Nyheter

Mytene om Maria

Kirken har vært en sentral pådriver i mytedannelsen av Jomfru Maria. Det er god grunn til å spisse ører når nyere forskning ser ut til å kunne avkle, eller kanskje snarere bekrefte, enkelte av mytene.

Ingebjørg Nesheim, forlegger

Den ene opphetede debatten har avløst den andre i Vårt Land. Og kanskje er det en viss sammenheng mellom kvinneprestmotstand og motstanden mot å rokke ved et sentralt Maria-motiv, som teologen Gyrid Gunnes gjør med sin formidling av synet på Maria bebudelse som et mulig seksuelt overgrep.

En elsket skikkelse

Det er ikke å undres over at Gunnes høstet storm, for Maria er en elsket skikkelse i katolsk trosliv, og var det også i Norge før reformasjonen. Det finnes forøvrig mange tegn på at den hjemlige Maria-dyrkelsen vedvarte i mange år etter at hun ble kastet ut av våre kirker, men den gikk under jorden og manifesterte seg blant annet i en lang rekke blomsternavn, som psykologen og billedkunstneren Berit Dahl Soltvedt viser i boken Maria vandrer over bergene (2002).

Samtidig gjengir hun en rekke legender om jomfru Maria og Jesusbarnet av umiskjennelig norsk herkomst, som bekrefter at få av evangelienes skikkelser er så myteomspunnet som henne. Kirken har selv vært en sentral pådriver i mytedannelsen, så det er god grunn til å spisse ører når nyere forskning ser ut til å kunne avkle, eller kanskje snarere bekrefte, enkelte av mytene.

Kunstig inseminasjon

Dette gjelder nettopp fortellingen om Maria bebudelse. Når overlegen Arne Heggheim trekker en parallell til dagens muligheter for assistert befruktning, treffer han bedre enn han aner. For selv bruker han den bare som et eksempel på hva Gud må være i stand til å utrette: «Så Gyrid, vær snill å ikke fornekte inkarnasjonens mulighet! Paradokset blir da at det sekulære mennesket i dag har kunnskapen, men avskriver at Gud kunne gjøre det som vi gjør daglig nå!»

Det Heggheim later til å overse, er at mennesker allerede på Jesu tid hadde kunnskap om kunstig inseminasjon, noe forskerne Ita Sheres og Anne Kohn Blau viste alt for 25 år siden. De to, spesialister på dødehavsrullene og jødedommen, fremsatte da en oppsiktsvekkende teori om jomfrufødselen i boken The Truth about the Virgin (1995), basert på inngående studier av esseerne og Qumran-samfunnet, som dødehavsrullene skriver seg fra. Esseerne var en gåtefull, gnostisk sekt, og tekstene deres er fulle av «dulgte allusjoner, esoterisk visdom og mysterier forbeholdt de utvalgte». Sheres og Blaus funn beskrives i korthet slik av forlaget:

Lovpriste jomfrudom

«De har kommet nærmest til å tyde rullenes innerste hemmeligheter gjennom en skarpsindig analyse av to unike ritualer som ble utført i Qumran i den hensikt å overvinne 'seksuell besudling': det ene var salvingen av en utvalgt gruppe menn til et liv i 'englelik' fullkommenhet; det andre gjaldt en utvalgt gruppe kvinnelige jomfruer som ble innviet i en ubesmittet unnfangelsesseremoni. (…) Disse ritualene blir beskrevet mot et bakteppe av revolusjonær, apokalyptisk ideologi som så på seksualitet med avsky, lovpriste jomfrudom, var besatt av renhet og urenhet, hyllet menns overlegenhet og kvinnelig underordning, og som i siste instans skapte sin egen løsning på problemet med 'den første synden' – det vil si, hvordan de kunne forplante seg uten 'besudling'.»

LES OGSÅ: Geir Hellemo: «Maria er ikke snill og føyelig. Tvert i mot er hennes lydighet revolusjonær»

En legende forteller om en dag jomfru Maria satt og ammet Jesusbarnet. Det dryppet noen dråper morsmelk ned på en tistel som sto ved siden av henne. Slik fikk Mariatistelen hvite melkestriper på bladene.

Kontroll over kjønnsliv

At esseerne kjente til avanserte tekniske metoder på flere områder, fremgår allerede av pergamentrullene som inneholder deres skrifter. Det er et hovedanliggende for forfatterne å sannsynliggjøre at de også kjente til metoder for kunstig befruktning. Skrittvis bygger de opp teksten til et klimaks hvor «sannheten om jomfruen» viser seg å være at Marias befruktning kan ha funnet sted gjennom det ovennevnte ritualet. Det er konklusjonen etter at forskerne har godtgjort at den medisinske kunnskapen fantes og ble praktisert i dyreavl, især i egypternes oppdrett av rasehester. De beskriver også den enkle fremgangsmåten som var i bruk.

Mange vil oppleve teorien som nok en trivialisering av inkarnasjonens mysterium, om enn mindre anstøtelig enn hypotesen om at bebudelsen kamuflerer et seksuelt overgrep iscenesatt av Gud. Vel så betydningsfullt er likevel det påfallende slektskapet mellom esseernes gnostiske ideologi og den kristne, som kirken i store trekk må sies å ha forfektet til denne dag. Ikke bare med sin seksuelle fobi og derav følgende krav på kontroll over de troendes kjønnsliv (kfr. forbudet mot bruk av kunstig prevensjon som Vatikanet opprettholder den dag i dag, om enn med vekslende hell), men også med sitt nedarvede syn på kvinner som ufullkomne skapninger underordnet menn, og dermed også legemlig uegnet til å representere Kristus ved alteret.

Forskjellig fra andre kvinner

Dette negative kvinnesynet kan imidlertid forklare kirkens behov for å markere Maria som vesensforskjellig fra alle andre kvinner. Jomfrufødselen og hennes intakte jomfrudom er ett aspekt; i tillegg kommer dogmene om Marias ubesmittede unnfangelse, dvs. at hun ble unnfanget uten arvesynd, og hennes legemlige opptagelse til himmelen da hennes jordeliv var over. Disse to Maria-dogmene ble erklært så sent som i 1854 og 1950, som ufeilbarlig lære attpå til, og det etter langvarig splid. Striden rundt spørsmålet om hennes ubesmittede unnfangelse hadde pågått i århundrer, og man må spørre seg: Hvorfor har det vært så maktpåliggende for magisteriet å påtvinge de troende disse læresetningene uten noen dekning i evangeliene?

Ett svar kan altså være at hun i sin overnaturlighet ikke skulle kunne brukes til å legitimere kvinnelige prester, samtidig som hun konsekvent blir fremstilt som en Herrens tjenerinne. I en innsiktsfull artikkel påpeker professor Halvor Moxnes nettopp dette: «Og Lukas fremstiller Maria slik idealet var i et patriarkalsk samfunn, lydig og underordnet. Derfor er katolske feminister skeptiske til at kirkens mannlige ledere bruker Maria som eksempel på at kvinner skal ha tjenende roller i kirken og ikke være prester.»

LES OGSÅ: Dana Wanounou: Skal debatt drive oss fremover kan vi ikke bare snakke om det som er behagelig

Maria som prest

Ikke desto mindre fantes det lenge en utbredt forestilling om Maria som prest. Den gjengis og underbygges i boken Kvinnens plass i Kirken (2013) av teologen og legdominikaneren Jeanne Wreden, som med denne utgivelsen trosset paveforbudet mot videre diskusjon om ordinasjon av kvinner. Forfatteren baserer sin argumentasjon for kvinnelige prester på en eldre, teologisk fundert oppfatning av Maria som prest. Denne oppfatningen ble i sin tid så populær at Troskongregasjonen åpenbart fant det nødvendig å gripe inn. Fra 1916 ble det forbudt å fremstille Maria som prest, og ti år senere kom det også et forbud mot andakter til ære for «jomfrupresten». Wreden siterer en kollega når hun skriver at det i dag er vanskelig å finne teologiske arbeider som omhandler Maria som prest: «Det som finnes, er søkt fjernet fra markedet, og Vatikanets egne arkiver er ikke tilgjengelige når det gjelder dette temaet. (…) Den katolske teologiske tradisjon som inneholder mange av Kirkens fremste teologers refleksjoner rundt Marias del i Kristi prestedømme, bortforklares og undertrykkes i bestrebelsen på å opprettholde mannens primat som 'kristusbilledlig' prest.»

Revolusjon

Man kan vanskelig finne et klarere eksempel på at Vatikanet bevisst motarbeider alt som kan støtte bevegelsen – for det er blitt en hel bevegelse – for kvinnelige prester i Den katolske kirke. Men trykket er stort, og det kan se ut til at den kompakte motstanden er i ferd med å slå sprekker. I Tyskland har man begynt å snakke om et mulig skisma over spørsmålet, og røster hever seg for å innkalle alle kirkens biskoper til et nytt konsil, slik at de skal få gi sitt besyv med i en sak det ikke lenger synes rimelig å overlate til kirkens læreembete alene å avgjøre. Det smaker av revolusjon!

Artikkelforfatteren er leder for Også vi er kirken, den norske delen av en internasjonal, katolsk reformbevegelse. Som forlegger har hun utgitt to av bøkene som nevnes i teksten.

Les mer om Jomfru Maria-debatten:

---

Fakta:

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter