Nyheter

Å male fanden på veggen

Skillet mellom å mane frem endetidsscenarier og å ønske seg dem, kan være hårfint.

Det hender at verden står og dirrer, som en tennisball, og like gjerne kan falle ned på begge sider av nettet.

Våren 1940 var hele Storbritannias landstyrke i ferd med å bli omringet av tyske soldater. Styrkene var plassert i Belgia og Frankrike, og deres eneste redning var å skynde seg tilbake over Den engelske kanal via Dunkirk.

Slik begynte et kappløp mot den franske kystbyen, som Hitler av uransakelige grunner valgte å avblåse da den siste knipetangmanøveren var innenfor rekkevidde. Den tyske generalen Heinz Guderian rev seg i hårtustene, men Hitler var ikke til å rokke.

I ettertid er stoppordren 24. mai 1940 regnet blant Førerens aller største blundere. Hadde de tyske styrkene fortsatt mot Dunkirk, ville de mest sannsynlig vunnet krigen. Og alt ville vært annerledes.

Tenk litt på det, når du legger deg i aften.

Skjønt, slike henstillinger er sikkert ikke nødvendige. Påminnelser om at alt kunne vært annerledes, og at du kan våkne opp i en radikalt ulik verden i morgen, er overalt. Hele tiden. Ikke bare i nyhetene, men også i fiksjonen.

Fred i vår tid

I The Plot Against America (2004) forestiller Philip Roth seg hvordan det ville vært om Franklin D. Roosevelt ikke vinner det amerikanske presidentvalget i 1940, slik han gjorde i virkeligheten.

I stedet er det flyvehelten Charles Lindbergh som triumferer, på et løfte om «America first» og en garanti om ikke å involvere USA i en europeisk krig som de gamle nasjonene får vær så god å ordne opp i på egenhånd.

Dette er premisset i en kontrafaktisk utlegning der Roth (f. 1933) utforsker sin egen oppvekst og jødiske identitet under et tenkt regime som «med freden for øye» går stadig lengre for å holde seg inne med Hitler-Tyskland. Så langt at forskjellen mellom de to blir stadig vanskeligere å skjelne.

Under nesa på oss

Slik ender det, postulerer Roth. Ikke med store fakter, eller med et smell. Men som frosken, som ikke forstår at den blir kokt. Fordi oppvarmingen går så sakte. I boken representert ved familien Roth, som ikke riktig har rukket å områ seg før de er innrullet i et føderalt program som vil «omplassere» dem fra byen og til den amerikanske landsbygda, til «det virkelige Amerika», for å «bli mer amerikanske».

For et par år siden bestemte filmskaper David Simon (The Wire) seg for å gjøre boken til TV-serie. Sjette og siste episode­ ble sendt i går. Timingen er ikke tilfeldig. Simon har fortalt at lysten til å filmatisere boken var direkte foranlediget av Trumps uventede valgseier, som nærmest er et slags kontrafaktisk studie i seg selv. Slik går et land i oppløsning, advarer Simon. Sakte, og nesten umerkelig. Rett under nesa på oss, til lyden av Trumps løfter om «America first».

På den måten lykkes Simon med å kaste lys over en nasjon i krise, men risikerer samtidig å redusere Roths roman til en ­allegori over en samtidig amerikansk demagog. Det er den ­naturligvis ikke. Slik den heller ikke er en allegori over klimaendringene, eller Putins Russland, eller Viktor Orbáns Ungarn.

Ingen bruksanvisning

For ­boken er ikke et oppbyggelig lærestykke om «hvor galt det kan gå», eller et eksempel til skrekk og advarsel. Det er å redusere litteraturen til en bruksanvisning, og virkeligheten til en karikatur.

Simon er imidlertid ikke alene om å ta litterært forelegg, og kna det om til en TV-serie med et lett formanende ærend. I The Man In The High Castle har det om mulig gått enda verre. Aksemaktene vant krigen, og Tyskland og ­Japan har delt USA mellom seg i henholdsvis en østmakt («Greater Nazi Reich») og en vestmakt («Japanese Pacific States»).

Enda grimmere er det i The Handmaid's Tale, der USA har henfalt til en diktatorisk føde-­fabrikk, med eksplisitt henvisning til historien om Israels stamfar Jakob i 1. Mosebok: «Her er slavekvinnen min, Bilha. Gå inn til henne! Hun kan føde på mine knær, så jeg også kan få barn ved henne.»

Mengden av alle disse fortellingene om hvor nær vi er at alt går til hundene, gir grunn til å spørre hva de dypest sett uttrykker. Hva er det eksistensielle bakteppet de projiseres mot? Hva er det som synger bakom? Klima og korona, jo da, men hva mer?

Sikkert er det at den apokalyptiske utlegningen alltid har et element av forventning i seg. Slik enhver som har kommet i kontakt med en dommedags-profet vil være nødt til å attestere: Skillet mellom å mane frem endetidsscenarier og å ønske seg dem, kan være hårfint.

LES OGSÅ: Sp-topper vil hente Moria-barn press for handling fra fylkeslag i vest

LES OGSÅ: NOAS: Uklart om Arbeiderpartiets forslag har betydning for den akutte situasjonen i Moria

LES OGSÅ: FN advarer mot sult av «bibelske proporsjoner»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter