Ikke slik jeg vil?

Jeg har aldri fått fot på mystikken. Folk jeg liker og respekterer forteller varmt om stadig nye forfattere: Han må du lese. Hun har virkelig skjønt det. Jeg har kanskje ti-femten ulike klassikere i sjangeren hjemme. I hver av dem ligger det et bokmerke etter ti sider. Fem. Kanskje kom jeg ikke forbi den første sida, engang.

Jeg har lurt på hva det kommer av at denne sjangeren virker så motstandsdyktig på meg. Jeg som liker både kristendom og det eksistensielle? Da jeg leste Emmanuel Carrère tidligere i sommer gikk det imidlertid et lite lys opp for meg.

Underkastelse

I begynnelsen av boka Riket forteller Carrère om sin egen omvendelse. Som voksen småbarnsfar ble han ut av nesten intet glødende katolikk. Han tok troen svært alvorlig. Etter noen år endte han likevel med å skli tilbake til sin gamle ikke-religiøse livsanskuelse, men ikke før han hadde lest og lest. Lest mystikk.

Det er noe overspent med Carrères fortelling. Det virker som han tror at han som kristen er forpliktet til intellektuell underkastelse. Tenk, en intelligent mann som ham forsøker å legge fra seg hodet, legge fra seg sin største gave, på terskelen til kirka. Han gjør det til en egen fromhetspraksis å overhøre sine egne innvendinger og sine egne impulser.

Én ting er kunnskapen og tanken, en annen er selve dømmekraften. Og det er her mystikerne får sin relevans: Carrère siterer flere av dem, som i forskjellige varianter sier ting som at det vi frykter er det vi trenger, at angst er tro, at gudsfravær er gudsnærvær. At trengsel er framgang. At å være lykkelig er å være ulykkelig. At å leve er å dø. Og omvendt. Carrère selv skriver i Riket at de siterte forfatterne forakter erfaringen, sansene og den sunne fornuft.

Dømmekraft

Jeg tror det nettopp er denne fromme, programmatiske opphevelsen av dømmekraften som får meg til å lukke en bok i mystiker-tradisjonen og stenge av for ordene. For dømmekraften er et av våre viktigste redskaper. Gjennom å sanse og erkjenne skaper vi grunnlag for å vurdere, for å felle dom, og den dommen gjør at vi kan leve:

At det er vondt å bli slått gjør at jeg vil unngå folk som slår. At jeg liker smaken av mat gjør at jeg oppsøker den igjen. Jeg kan merke at jeg blir sliten og trist av en relasjon, men hvordan skal jeg bruke den observasjonen om ikke til å trekke meg tilbake? Vi kan ikke leve uten dømmekraften. Den gjør forholdet mellom verden og menneske mulig. Jeg vil ikke gi slipp på den. Jeg tror faktisk jeg har fått den av Gud.

Så mye mystisk litteratur - det vil si det inntrykket jeg sitter igjen med etter annenhånds lesing - legger opp til å parkere egenviljen og dømmekraften i møte med Gud. Carrère selv forteller kostelig om hvordan han trasset alle drønnende indre alarmklokker og ansatte en svært lite tillitsvekkende person som barnepike. Han hadde fått det for seg at hun var en slags Jesus-skikkelse, en mystiker, som inkarnerte noe dypt guddommelig og paradoksalt i sin skitne joggedress. Men hun var den hun så ut som. Bare enda litt verre.

Når oppe er nede

Jeg vet ikke hvordan man kan leve et liv der alt som er oppe faktisk egentlig kan være nede, og alle hendelser og personer potensielt kan endre livet vårt. Tenk om den illeluktende og slitne mannen jeg sitter ved siden av på bussen er Kristus? Hva om smerten som treffer meg – enhver smerte – ikke skal unngås, men er det korset jeg skal bære i livet? Hva om den obskøne graffitien på busstoppet bærer et dypere budskap til meg?

Det er en god og lutrende tankeøvelse å se for seg alt rundt seg med motsatt fortegn. Det er mulig å møte en åpenbaring i det trivielle eller ha et livsendrende møte med et annet menneske, å se lidelsen som en gave. Samtidig vet enhver som har forsøkt å gi seg selv for enhver som vil ha en bit, at det ikke er evangelisk, men totalt nedbrytende over tid og ofte uttrykk for et ikke ubetydelig messiaskompleks.

Manipulering

Hvis jeg skal overgi min egen vilje og dømmekraft, er det til fordel for Guds. Men Guds vilje og sannheter er ikke lett å se eller lett å tolke. Alt vi vet om Gud, eller tror vi vet om Gud, er filtrert gjennom mennesker, enten det mennesket er Lukas, en prest eller en selv. Når vi søker det guddommelige har vi derfor lett for å treffe på det menneskelige. Og det mennesket som vet hva Gud vil, er det god grunn til å skygge unna.

Den form for selv-hjernevask som man driver når man nullstiller sine egne erfaringer, bereder grunnen for maktmisbruk og manipulering. Avhoppere fra sekter og trange religiøse miljøer forteller det samme: De satte sine egne følelser og vurderinger til side for å følge en vei de trodde var bedre. De lyttet ikke til sin egen stemme. Og de var ikke på et sted som lot flere stemmer bryne seg åpent mot hverandre.

Slik mister man etter hvert hele orienteringssansen, ja individualiteten. Er vi i det hele tatt det menneske vi er skapt til å være uten vår egen vilje og vurdering? Å leve uten å ta seg selv på alvor rokker ved selve selvet.

La din vilje skje

Hver morgen ber jeg til Gud: La viljen din skje. Og jeg mener det. Jeg tror at Guds vilje er det gode for meg og for jorda. Jeg var en gang redd for at den bønnen skulle være å gi en høyere makt carte blanche til å herse med meg, men er ikke lenger redd. Hvis jeg ikke lever livet mitt slik Gud ønsker det, vil jeg gjerne at Gud gir meg en annen retning på livet.

Jeg vil nemlig også gi meg over til Guds vilje. Jeg tror bare at jeg ikke kan gjøre det ved å slutte å bruke mitt eget hode. For den jeg gir viljen min til kan være hvem som helst som kom forbi. Det ender i tilfeldighetens vilje. Eller verre: i den rådende maktens vilje.

Jeg tror nemlig at en av de oppgavene Skaperen har gitt oss er selv å prøve å lete etter hva som er godt og tjenelig i verden – aller helst sammen med andre. At vi søker og velger, med vår egen dømmekraft og vår egen vilje, det livets gode Gud vil for oss. Det apparatet vi har for å sanse og vurdere verden er den beste tilgjengelige termostaten for det gode, det sanne og det skjønne.

LES OGSÅ: Erling Rimehaug kjente seg igjen i Knutby

LES OGSÅ: Overgivelse som vei ut

LES OGSÅ: Kastet ut av NLM-styre

---