøder. Holocaust i Norge». Hun mistet faren sin i konsentrasjonsleiren. Hennes avdøde ektemann, Bjørn Ullmann mistet også tre av sine nærmeste. Det er en historie som ikke slutter å sjokkere, skriver Dagsavisen i denne artikkelen.

Benno Ramson var født i 1896 i Christiania av russiske og litauiske immigranter. Han drev spesialfabrikk for kjoler i Hausmanns gate i Oslo.

– Den var veldig anerkjent. Far var flink, han hadde opparbeidet fabrikken fra ingenting, sier Else Ramson Ullmann.

Benno Ramson hadde giftet seg med Hanna Rebecca Rosenberg, og sammen fikk de døtrene Else og Sonja-Maiken.

– Jeg kunne komme ned til pappa’n min på fabrikken. Der ble jeg løftet opp på et bord og tatt mål av, og så ble det sydd swingskjørt til meg. Det var helt fantastisk for en liten jente, minnes Else Ramson Ullmann.

Far var flink, han hadde opparbeidet fabrikken fra ingenting

—  Else Ramson Ullmann

Skjermet barna

Familien bodde i et vakkert, hvitt hus i Gulleråsveien 15. Barndommen husker hun som lykkelig og harmonisk. Da krigen brøt ut i Europa var Else og lillesøsteren for unge til å vite om alt som pågikk, og hvordan jødene ble behandlet andre steder.

– Far visste mye. Han hadde en del kontakt med Østerrike i forbindelse med kjøp av stoffer til fabrikken så han hadde vært der, og allerede da så han hvordan jødene ble behandlet i Wien. Så han var oppmerksom på dette, men godtroende. Tenkte at dette kunne aldri skje i Norge. Det var helt utenkelig.

Men Norge hadde tidligere hatt en jødeparagraf i loven, så det var vel ikke helt utenkelig?

– Det stemmer. Men når jødene først fikk komme til Norge så ble de anstendig behandlet. Så det som skjedde tror jeg ingen hadde kunnet forutsi.

Sjokket

9. april var Else Ramson Ullmann sammen med mor og far på vinterferie. De skulle gå på ski og hygge seg på høyfjellshotell. Lillesøster Sonja var igjen i Oslo hos tante og onkel.

– Så ringte min onkel fra Oslo og fortalte at tyskerne hadde invadert Oslo. Vi måtte komme hjem med en gang. Men det ville jo også alle andre, så det ble et vanvittig kaos, sier Else Ramson Ullmann.

Alt som skjedde rundt dem nå opplevdes veldig skremmende. Synet av mennesker rundt dem som trengte seg sammen på toget og var åpenlyst redde økte den knugende angsten i magen.

Moren og Else gikk av toget på Lillehammer. Faren dro til Oslo for å være med søsteren min. Den natten var det flyalarm, og de tyske jagerflyene fløy lavt over hustakene og slapp sine dødelige bomber.

– Jeg husker jeg syntes det var fryktelig skummelt.

Fabrikkens fremtid

Elses far skjønte nok tidlig at tyskerne ikke ville akseptere jødisk eierskap.

– Han hadde vært føre var og lett etter en pro forma samarbeidspartner som kunne ta over bedriften og være eier så lenge krigen varte. Til slutt fant han en person han stolte på, en mann han hadde hatt en del å gjøre med innenfor tekstilbransjen tidligere. Siden far ikke ville utnytte mannens velvillighet skrev de en kontrakt der de ble enige om at etter krigen skulle de to drive videre sammen.

Else med pappa Benno og mor Hanna i 1936. (Privat)

Benno Ramson ble arrestert den 26. oktober 1942. Den nye «kompanjongen» hadde ringt til politiet.

– Det var sånn far ble tatt. Norsk politi kom på fabrikken og hentet han. Så ble han fraktet til Berg, denne fangeleiren som lå rett utenfor Tønsberg. 26. oktober var siste dagen vi så far, og en måned senere ble han sendt videre til Oslo. Toget stoppet på Vippetangen, der skipet Donau lå og ventet.

26. november 1942 ble 529 norske jøder deportert til utryddelsesleiren Auschwitz. Bildet er fra Amerikalinjens kai da skipet Donau satte kursen mot Polen. Arkivfoto: Georg W. Fossum / NTB

Hirden og norsk politi gjennomførte massearrestasjoner av norske jøder. Farens bror satt også på Berg. Men siden han var gift med en ikke-jødisk dame fikk han bli igjen i fengselet.

– Senere har onkelen min fortalt at da pappa skulle videre tok han av seg klokken – et Omega-ur i gull – og ga til sin bror. «Du får ta vare på denne for jeg trenger den ikke dit jeg skal» sa han. Pappa må ha skjønt hvor det bar. Nå er det min sønn som har klokken.

Da lasteskipet Donau forlot Oslo havn om ettermiddagen 26. november var Benno Ramson ombord.

I skjul

Hjemme i Oslo ble Else og søsteren boende sammen med mor. En dag Else var alene hjemme sammen med en venninne kom Gestapo og ringte på døren.

– Jeg, som hadde fått beskjed om å ikke åpne for fremmede. Så vi gjemte oss under kjøkkenbordet. Men de ga seg ikke, hamret på døren. Plutselig ble døren åpnet og da tok jeg mot til meg og gikk ut i gangen. Der sto mor med Gestapo bak seg.

I løpet av 15 minutter ble de kastet på gaten.

– Venninnen min løp rett hjem. Mor stappet så mye hun kunne av varme klær i et dynetrekk, deretter bar det rett ut med oss. Så forseglet de døren, sier Else Ramson Ullmann.

Takk og lov hadde de gode naboer som åpnet dørene. De dro hjem til Elses venninnes familie først.

Else Ramson Ullmann

Den lille familien kom etter hvert i dekning i leiligheten til et ungt ektepar i Oslo.

– Jeg aner ikke hva de heter, jeg aner ikke hvor de bodde, jeg vet bare at vi tok trikken til Majorstuen og gikk vi derfra. Jeg skulle ønske vi kunne fått vite hvem disse menneskene var, så jeg kunne fått takket dem for at de var med å redde oss.

Flukten

I dekning måtte de to jentene på seks og åtte år være musestille. Dette unge paret hadde ikke barn selv, så det måtte ikke høres i bygningen at det var barn der.

Etter en ukes tid fikk de beskjed om at neste morgen skulle vi dra. Men neste morgen fikk de kontrabeskjed. Fluktruten var blitt oppdaget om natten, og mennesker var blitt skutt.

– Jeg kan huske den dag i dag hvordan jeg gråt den morgenen. En sterk reaksjon.

Etter noen få dager noen få dager var en ny rute klar. De fikk beskjed om å møte en lastebil på Trondheimsveien, like overfor Aker sykehus.

– Min søster og jeg fikk sitte førersetet sammen med sjåføren. Mor måtte klatre opp på lasteplanet, og ligge der skjult under en presenning.

På lasteplanet lå allerede tante Cecil og onkel Eivind Näss og mormor Zippa Rosenberg. Nå begynte den lange og skranglete turen mot svenskegrensen. Else og søsteren hadde fått beskjed: «blir vi stoppet er dere barna til sjåføren».

– En gang ble vi faktisk stoppet. Gudskjelov ble vi ikke spurt, det var bare en rutinekontroll av sjåførens kjøretillatelse, forteller Else Ramson Ullmann.

Over Finnskogen

Lenge ante hun ikke hvilken reiserute de hadde dratt, før hun dro tilbake til Finnskogen for noen år siden for å gjenoppleve flukten og takke de som hjalp dem. Ifølge boka til historiker Birgit Rimstad, som har jobbet med å kartlegge ruten til de norske jødene, var det langt flere som flyktet over Finnskogen enn man tidligere visste.

– Vi ble sluppet av lastebilen en ettermiddag. Det skumring, kaldt og det hadde begynt å snø, minnes Else Ramson Ullmann.

– «Gå rett fram en times tid så er dere i Sverige» sa sjåføren.

Etter som det lille følget beveget seg til fots mot det de håpet var svenskegrensen begynte det å snø mer og mer. De gikk i flere timer, og trodde til slutt at de hadde gått vill.

– Men så fikk vi endelig øye på en bitte liten hytte i det fjerne. Der brant det et lys i vinduet. Ja, jeg vet det høres nesten ut som et eventyr. Da skjønte vi at vi var i Sverige, smiler Else Ramson Ullmann.

Elses onkel banket på, og en skogsarbeider åpnet. «Velkommen til Sverige, kom inn!» sa han.

Mannen hadde en stor bondegård, men det var så dårlig vært at han hadde bestemt seg for å overnatte i koia si.

– Det ble vår redning.

Han hadde hatt med gift til oss alle sammen. Hvis vi hadde blitt tatt, skulle vi tatt giften.

—  Else Ramon Ullmann

For å sikre seg dersom de skulle ha blitt tatt, hadde onkel Eivind hatt med giftampuller.

– Han hadde hatt med gift til oss alle sammen. Hvis vi hadde blitt tatt, skulle vi tatt giften. Om morgenen gikk han utenfor hytta, brakk ampullene og tømte ut giften. Det minnet sitter i fremdeles, sier Else Ramson Ullmann.

Hjemmet var ramponert

Da freden kom den 8. mai 1945 reiste de hjem så fort som mulig. Gjensynet med barndomshjemmet ble et sjokk.

– Huset var fullstendig ramponert og ribbet for alt. Det så helt grusomt ut, sier Else Ramson Ullmann.

Jeg hadde hele tiden tenkt at når vi kommer hjem så er far der. Vi hadde ikke fått noen beskjed om hvordan det hadde gått med han.

—  Else Ramson Ullmann

– Jeg hadde hele tiden tenkt at når vi kommer hjem så er far der. Vi hadde ikke fått noen beskjed om hvordan det hadde gått med han. Det eneste vi visste var det vi hadde lest i svenske aviser. Vi fikk ingen offisiell beskjed. Men cirka tre måneder etter at vi kom hjem, kom det en mann og hilste på mor. Han hadde vært i Auschwitz sammen med far da han døde. Han kunne fortelle at far døde i begynnelsen av januar i 1943, litt over en måned etter at han ankom dødsleieren.

Else Ramson Ullmann

Else giftet seg etter hvert med Bjørn Ullmann, opprinnelig fra Moss der familien drev Moss varehus. Han hadde mistet far og to brødre som ble drept i konsentrasjonsleirene. Da minnesteinene ble lagt ned utenfor varehuset deres i Moss for noen år siden var Else Ramson Ullmann til stede, men ektemannen hennes gikk bort i 2015.

Fikk ikke lovet betaling

– Da min mann døde fant jeg blant hans papirer et brev fra min mor, en memoria der hun hadde skrevet ned hele den avtalen far hadde gjort med mannen han trodde ville hjelpe han med fabrikken. Hun skrev den ned rett etter at vi kom til Sverige slik at hun ikke skulle glemme detaljene. Dette hadde hun aldri vist meg, men hun ga det til min mann i fall noen av oss kunne tenke oss å gjøre noe med det.

Hva skjedde med fabrikken?

– Mor var blitt lovet å få månedlige utbetalinger, men det fikk hun ikke. Hun fikk kun et symbolsk engangssum.

Else og Bjørn fikk tre barn, og etter hvert også ni barnebarn. Men, det gikk mange år før Else Ramson Ullmann begynte å snakke om alt hun hadde opplevd.

– Min mann og jeg var bevisste på hvor viktig det var at våre barn fikk en harmonisk oppvekst, for det hadde ikke vi. Det vi hadde opplevd var så grusomt at vi ville ikke overføre noe av dette på dem. Nå var det fred, og vi ville at alt skulle være normalt. Derfor snakket vi ikke, sier Else Ramson Ullmann.

Har du selv orket å besøke Auschwitz?

– Nei. Det stedet er ikke ment for meg.

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter