Nyheter

Å snakke, eller ikke snakke, om døden

Det er ikke alle som ønsker eller trenger den siste, store samtalen om døden. De skal få slippe.

Aud Irene Svartvasmo

Ledende sykehusprest ved Diakonhjemmet Sykehus

De fleste av oss dør, slik vi har levd. Det er kanskje ikke forskningsbasert, men like fullt min erfaring etter drøyt 20 år i nær kontakt med mennesker som vet at de snart skal dø. Pasienter og pårørende som får litt tid på seg i denne fasen, kan bli opptatt av at vi må snakke om det – altså døden. I forlengelsen av den tanken, kommer spørsmål som: «Hvordan skal vi snakke om det?», « Hvem skal snakke sammen om det?» og «Når er egentlig den rette tid for å gjøre det?».

Den vanskelige samtalen

Lars Björklund, svensk prest og sjelesørger, skriver i boka Tid til trøst om da hans mor lå for døden. Han forteller om hvordan han bestemmer seg for at de skal ha den store samtalen om døden, og om hvordan han ikke får det til. Det er gjenkjennelig for mange, også for drevne sjelesørgere. Et nyttig spørsmål å stille seg selv, enten man er pasient, pårørende, prest eller helsearbeider, er dette: Hvem sitt behov er det, å ha denne samtalen?

Når den ene vil mer enn den andre, kan det bli en vanskelig samtale. Ofte får jeg oppdraget som den som skal ta samtalen om døden med pasientene. Det kan være pårørende som spør. De uroer seg for om den døende er redd. Noen ganger om de i det hele tatt har forstått at de skal dø. Eller det kan være sykepleier, som ut fra faglighet og erfaring har omsorg for at pasientene skal få mulighet til å ytre seg om den eksistensielle dimensjonen som ligger i det å skulle dø: Jeg tror han trenger en å snakke med. Jeg lurer på om han bærer mye inni seg.

LES OGSÅ: Må vi snakke om døden? Nei, meiner psykolog som jobbar med kreftpasientar

Vi dør som vi har levd

Jeg kan noen ganger kjenne meg som et gissel i slike situasjoner. Den syke skal selvsagt få mulighet til å uttrykke seg om de eksistensielle sidene ved det å skulle ta avskjed med livet. Jeg innbiller meg at jeg selv ville hatt et stort behov for noen å snakke med i en slik situasjon. Men så er det bare det – at de fleste av oss dør slik vi har levd. Har du aldri vært en som trives med dype samtaler, er det sannsynlig at du heller ikke får et akutt behov for det når du skal dø.

Prest på fest: «Det er dypt menneskelig å søke etter mening og sammenheng i tilværelsen». Mann, midt i livet: «Nei, det har jeg aldri gjort». «Hm. Har du aldri grublet på hvorfor du lever, og om det er noe mer etterpå?» «Nei». Det var ingen lang samtale, men jeg har tenkt på den mange ganger etterpå. Med sin kontante og likefremme innfallsvinkel til de store spørsmålene i livet ristet han i mine forestillinger. Etterpå ble jeg mer oppmerksom på at det finnes en god del mennesker som aldri har tenkt på de store, eksistensielle spørsmålene: «Hvem er jeg?», «Hvorfor lever jeg?», «Hva er meningen med det hele?». Noen fordi de aldri har fått hjelp til å finne språk for det, men andre fordi de rett og slett er skrudd sammen på en helt annen måte enn meg.

Vi har ulike behov

Vi trenger språk for å nå frem til hverandre. Vi kan bli ganske sårbare når det bryter sammen, og det ikke lenger er mulig å uttrykke seg med ord. En deadline, bokstavelig talt, gir opplevelsen av at det er noe som haster. Da er det fort gjort å glemme at det ikke er slik for alle, at det alltid er best å snakke om det. Vi er forskjellige. Dessuten er språk mye mer enn ord. Det er berøring. Det er musikk. Det er en dyne som blir snudd og en pute som blir ristet. Alt bærer et budskap: Kroppsspråk. Musikkspråk. Salmespråk. For Björklund og hans mor kokte den store samtalen om døden ned til salmen O bli hos meg, som hun en dag ba ham synge for henne. Alle versene. Etterpå sa mor: «Nå hadde det vært godt med en kopp kaffe». Og det var det.

Som sykehusprest brenner jeg for at de eksistensielle sidene ved det å være pasient, og ikke minst det å skulle dø, skal ha sin rettmessige plass i helsevesenet som en del av det vi gir oppmerksomhet. Men jeg er også opptatt av at de som ikke har dette behovet skal få være i fred. Det er ikke alltid best å snakke om det. Det er ikke alle som ønsker eller trenger den siste, store samtalen om døden. De skal få slippe.

LES MER:

Erling Rimehaug: – Jeg opplever at fellesskapet med Gud vil fortsette etter døden. Det betyr ikke at jeg fortrenger dødens virkelighet

Alain Platel her laga eit dansestykke om sorg over døden og feiring av livet

«Ønsket om å ende sitt eget liv normaliseres fordi vi har mistet evnen til å håndtere lidelse»

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter