Nyheter

Å la tingene snakke til oss

Å kikke ned i barnets reisesekk er å få et innblikk i et kaleidoskopisk og fremmed sinn.

Det er reisetid og dermed pakketid. Mens vi står og veier termos opp mot joggesko har vi ofte bedt barna pakke sin egen lille sekk med ting de har lyst til å ha med på tur. Tenk deg om, sier vi, hva har du lyst til å ha med deg på besøk hos farmor og farfar!

Mikrounivers

Resultatet er alltid overraskende. Å kikke ned i en sekk pakket av en femåring er som å oppdage verden på ny. Jeg trer inn i et mikrounivers der ingenting gir mening. Hva skal du med dette godteripapiret? Det lukter så godt. Denne bamsen liker du jo ikke engang? Jeg vil ikke at han skal være ensom hjemme. Du har tatt med skihopperen, men det er jo sommer? Den er gul og kan stå i vinduskarmen.

Når jeg pakker er det med tanke på nytte. Jeg teller hvor mange dager jeg skal være borte og beregner antall underbukser, sokker, t-skjorter og bøker. Så må jeg huske det faste, toalettsaker, telefonlader, strikketøy, jakke. Kanskje jeg pakker regntøy og kanskje hengekøya, det kommer an på plassen i sekken.

Barna, derimot, pakker etter en annen logikk enn nytten. For dem er tingene ikke noe som skal fylle et bestemt behov. Barna er umiddelbare i sin relasjon til tingene, de lar tingene få tale til seg som seg selv, tre fram i sin taktilitet og sansbarhet. Den bamsen som er god å ta på er den beste, selv om den har hull. De drar med seg det etter hvert svært så mangelfulle kortspillet overalt, selv om de ikke kan reglene, bare fordi.

Fremmedgjøring

I voksen-verdenen er tingene innvevd i et større system, der de tilegnes verdi ut fra sin hensikt og funksjon i bruk. For barna er tingene objekter uten kontekst. Det er som om de ser tingene som rene fenomener. Slik er barna også våre lærere i fremmedgjøring, de kan stille noen grunnleggende spørsmål ved objektene.

Det var en slik måte å se tingene på filosofen Edmund Husserl søkte med sin fenomenologi: For at tingene virkelig skal tre fram for oss som de er, må vi legge våre antagelser og fordommer om dem til side. Hvis vi lar vår sansing av tingene preges for mye av hva vi allerede vet (eller «vet»), står vi i fare for å ta med oss begreper til steder utenfor deres eget gyldighetsområde.

Barnet som ordner verden ut fra sine egne forutsetninger og verdier står i en slags erkjennelsesmessig uskyld. På den ene sida er den tilstanden håpløs, man kan ikke leve utenfor nyttelogikken. På den andre sida er galskapens innslag i tilværelsen destabiliserende, og det kan vi trenge: Jeg lot minstemann ta med en håndveske full av papirbiter og en pastasleiv på telttur nylig. Vel ute i skogen tror jeg ikke hun åpnet den. Men verken hun eller jeg angrer. Jeg tror jeg synes det var et godt valg, selv om jeg ikke klarer å sette fingeren på hvorfor.

Det som skinner og blinker

Det er lett å tenke at vi som voksne har lagt bak oss alt dette og at veien tilbake til å samle på fjær og lommerusk er stengt - og at det er en bra ting.

Men vi har beholdt overraskende mye av barnets logikk: Forbrukerkulturen har klart å sette sugerøret sitt midt i senteret for vårt irrasjonelle behov for å eie det som skinner og blinker. Vi beveges også av tingenes estetikk. Vi kan også falle for en blyantspisser eller en tekopp, selv om vi alt har flere enn vi trenger.

Vi skal ikke alltid følge impulsen til å kjøpe alt som ser gøy ut. Men vi kan godt forfølge den. Den sier oss noe om verden og om vår organiske sammenvevdhet med det materielle. Ikke bare som nytte, men også som sansbart og vakkert.

Når vi en gang skal bli som barn igjen, demente i stolen på gamlehjemmet, er kanskje tingene nettopp det som kan knytte oss til verden, som gjenkjennbare holdepunkter i det kaoset som har oppstått. Da spiller det liten rolle at broderiet er stygt eller at kommoden er tom og egentlig står i veien.

Bli som Daði Freyr

«Baby, I can’t wait to know/what do you think about things», synger Daði Freyr til sin lille datter i årets islandske MGP-bidrag. Han har fått et barn, og før barnet kan snakke er det vanskelig å trenge inn i hva som foregår oppe i det lille hodet. Men med én gang barnet begynner å bruke ord eller uttrykke seg gjennom handlinger, kan vi få tilgang på en fascinerende og drømmeaktig virkelighetsforståelse.

Vi tenker at det er vi voksne som skal sivilisere barnet og lære det å etterlikne oss. Men la oss heller være Daði Freyr. Jeg vil lære av barnets kaleidoskopiske verden.

MER AV ÅSTE DOKKA:

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter