Det går frem av Siv Jensens bok Siv. Med egne ord som presenteres onsdag. I boken gir hun tallrike avsløringer av borgerlig bråk på kammerset. Men også en skildring av et KrF som etter at det rødgrønne styret var avsatt, hadde kurs for regjering med Frp.
– Jeg tror at Knut Arild ville gått inn i regjering med Frp i 2013 om han hadde hatt hår på brystet. Vi opplevde at det i realiteten var Trine Skei Grande som tok beslutningen om at KrF havnet på utsiden, skriver Jensen.
Venstre ga først en åpning for maktsamarbeid med Frp på landsmøtet i 2012. Og KrF gikk den høsten til valg på et borgerlig samarbeid, uten Frp. For i KrF var Frp-motstanden stor.
[ Siv Jensen om kjærlighetslivet: Savner en Sindre ]
I det skjulte – samtaler med Hareide og Grande
Men noen år i forveien begynte daværende Frp-leder Jensen, Høyre-leder Erna Solberg, KrF-leder Knut Arild Hareide og Venstre-leder Trine Skei Grande med «strategiske samtaler». Det var Solberg og Jensen som inviterte de to sentrumstoppene.
Jensen skriver:
«De ledet til at vi ga felles klarsignal til våre representanter i stortingskomiteene om å samarbeide tettere (…) Vi skulle jakte på politiske løsninger som kunne danne grunnlag for en felles regjeringsplattform etter stortingsvalget høsten 2013».
Om samtalene: «Vi begynte å stole på hverandre»
Den første frukten av samarbeidet var felles politikk rundt Samhandlingsreformen i 2010. Partilederne møttes jevnlig, men også nestlederne opprettet ifølge Jensen sin egen samtalekanal, noe som ga oss enda bedre fremdrift.
– Relasjonen mellom partilederne ble stadig bedre. Vi begynte å stole på hverandre og var enige om å skape et felles grunnlag for å danne regjering hvis velgerne ga oss tillit, skriver Jensen.
---
Tar bok-oppgjør
- Siv Jensens biografi Siv. Med egne ord er ført i pennen av journalist Gunnar Ringheim.
- I boken tar hun et knallhardt oppgjør med Carl I. Hagen.
- Jensen (52) var i sju år Norges finansminister.
---
«Knut Arild vil signere, men han tør ikke»
Etter den borgerlige seieren i 2013 – der Jensen valgnatten sa «Morna Jens» – møttes de fire partitoppene for sonderinger i Nydalen. Ifølge Jensen var det mest spenning knyttet til om Venstre gikk inn i en Solberg-regjering.
– Kunne Trine gå inn i regjering med Frp etter at partiet hun ledet, hadde gått til valg på det motsatte? I Frp trodde vi egentlig ikke på det, men vi ga det et ærlig forsøk, skriver forfatteren.
Hun tolket KrFs opptreden som at partiet var på vei til å gå inn i regjeringen som fullverdig medlem. Men så begynte Venstre å vakle. Holdningen spredte seg til KrF. Til en rådgiver sa Jensen:
– Knut Arild vil signere, men han tør ikke.
For KrF begynte å vakle
Det var som om KrF begynte å vakle fra det øyeblikket Hareide forsto at Venstre ikke kom til å bli med, mener Jensen.
– I det lyset var det spesielt å observere at Knut Arild få år senere gikk i bresjen for å skifte side i politikken, skriver hun.
Frp brøt selv ut av regjeringen etter IS-saken i 2019. Høsten i forveien var samarbeidet mellom de fire partiene i flertallsregjeringen surt.
[ Kutter ‘Siv-kvoten’ - staten soper inn 110 millioner ]
KrF og Venstre: «Småbarna som aldri får nok is»
Jensen opplevde at «at Erna ikke lenger hadde vilje til å levere de store sakene. Hun skulle bare styre skuta». Kompromissene etterlot seg «en grå, ugjenkjennelig og møkk kjedelig politikk som egentlig ikke gavnet noen av de fire».
Irritasjonen høsten før bruddet var stor. Jensen fyrer løs mot KrF og Venstre:
«Vi måtte ta for mange hensyn til de to småpartiene. Jeg irriterte meg ofte over dette, for det er et eller annet med de kranglete småbarna som aldri får nok is».
Solberg ble advart av Jensen gang på gang – «nå går det ikke lenger».
Ola Elvestuen var «et sant mareritt»
Bråket i det borgerlige samarbeidet startet for fullt året etter valgseieren. Og pågikk siden. I boken gir Jensen til dels krasse karakteristikker. Som omtalen av Venstres Ola Elvestuen, som ifølge Jensen var «et sant mareritt» som «bare duret på». Jensen skriver:
«Og Trine bare lot ham holde på. Kanskje det ikke var mulig å stoppe ham? Det var i alle fall ingen som gjorde mer for å rive ned tilliten internt i regjeringen enn Ola Elvestuen».
Venstre sto i regjering med Frp for «en forferdelig omkampkultur».
– Venstre skulle plukke på alle saker, hele tiden. Det var aldri stopp. Jeg holdt på å bli gal, skriver Jensen.
[ Siv Jensen i ny bok – anklager Carl I. Hagen for «nedrige angrep» ]
Hareide var «et godt menneske»
Også KrF får periodevis passet påskrevet. Knut Arild Hareide omtales som «et godt menneske og evner å bry seg når andre ikke har det bra».
Likevel fikk Jensen et anstrengt forhold til ham under KrFs veivalg:
«Knut Arild skjøv Frp foran seg. Hans grunnleggende mistro til Frp så tidvis ut til å være Knut Arilds viktigste argument for å dytte KrF over til sosialistisk side. Jeg skjønte ikke hva han holdt på med, og følte at det nesten ble litt personlig».
Mellommenneskelige samtaler med Ropstad
Etterfølgeren Kjell Ingolf Ropstad har Jensen derimot «stor sans for». Han omtales som «real, omtenksom og hyggelig» og imponerte raskt Jensen da han kom inn i regjering.
Også på det mellommenneskelige plan oppsto et godt forhold:
«Vi har hatt en del fortrolige samtaler hvor han har søkt råd, rent mellommenneskelig, fra partileder til partileder. Jeg har ikke veiledet ham i hva KrF skal mene om ting, men som partileder kunne jeg veilede ham som fersking i enkelte prosesser».
Forholdet til KrF var annerledes. I regjering var KrF tydelige på hva som var viktigst og holdt seg til kjernesakene:
– De ferskeste fremsto faktisk som de mest profesjonelle. Jeg kunne snakke med Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad. Når vi ble enige, så var vi enige. Det var ikke noe tull.
Saken er endret tirsdag 9. november klokken 13.26, med mer omtale av Jensens forhold til KrF og Venstre.
