Gjenkjennelsens ubehag

Erling Rimehaug

Tidligere redaktør i Vårt Land

En ung jente satt foran meg for noen år siden og fortalte at hun var i ferd med å miste troen. Det hun hadde hørt forkynt og profetert om store mirakler og vekkelser hadde ikke skjedd, og dermed hadde hun mistet tilliten til alt hun hadde hørt forkynt.

Hun kom til meg fordi jeg hadde hatt en lederrolle både formelt og uformelt i sammenhenger hun hadde hørt til.

– Men tok du virkelig alt helt bokstavelig? spurte jeg. Selv hadde jeg tatt slike profetier med en klype salt, men tenkte det var greit at noen hadde store forventninger. Tiden ville vise om det hadde noe for seg.

– Det sa du aldri noe om, svarte hun.

Gjenkjennelse

Jeg kom til å tenke på denne episoden da jeg så fjersynsserien om Knutby sist uke. Da jeg hørte de unge i menigheten snakke om sine erfaringer, og Peter Gembäck be om tilgivelse for sin unnfallenhet, ga det meg et ubehagelig sting av at jeg kjente meg igjen.

Peter Gembäck var pastor i menigheten i Knutby i en årrekke. Han politianmeldte seg selv og to andre pastorer etter at han innså hvor mye som hadde gått galt. Foto: Håvard Sæbø

Filadelfia Knutby endte opp i noe så ekstremt at det er både krevende og misvisende å si at man kjenner det igjen fra andre sammenhenger. Likevel er det ubehagelig gjenkjennelige trekk, som fikk sine konsekvenser også andre steder, om ikke i så drastiske former.

Prøve selv

I det svenske bladet «Sändaren» skriver noen av de som var ungdommer for 20–30 år siden om sine erfaringer: «Vi kan ikke minnes en eneste gang da noen pastor eller annen ledende person har gått fram og forklart eller stilt spørsmål ved det som ble formidlet fra talerstolen ... Alt fikk vi gå hjem og fordøye i vårt indre. Fra våre unge tenår ble vi forventet å være modne til å «prøve selv». Man lot alt mulig passere, for «det kan jo være Gud». Med tillegget «men alt skal selvsagt prøves». Men dermed ble ansvaret lagt på den enkelte, inklusive ungdommer som i de fleste tilfeller verken har mulighet eller kunnskap til å bedømme.»

Kritisk ånd

Jeg var jo en av disse lederne som ikke sa fra. Og jeg undrer meg nå på hvorfor. Noe handlet om min personlighet. Jeg er av natur en som ønsker å samle, som helst unngår konflikter. Min rolle var å glatte over, dempe overdrivelser, finne kompromisser.

Men det var også en oppfatning av at man ikke skulle kritisere. En kritisk ånd kom fra Anklageren. Tenk om det var fra Gud, hva ville da skje om vi stanset det?

Og så skjedde det så mye bra. Fellesskapet var fint, kjærligheten og omsorgen kjentes så bra, det var optimisme, pågangsmot og framgang. Hvorfor fokusere på det negative og skape problemer og motsetninger som kunne ødelegge? Bedre å være med på å bygge opp.

Maktstruktur

Det var også maktstrukturer og syn på autoritet. Det fantes ledere som hadde visjonene og gikk foran, som ble sett opp til og som fikk en posisjon hevet over kritikk. Det fantes en indre krets der motsetningene kunne komme til orde. Men det som skjedde der skulle ikke ut til alle og enhver.

Og det fantes noen som var utenfor og som opplevde seg ikke sett, verdsatt og regnet med. Så lenge jeg selv var innenfor, la jeg ikke merke til dem.

Så var det de store visjonene om det som skulle komme. Den store vekkelsen, den som skulle forberede Jesu gjenkomst. Profetiene om at vi i Norge skulle bringe det til Europa og til verden. Det skapte en følelse av at vi var spesielle.

Det var godt, men det var også krevende. For det krevde innsats. Vi måtte stå på, både åndelig og materielt. Det ble feil å legge hindringer i veien med kritikk og motforestillinger.

Si fra

Knutbypastor Peter Gembäck hadde sin tvil og sine betenkeligheter. Men han ville ikke ødelegge det fellesskapet som betydde så mye for ham. Derfor ble han med på ting han aldri burde blitt med på. Inntil han omsider – altfor sent – forsto at han måtte sette foten ned og si fra.

Selv endte jeg også opp med at jeg måtte si fra og sette en grense for hva jeg kunne være med på. Da opplevde jeg hvor sterke krefter det var i kravet om lojalitet.

Da TV-serien «Frelst» for fire år siden satte søkelyset på mye av dette, kjente jeg meg derfor igjen i opplevelsene til de som hadde funnet det nødvendig å bryte ut. Jeg kunne snakke med flere av dem ut fra en felles forståelse av hvordan det kjennes.

Men det slår meg nå at jeg også hadde en annen erfaring, erfaringen av å være en av lederne som lot det skje. Og at jeg kanskje skulle latt også denne erfaringen få komme til uttrykk. At det hadde vært bra for dem å få høre en beklagelse fra den siden.

Lettelsen

Jeg tror det er noe å lære her, også for dagens situasjon. Kanskje er klimaet endret. Kanskje er det blitt en åpenhet for å kritisere og stille spørsmål. Kanskje forventningene nå snarere er for små enn for store. Likevel tror jeg det trengs å holde oppe viktigheten av åpenhet og forståelsen av at uenighet ikke bare er uunngåelig, men også nødvendig.

Det var skremmende å kjenne seg igjen i Gembäck. Det er skamfullt ikke å ha levd opp til egne forventninger om hva slags person jeg skal være. Men jeg kjente meg også igjen i lettelsen over å våge å si sannheten. Den er verd å ta med seg.

LES OGSÅ: 

• Alf Gjøsund: «Menigheten som ble et helvete»

• Knutby-pastorer i retten for overgrep og vold

• Alf Gjøsund: «Først når vi ser at sektmedlemmer er som folk flest, kan vi gjøre noe med problemet»

---

Fakta:

---