Nyheter

Jubelen og tausheten

Frigjøringen fra nazistyret for 75 år siden var en gledesfest. Men de som ikke orket å juble, ble forventet å holde det for seg selv.

Oslo 19450508:  Fredsdagene mai 1945. Frigjøringsdagen 8. mai, jubel på Karl Johans gate. Biler fulle av jublende mennesker med norske flagg, folkemengder i gatene.
Foto: Kihle / NTB / Scanpix

'Alle nordmenn ble marsjert ut foran tukt­huset, og der står to busser med danske flagg på siden og de svenske og danske flagg vaiende foran. Våre følelser kan ikke beskrives. Vi bare sto som fjetret, og så fikk vi ordre om å gå inn, og snart rullet vi ut av «helvetes forgård». Så satt vi der og så på hverandre og trodde at vi drømte. Ingen sa et ord. Vi var redde for å våkne. «Klyp meg i armen», sa en, og så visste vi det var sant og jubelen brøt løs.'

Slik beskriver min svigerfar Olav Brennhovd, fange i Branden­burg tukthus, øyeblikket da de hvite bussene hentet ham. Men det var først en måned senere at jubelen virkelig kunne slippe løs, da Hitlers regime endelig brøt sammen - for 75 år siden i dag.

LES OGSÅ: Fotoreportasje fra da freden kom: – Et sannhetens øyeblikk

Dødsdømt

Martin Blindheim var også fange i Brandenburg, men fikk ikke bli med de hvite bussene fordi han var dømt til døden. Han ga Olav Brennhovd et brev til sin forlovede hjemme i Norge, som skulle overleveres dersom han var død.

For et par uker siden skrev Blindheims sønn, som også ­heter Martin Blindheim, sin fars historie­ i Klassekampen. Han forteller hvordan faren unnslapp henrettelsen i kaoset i sluttfasen av krigen. Han kom hjem og giftet seg med forloveden­. Nå kunne­ jeg, 75 år etter, la sønnen få brevet­ faren skrev da han regnet­ med å bli henrettet av nazistene.

Slik fikk jeg nå ta del i en av de mange historiene om det som ga grunn for jubel i 1945.

Ikke så enkelt

Også Olav kom hjem til kona og til sønnen som hadde blitt født mens han var i fangenskap. Det han hadde­ gledet­ seg til i fangenskapets mørke tider, ble virkelighet i en varm og jublende sommer.

Men så var det ikke så enkelt likevel. Ett år etter frigjøringen pakket Olav sakene sine og dro tilbake til Tyskland. Han hadde fått et kall til Tyskland. Men sa ja også fordi han ikke orket å forholde seg til virkeligheten i det frigjorte Norge.

De erfaringene han hadde med seg, gjorde ham og kona fremmede for hverandre. Da sønnen døde, maktet de ikke å dele sorgen.

Hun bemerket senere at hun trodde det gikk slik fordi det ikke var noen hjelp å få for dem som strevet med erfaringene fra krigsårene. Krisepsykiatrien ble først oppfunnet på femti-tallet, nettopp av folk med erfaring fra krigen. Men i 1945 mente de fleste­ at det var bedre ikke å rippe opp i alt det vonde ved å snakke om det.

LES OGSÅ: Regjeringen markerer frigjøringsdagen i det stille

Legge bak seg

De som kom hjem fra fangenskap og krig, og de som hadde levd i livsfare i hemmelig tjeneste her hjemme, opplevde at det var et ønske om å legge bak seg de vonde opp-­levelsene. Det kunne alltids snakkes om heltedåder. Men frynsete nerver, angst, søvnproblemer og det vi i dag ville kalle post-traumatisk stress måtte de holde for seg selv.

Krigsseilerne fikk ikke den hederen de fortjente. Belønningen de hadde ventet på gjennom alle de farefulle årene uteble. Mange hadde vendt seg til å behandle­ traumene med alkohol, og dermed­ ble de sett ned på som fylliker.

De overlevende jødene som hadde mistet både familie og ­eiendom, opplevde at det ble forventet at de skulle la være å klage over sin skjebne. Norske romfolk som hadde overlevd utryddelsen i Tyskland, fikk ikke engang komme tilbake.

Norske kvinner oppdaget i 1945 at regjeringen i London hadde gitt lover som gjorde at ekteskapet deres var oppløst, fordi mannen hadde funnet en annen i utlendighet. De måtte også bite alt i seg.

I barndommen lekte jeg med to brødre som bodde i en hytte like ved stølen vår. Jeg oppdaget at den største måtte sove på ­golvet. «Det er fordi han er tysker­unge og ikke fortjener bedre», forklarte­ lillebror. Tyskerungene og deres mødre gjorde best i å synes minst mulig.

Landssvikere

Svigerfar hadde i de første krigsårene reist rundt i landet og prøvd å verve folk til motstandsbevegelsen. Nå så han de folkene som ikke hadde villet­ stille opp den gang det gjaldt, stille seg fremst i fordømmelsen av tyskerjenter og landssvikere.

«Mine døde kamerater skriker til meg fra sin verden. Like lite som du hadde mot til å vise ditt ansikt under krigen, har du nå mot til å erkjenne din egen ynke­lighet. Var det for deg vi ofret livet eller var villige til å ofre det? Var det for deg vi ropte Leve Norge da skuddet falt og da vår drøm om livet ble slettet ut ved et lite hull gjennom brystet? Vi trodde vi døde fordi noe skulle bli bedre, forat dere skulle lære å elske litt mer», skrev han i Morgenbladet sommeren 1945.

Den slags var ikke populært å si i 1945. Han kjente det ble kaldt rundt ham. Bedre ble det ikke da han røk uklar med sin biskop, Eivind Berggrav. Biskopen mente landssvikere måtte angre og omvende seg for å tas imot i kirken. Svigerfar mente Guds kjærlighet gjaldt alle og at ingen kunne stenges ute fra kirken. Men der var han i mindretall.

Uforløst. Folket jublet i mai 1945. Med god grunn. Men ­under jubelen lå det mye uforløst sorg, bitterhet, angst. Den fikk ikke komme til orde den gang – og mange kom til å ta skade av det. Nå 75 år etter er det for sent å rette opp. Men kanskje det kan lære oss å gi rom for alle følelser og erfaringer, ikke bare glede og jubel.

LES OGSÅ: Rimehaug om Manshaus-rettssaken

---

Fakta:

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter