AUF-profilen 10 år etter Utøya: – Helt feil å tenke at jeg skulle «gråte meg ferdig»

– Det var mange vi ikke fikk tatt farvel med. Det var helt forferdelig, sier Mani Hussaini.

Han er en av bidragsyterne i boken «Aldri tie, aldri glemme. En bok fra AUF, ti år etter terroren» som kommer ut tirsdag. I dag bor Hussaini på Kolbotn sammen med kona og datteren Elsa på to år. I april begynner han i ny jobb som næringspolitisk sjef i NorgesGruppen.

---

«Aldri tie, aldri glemme»

• Den 6. april lanseres «Aldri tie, aldri glemme. En bok fra AUF, ti år etter terroren».
• I boken beskriver ulike mennesker den mørke sommerdagen, tiden etter terroren, gjenoppbyggelsen av Utøya og konsekvensene av ekstremisme.
• Boken ønsker å sette fokus på konsekvensene terroren har hatt for de som ble rammet – og for samfunnet som helhet. Den stiller blant annet følgende spørsmål: Har samfunnsdebatten stått i veien for kampen mot hatet? Har vi sviktet i det politiske oppgjøret med 22. juli? Har vi vært for naive i møte med det ekstreme? Hvordan skal samfunnet gå videre for å bli kvitt vår kollektive berøringsangst?

---

– Hjernen min gikk i krise-modus

Maktesløshet. Det var det første han kjente på da han skjønte omfanget av angrepet mot regjeringskvartalet og Utøya. Han var i den norske ambassaden i Emiratene ettermiddagen fredag 22. juli 2011. Her hadde han jobbet som studentpraktikant ved ambassaden de siste seks månedene.

– Hjernen min gikk først i krise-modus. Jeg tenkte «shit, de må utsette programmet på sommerleiren i morgen». Det høres helt absurd ut nå. Men det var det eneste jeg kunne forholde meg til akkurat da, sier han.

– Det var først da jeg sto opp dagen etter, at omfanget gikk opp for meg. Min verden knuste i tusen biter. Jeg klarte så vidt å komme meg opp av sengen. Så tenkte jeg: Jeg må gråte ferdig, komme meg til Norge, og være en person som mine venner forbinder med tida før 22. juli, med en hyggeligere tid, forteller Hussaini.

– Jeg har har skjønt at det var helt feil å tenke at jeg skulle «gråte meg ferdig». Jeg gråter. Og jeg gråter fortsatt hver 22. juli. Savnet blir ikke mindre bare fordi tiden går, sier Hussaini.

[ Kampen tar ikke slutt ]

– Jeg må til AUF og se om jeg kan hjelpe

Den 24. juli satte Hussaini seg på flyet fra Abu Dhabi til Oslo. Med en stor koffert på slep tok han flytoget og dro rett til AUF-kontoret på Youngstorget.

– Det eneste som var i hodet mitt, var at jeg måtte komme meg til AUF og finne ut hva jeg kunne hjelpe til med. Da jeg gikk inn på kontoret, var vinduene enten knust eller teipet sammen. Takplatene var deformert og hang løst i lufta. Telefonen ringte i ett. Jeg satte fra meg kofferten og begynte å svare, sier Hussaini.

Han forteller at de som ringte blant annet var foreldre av AUF-ere som hadde vært på Utøya. De lurte på om AUF hadde hørt noe nytt fra politiet.

– Fint å se at loven gjelder alle

– Jeg husker at jeg tenkte at jeg ville se terroristen dø. Han har brakt endeløs sorg og tragedie over familier og mennesker som jeg bryr meg om, sier han, som understreker at han ikke er for dødsstraff.

Som mange av vennene fulgte Hussaini rettssaken tett.

– Jeg er glad for at vi lever i en rettsstat og et demokrati. Det er godt å se at loven gjelder alle og at det er likhet for loven, sier han.

– Ingen andre som kunne ta disse valgene for oss

Han forteller om en tid med mange krevende beslutninger som måtte håndteres midt i sorgprosessen.

– Vi ble voksne på kort tid. Vi måtte måtte håndtere tung sorg og ta viktige avgjørelser selv. Det var ingen andre som kunne ta de valgene for oss, sier Hussaini.

Han viser til hvordan de måtte velge vekk begravelser til gode venner. Det yngste offeret var bare 14 år og hadde vært medlem i AUF bare noen uker.

– Jeg skulle ønske jeg kunne ha tatt ordentlig farvel med alle sammen. Det var en surrealistisk tid, sier Hussaini.

Utøya: – Vi skal ikke la ham vinne

Utøya har i nesten hundre år vært et sted engasjerte ungdommer forbinder med glede og samhold. AUF har hatt sommerleir på øya siden 1930-tallet. I 1950 fikk AUF Utøya i gave fra Oslo og Akershus faglige samorganisasjon.

Hussaini ble valgt inn i sentralstyret i 2012. To år senere ble han leder. En av de viktigste oppgavene han arvet fra tidligere AUF-leder Eskil Pedersen, var spørsmålet rundt gjenreisningen av Utøya.

– I boken skriver du «Vi hadde allerede den 23. juli 2011 et mål om å ta øya vår tilbake». Hvorfor var dette viktig?

– Å ta tilbake Utøya ble et symbol på at terroristen ikke kunne knele oss. Vi kunne ikke la han vinne når han allerede tatt så mye, sier Hussaini, som var 18 år første gang han selv dro på Utøya.

– Det var kjærlighet ved første blikk. Jeg elsket Utøya. Alle som er på Utøya, føler at de eier den. Jeg var der primært for det sosiale, men kom tilbake år etter år. Det var årets «happening», sier han og smiler bredt.

Å ta tilbake Utøya ble et symbol på at terroristen ikke kunne knele oss.

—  Tidligere AUF-lederen, Mani Hussaini

– Hvordan var det å komme tilbake til Utøya etter 22. juli?

– Jeg var veldig sint. Utøya var ikke den samme. Det var et åsted og ikke den vakre øya som jeg var så glad i. Det eneste jeg klarte å tenke på var panikken som må ha preget øya den 22. juli. Jeg så for meg AUF-ere som løp livredd rundt på den lille øya, bli beskutt og drept. Tidligere generalsekretær i AUF, Marianne Wilhelmsen, var opptatt av at vi skulle være mye på Utøya og lære oss å overnatte der igjen. Jeg husker at jeg gruet meg. Det var skummelt at vi skulle overnatte et sted der 69 mennesker hadde blitt drept, sier Hussaini.

– Skjønte raskt at vi måtte lytte til de etterlatte

En av problemstillingene i årene etter har vært om kafé-bygget, der 13 mennesker ble drept, skulle beholdes. Her var det flere og tydlige spor etter terroren. Det et stort forsamlingshus mitt på øya som ble reist da arbeiderbevegelsen overtok Utøya på starten av 1930-tallet. Her var det både møterom, en spisesal og en kiosk.

Ifølge Hussaini var diskusjonen rundt kafé-bygget, første gang han skjønte at det ikke bare var AUF som hadde «aksjer» i Utøya.

– Vi ville rive kafé-bygget, men skjønte raskt at vi måtte lytte til de etterlatte, og bevare deler av det, forteller Hussaini.

– Vi var bare ungdommer som hadde overlevd et terrorangrep, men som hadde hele ansvaret for å gjenreise Utøya og ta vare på minnet og historien om 22. juli. Vi hadde ikke alle svarene. Gjennom godt samarbeid med støttegruppen for 22. juli klarte vi å gi Utøya et nytt liv som bygger på engasjement, minne og læring, sier han.

– Jeg går rundt øya og hilser til alle de jeg mistet

I nord på Utøya ligger det en lysning i skogen. Dette er blitt til et minnested på øya. Her svever en stor, rund metall-ring med navn og alder på de som ble drept på øya. Våren 2015 inviterte AUF alle som ønsket, til en dugnadshelg for minnestedet noen uker før det det skulle være klart.

– Det var ni familier som ikke ønsket navnet sitt på minnemarkering-ringen den våren. Vi bestemte oss for å lage plass til navnene dersom de skulle ombestemme seg. Da jeg gikk av som leder i 2018 var alle navnene enten på eller skulle på, sier Hussaini.

Han minnes vennene når han er tilbake på øya.

– Jeg går rundt og hilser til alle de jeg mistet, hver gang jeg er på Utøya, forteller Hussaini.

2,5 år på flukt

Hussaini har stått i vanskelige situasjoner før.

– Jeg pleier å si: «Putt meg hvor du vil. Jeg kommer til å overleve», sier han.

Hussaini flyktet fra Syria i 1998 med foreldre og to søsken. Familien er kurdere. Hans far var journalist og engasjert politisk. Faren ble arrestert, og familien måtte betale store summer for å få han ut av fengselet. Han forteller om sterke barndomsminner med en stue fylt av kvinner og menn som diskuterte og filosoferte om frihet, demokrati og Aristoteles.

– Men vi levde i ufrihet, sier Hussaini.

Familien flyktet fra Syria via Hellas og Sverige før den kom til Norge da Hussaini var 12 år gammel. Da familien fikk politisk asyl, hadde de vært to og et halvt år på flukt. 11 måneder var tilbragt på asylmottak i Sverige. Her fikk familien endelig avslag med bakgrunn i Dublin-avtalen, og satte kursen mot Norge da svenskene skulle returnere dem til Hellas.

– Vi hadde hørt mye fint om Norge. Respekt for ytringsfrihet, demokrati og menneskerettigheter. I tillegg var Norge veldig gode i fotball, sier han og ler. Han viser til at Norge året før hadde slått Brasil i VM.

– Vi gikk fra å ha det veldig bra materielt sett i Syria, til å måtte starte på nytt i Norge. Til gjengjeld fikk vi både frihet og ytringsfrihet. Dette byttet gjorde vi gledelig, sier han.

Til gjengjeld fikk vi både frihet og ytringsfrihet. Dette byttet gjorde vi gledelig

—  Tidligere AUF-lederen, Mani Hussaini

– De kan lære oss om aldri å glemme

Hussaini forteller at han er overrasket over at ekstremismen i Norge fortsatte å vokse etter 22. juli.

– Du skriver i boken at dere så hat i kommentarfeltet, sosiale medier og brev adressert til AUF-kontoret. Du har selv blitt utsatt for massiv hets og har fått trusler, blant annet et brev hvor det sto «you are the next». Hvordan preget dette deg?

– Jeg ble skremt, det er løgn å si noe annet. Det som drev terroristen, lever fortsatt i beste velgående i landet vårt. Terrorangrepet på Al-Noor moskeen i Bærum er en påminnelse om det. Det er mange av oss som tenker at terroren kan slå til igjen, og at vi ikke har lykkes med å trygge oss mot ekstremismen, sier Hussaini, som mener vi må snakke mer om hvorfor angrepet tok sted, hvorfor noen mente de norske verdiene var under angrep og hvordan vi kan hindre at dette skjer igjen.

– Hva er det viktigste Utøya-generasjonen har å lære oss andre?

– De kan lære oss om konsekvensen av terror, om å leve med konstant frykt og dype usynlig sår for resten av liv. De kan lære oss om savn, om knuste familier i konstant sorg, og tomme stoler rundt middagsbordet. De kan lære oss om å snakke om hva som skjedde den 22. juli, og fortelle den brutale sannheten, om en høyreekstrem terrorist som ville drepe Arbeiderpartiet og AUF. Og de kan lære oss om aldri å glemme, sier Hussaini.

[ Etter 22. juli sa politikere fra hele spekteret at «vi er alle AUF-ere». Da må de fylle det med innhold ]