Kvinneprest-debatten i Frikirken ble loset av en tydelig ledelse. En slik ledelse finnes ikke i dag

Jeg begynte å studere teologi i 1967 på Frikirkens teologiske seminar og fortsatte på Menighetsfakultetet fram til jeg var ferdig på praktikum i 1975. Deretter har jeg vært marineprest, pastor i Frikirken, sosialarbeider for unge rusmisbrukere i Blå Kors og de siste 30 årene arbeidet på grunnplanet i Norges største folkebevegelse, Norges Idrettsforbund.

I disse årene har kirkens plass i det offentlige rom først og fremst vært preget av følgende debatter:

• Kvinnelige prester
• Likestilling mellom kjønnene
• Skilsmisse og gjengifte
• Abort
• Samboerskap
• Homofilt samliv

Når jeg i 2021 ser tilbake på disse debattene slår det meg at de nå for de fleste er helt betydningsløse. De berører de færreste i det norske samfunn og oppfattes som likegyldige. I dagens sekulariserte Norge har disse debattene også gjort evangeliet betydningsløst. De framstår som bygging av en mur hvor stein på stein legges og skjuler menneskers mulighet til å forstå hva som er evangeliets innhold.

Når jeg i 2021 ser tilbake på disse debattene slår det meg at de nå for de fleste er helt betydningsløse.

Gjøres til det altoverskyggende spørsmål

«Rettferdiggjørelsen av tro ved Jesus Kristus» blir i dag nærmest for tungetale å regne for folk flest. Som tilhørende Frikirken er jeg svært bekymret for en utvikling hvor disse spørsmål settes i sentrum for kirkens oppdrag.

Pastor Øyvind Døvigs debattartikkel her i VL gir oss et sterkt innsyn i hvordan dette skjer. Her gjøres spørsmålet om likekjønnet samliv til det altoverskyggende spørsmål når det gjelder tjenesten i menigheten. Dette har rett og slett med kjernen i vår tro å gjøre, med vår bekjennelse å gjøre, ifølge Døvig.

[ Kjetil Gilberg: «Jeg synes det er utfordrende å fortelle at skeive er velkomne på andre premisser enn andre» ]

At homofili verken nevnes i de lutherske bekjennelsesskrifter eller i Frikirkens forfatning spiller tydeligvis ingen rolle. Det er vanskelig å oppfatte Døvig annerledes enn at han nytolker evangeliet, slik at vi frelses av nåde med unntak av om vi lever i homofilt samliv eller i heterofilt samboerskap. Slik perverteres evangelieforkynnelsen. At det skal være flere pastorer i Frikirken som deler Døvigs syn, skaper bekymring for at Frikirken er på vei bort fra en evangelisk-luthersk plattform, til et syn som er mer reformert.

At homofili verken nevnes i de lutherske bekjennelsesskrifter eller i Frikirkens forfatning spiller tydeligvis ingen rolle.

Har vært et konservativt fristed

Frikirken har alltid blitt tolket som et fristed hvor konservative prester og forkynnere kunne finne rom for sine synspunkter. Slett ikke uten grunn. På 1980 og -90-tallet var spørsmålet om kvinnelige prester brennhett i Frikirken. En tydelig synodeledelse som representerte begge sider loset en skarp debatt gjennom til et vedtak på synodemøte i 2002, hvor det forøvrig med stort flertall ble vedtatt at kvinner kunne tjenestegjøre som pastorer og eldste.

[ «Frikirken må ta ansvar for brente barn» ]

Denne tydelige ledelse finnes ikke i dagens Frikirke. Jeg kan forstå at synodeleder Jarle Skullerud helst vil ha denne debatten bort fra avisspaltene. Den må være ubehagelig for en ledelse som er utydelig, ikke opprettholder prosesser hvor også menighetene får drøfte spørsmålet og i tillegg innsetter en valgkomité som gjør spørsmålet om likekjønnet samliv til et avgjørende spørsmål – som så stiller noen av Frikirkens dyktigste kvinner og menn utenfor ledende posisjoner.

Må fram i lyset

Nettopp derfor må denne debatten fram i lyset, også for Frikirkens del. Stor takk til Heidi Garvik, eldste i Sandnes Frikirke, som har tatt belastningen ved å gå foran. Nå blir det spennende å se sammensetningen av den komiteen som skal lede arbeidet videre. Blir det plass for pastorer som Kjetil Gilberg og Per Eriksen? Eller skal komiteen fylles opp av den konservative siden alene?