Min mann og jeg har ganske nylig blitt pensjonister begge to. Våre to barn har flyttet langt unna oss, og jeg har begynt å ønske meg at vi kan flytte nærmere dem. Det er så sjelden vi får se dem og jeg har så lyst til å være mer tilgjengelig for å kunne være sammen med barnebarna og være bestemor. Men mannen min vil ikke at vi skal flytte fra huset, hagen og alt vi har her vi bor. Hver gang vi snakker om det ender det i en krangel, og vi begge blir både sinte og lei oss. Mannen min trekker fram flere og flere ulemper med å skulle bo i det han kaller for en bomaskin uten mulighet til å ha et hobbyrom hvor han kan snekre. Han legger ut om at han sikkert kommer til å irritere seg over naboer som bor altfor tett innpå oss. Selv vil jeg gjerne slippe alt arbeidet med hagen og vil veldig gjerne flytte inn i en lettstelt leilighet. Hvordan i all verden kan vi bli enige?
Hilsen fortvilet pensjonist
Kjære deg
Du beskriver en situasjon som jeg tror er kjent for mange ny-pensjonister. Selv om ikke alle er like uenige som det høres ut som dere er, vet jeg at mange kjenner på ulike dilemmaer knyttet til det å kanskje burde flytte i leilighet, før ansvaret for det store huset og hagen blir altfor tungt og krevende. Når jobbforpliktelsene ikke er der lenger, gir det en frihet til å ta noen nye valg, som å bryte opp og flytte etter barna, slik du gir uttrykk for at du ønsker.
Det å bli pensjonist er en stor overgang i livet, som både krever og fortjener forventningsavklaring og planlegging. Økonomi og helse vil være viktige moment. Det å kjøpe en dyr leilighet har sine fordeler, samtidig vil det kunne gi ulemper ved at en får et mindre økonomisk handlingsrom som pensjonister.
[ Samlivspanelet svarer par i 20 årene: Vi er ofte deprimerte. Bør vi få barn? ]
Finnes en gylden middelvei?
For dere to virker det som kommunikasjonen rundt spørsmålene knyttet til det å gå inn i alderdommen sammen har låst seg fast i et vondt mønster. Dere har tydeligvis ulike ønsker for hva tiden kan fylles med. Kan det hende at både du og mannen din har tatt det for gitt at den andre ønsker det samme som seg selv? Så blir dere overrasket over at dere tenker så ulikt som dere nå gjør? Eller kan det hende at dere ikke er så ulike i hva dere ønsker, dersom dere kunne sette dere ned i fred og ro og få en god samtale om hvordan dere vil ha det sammen?
Jeg vil tro at mannen din også ønsker kontakt med barn og barnebarn, og du ønsker også å kunne dyrke noen hobbyer og leve ditt eget liv.
Det er et stort skritt å skulle bryte opp fra et sted og flytte. Det er også sårbart å satse alt på kontakten med barn og barnebarn som den eneste grunnen til å slå seg ned et nytt sted. Er det slik at barna ønsker at dere skal bo i nærheten? Kanskje finnes det en gylden middelvei?
Vær ærlig om at du synes dette er vanskelig og leit, og at du ønsker at dere skal finne en god vei sammen
— Eli Landro
Legg premissene for samtalen sammen
Jeg tror ikke dere kommer utenom at dere trenger en samtale om hvilke muligheter dere har for pensjonisttiden. I stedet for å vente på at mannen din skal ta et initiativ, vil jeg foreslå at du inviterer. Da er det lurt å bli enige om noen premisser for samtalen, for å unngå å falle inn i det mønsteret du beskriver at dere lett havner i. Vær ærlig om at du synes dette er vanskelig og leit, og at du ønsker at dere skal finne en god vei sammen.
[ Anne (56) føler seg urettferdig behandlet: «Hvorfor blir svigermors tunge så skarp?» ]
Før samtalen kan dere begge ha tenkt gjennom noen punkter med ønsker og forventninger, gjerne i prioritert rekkefølge. Så blir dere enige om et tidspunkt der dere presenterer for hverandre det dere har tenkt på. Dersom dere da klarer å lytte til hverandre, uten å protestere eller komme med egne ønsker før den andre har blitt hørt ferdig, kan det hende at en større forståelse for hverandres ønsker kan vokse fram.
Gjennom å løfte fram fordeler og ulemper, og kanskje gradere verdien på hvor vesentlig det enkelte momentet er, kan dere forhåpentligvis finne fram til noen felles-punkter også!
Evig kjærlighet er bare mulig hvis kjærligheten møter hindringer.
— Albert Camus
En prosess
Uansett vil jeg tro at dere trenger å la dette bli en prosess der dere gir dere selv og hverandre tid til å finne fram til noe dere begge blir tilfreds med. Det er viktig at dere får fram alle spørsmålene og finner momentene som veier for og imot før et så betydningsfullt valg som å flytte tas. Å ikke foreta seg noe, blir jo også et valg. Det er viktig å minne seg selv og hverandre på at å velge en ting som regel betyr å velge bort noe annet.
Jeg ønsker dere lykke til med å finne en god vei videre inn i den nye fasen i livet!
Vennlig hilsen Eli Landro