Når samfunnet bryter sammen, passer det dårlig med personlige sammenbrudd

Det var den torsdagen Norge stengte. Da satt jeg alene og grein på hjemmekontoret.

Ikke stille tårer, men store hulk. I et kvarter, mens jeg fortsatte å jobbe.

Er alle andre bedre mennesker enn meg?

Jeg har verken voldelig partner eller psykiske problemer. Er det greit at jeg er litt redd likevel?

For etter to dager med joikakakeraid og intens dorullhamstring, ble alle plutselig veldig gode mennesker. Vi skulle tenke på flyktningene i Moria, tiggerne, de hjemløse, barna i barnevernet. Alle som har det mye verre enn oss.

Kanskje er alle andre mye bedre mennesker enn meg.

For når jobben er gjort for dagen, klarer jeg ikke tenke på andre enn mine egne. Familie, venner, kollegaer tar opp all ledig bekymringsplass. Svake grupper må prøve igjen seinere, det er kø på linja.

Nå sitter vi hjemme og er redde

I krisetider skal vi egentlig holde sammen. Vi skal feste binders på jakkeslaget, sabotere for fienden, trykke illegale aviser. Vi skal møtes på Rådhusplassen og løfte roser mot himmelen. Klemme, gråte og synge mens vi holder hverandre i hendene.

Nå sitter vi hjemme og er redde – for framtida, for våre nærmeste, redde for hverandre.

Selv de mest individorienterte kjenner nå hvor glade de egentlig er i fellesskapet. Hvor mye vi savner bråket i åpent kontorlandskap, å kunne irritere seg over fillesaker, å kunne diskutere med folk vi egentlig ikke liker særlig godt.

På hjemmekontoret er det ingen som ser angsten din.

Hvem orker å kose seg nå?

Den er der likevel, selv om sosiale medier fortsatt kjører sin paradegren: Å gi inntrykk av at alle andre takler dette mye bedre enn deg. Det er brødbakst, fingerhekling og seriemaraton, solbading på balkonger, konserter i stua, en ny kreativitet.

Kos deg litt, sier ekspertene. Strøm denne serien. Spis denne maten.

Hvem orker å kose seg i krisetider? Dette er ikke romjula. Det er videomøter på hakkete linjer, det er barn under arbeidspulten, e-postutvekslinger, tekstmeldinger, chattetråder, knappe beskjeder med kompenserende smilefjes. Det er folk som er slitne og stressa. Det er hjemmeskole, servere som kneler, parforhold som prøves hardt.

Det er korona i monitor 24 timer i døgnet.

Vi vet ikke hvordan vi skal gjøre det, så vi biter tenna sammen og gjør det beste vi kan. Håper i det lengste at det er godt nok.

Opptatt av de viktige tinga

Vi skal visst ha litt godt av dette, vi heldige som bor i verdens rikeste land. Vi lærer noe, blir løsningsorienterte, mindre materialistiske. Opptatt av de viktige tinga i livet.

Jeg blir opptatt av grafer. Jeg studerer scenarioer over smittespredning og dødsrater, prøver å sette med inn i når kapasiteten i helsevesenet kollapser. Mobilen fylles av kurver og tall jeg ikke forstår. Av konstante krisemeldinger i jevn strøm.

Vi skal sitte og vente på at alt går over, selv om det føles mest som om alt går under. Jo mer jeg kjenner etter, jo tydeligere syns jeg at det kribler i halsen.

Erfaring jeg gjerne skulle vært foruten

Det er visst dette som er sårbarhet. Kanskje kan jeg bruke følelsen til noe konstruktivt seinere. Akkurat nå skulle jeg gjerne vært foruten. At du lærer av kriser, er ikke et argument for kriser.

Vi er sårbare alle sammen, men prøver å late som om det går bra. Vi må jo det, for at andre skal holde ut. Det har gått to uker, og jeg griner ikke lenger. Jeg gjør jobben min, og det er meningsfylt. Men jeg orker ikke late som om denne krisa gjør meg til et bedre eller et mer empatisk menneske. Snarere tvert imot.

Det er en grunn til at du skal feste din egen oksygenmaske før du hjelper andre.

Det ikke bra, men det går over

Hva med legene? Sykepleierne, butikkarbeiderne, lagerfolka, vaskepersonellet, lærerne? Jeg håper de griner litt på pauserommet, de også.

Når samfunnet bryter sammen, passer det dårlig med personlige sammenbrudd. Men det får holde at vi gjør så godt vi kan, om vi ikke skal behøve å late som om alt er fint i tillegg.

For det er som de sier: Enten så går det bra eller så går det over.

Denne gangen må vi vente til det går over. Det skal også gå bra.

Har du fått med deg disse sakene?

• Knut Vollebæk er koronasmittet: – At viruset smitter veldig, veldig lett, er min historie et eksempel på

• Se video: Ea (11) og Silje (8) har planen klar hvis alle de voksne blir smittet av virus

• Slik blir Vårt Land til i korona-krisen: Denne avisen er laget av en redaksjon som ikke har sett hverandre på snart fjorten dager.