Nykonservativ kvinnemotstand

Slik lød en overskrift i Vårt Land for kort tid siden: «Pinseteolog mener motstand mot kvinnelige ledere er på fremmarsj». Høyskolelektor ved Høyskolen for ledelse og teologi, Åse Miriam Smidsrød, mener påvirkning fra USA bidrar til økt kvinnemotstand. Hun sier blant annet: «Nyere forskning viser en revitalisering av teologiske kretser i USA som tydelig er imot kvinnelige ledere».

Kan ikke tas for gitt

Smidsrød advarer mot å ta for gitt at de siste års økning av antall kvinnelige pastorer, ledere og styremedlemmer, vil fortsette. Hun peker blant annet på påvirkning fra nykalvinistiske strømninger, etter reformatoren Jean Calvin (1509-1564). Kjente amerikanske pastorer som John Piper og Timothy Keller har gjennom sosiale medier blitt populære blant en del yngre kristne på grunn av sin forkynnelse, også i Norge. De har et tydelig restriktivt syn på kvinnelig ledelse.

Smidsrød er ikke den eneste som ser denne trenden tydelig. Student på VID Vitenskapelige Høyskole, Edvard Moe, peker på at nykalvinismen er mer utbredt i Norge enn for bare fem år siden. Han sier strømningen både har inspirert flere med bedehusbakgrunn og en del pinsevenner.

Hilde Løvdal Stephens ved Universitetet i Sørøst-Norge, har forsket på evangelikal kristendom. Hun mener en nykalvinistene tilbyr tydelige og enkle svar på kompliserte spørsmål: «Det har blitt en attraktiv teologisk retning i en tilspisset og polarisert kulturkamp».

Mer enn nykalvinisme

Denne kulturkampen har lenge vært sterk i USA, og har spredt seg til Norge. Den kommer i mange varianter. Vi så eksempelet rett før jul, da Seljord skole hadde byttet ut ordet «juleball» med «vinterball». Det endte med at kulturkampen gikk varm både i sosiale og tradisjonelle medier. Rektoren fikk trusler. Både Høyre og KrFs leder Kjell Ingolf Ropstad hang seg på kulturkritikken, som vi kjenner godt fra USA.

Den konservative nyorienteringen blant en del kristne handler altså om mer enn kalvinisme. Det finnes en sterk strømning i flere kristne miljøer med motstand mot det de opplever som statsfeminisme, kjønnskategorier i endring, press på gamle samfunnsnormer og den tradisjonelle kjernefamilien.

Nykalvinismen trekker i samme retning som både frykt for samfunnsoppløsning og gammel norsk kristenkonservatisme. I politikken ser vi også strømninger som gir enkle svar på kompliserte spørsmål. Dette gir seg uttrykk i nasjonalkonservatisme og populisme både til høyre og 
venstre.

Radikal tenkning

Nykalvinistene benytter kun deler av Calvins tenkning. Det radikale samfunnet reformatoren skapte i Genève, må omtales som et ytterliggående teokrati, med brutal kirketukt, henrettelser og tortur av opponenter. Calvins kvinnesyn ser derimot ut til å ha et visst gjennomslag, i kombinasjon med andre konservative strømninger. Det innebærer en ide om familien som enhet – med tydelig oppgavefordeling, der kvinnen er underordnet.

At et en del unge går i denne retningen, må overraske mange. Ikke minst godt voksne pinsevenner som er opptatt av å fremme kvinnelig lederskap. Daglig leder i Pinsebevegelsen, Ingunn E. Ulfsten, har som mål å jobbe for at kvinner skal få en større rolle i bevegelsen. Det uttalte hun da hun tiltrådte jobben i fjor. Den samme holdningen har bevegelsens øverste leder Øystein Gjerme. Da pinseledere fra hele landet var samlet til lederkonferansen Led i februar, ble dette tydelig adressert.

Kvinnemotstand

I andre deler av den frikirkelige bevegelsen lever motstanden mot kvinnelige ledere tydeligere. Et av eksemplene finner vi i en kronikk i Dagen, skrevet av Richard A. Beharie (20). Han er aktiv i en reformert menighet, som må sies å stå i en kalvinistisk tradisjon. Under tittelen «Bibelen åpner ikke opp for kvinnelige pastorer», tar han et oppgjør med kvinnelig lederskap: «Historiene om kvinner i Bibelen, og da spesielt Det nye testamentet, blir brukt som argument for at kvinner kan ha ledertjeneste i menighet i dag. Min oppfatning er at det leses mer inn i de narrative tekstene, enn det som faktisk står, og at sentrale læretekster blir bortforklart».

Det er ikke bare de unge nykonservative som tenker slik. I høst kom boka Skal kvinnene tie?, med VID-professor Knut Alfsvåg som redaktør. Boka sa nei til kvinnelige prester, men fikk først oppmerksomhet da en gruppe kvinnelige studenter fortalte hvordan enkelte mannlige medstudenter oppførte seg aggressivt og fordømmende. Fungerende rektor ved VID, Bård Mæland, slo deretter fast: Debatten om kvinners prestetjeneste er over.

«Med ydmykhet og tårer»

Et annet eksempel er en kronikk i Dagen av Per Bergene Holm, Rektor på Bibelskolen på Fossnes, eid av Norsk Luthersk Lekmannsmisjon. Han skriver: «Jeg vil takke deg, du mor, som lar karriere og posisjoner vike, av hensyn til dine barn. Det er det dyrebareste Gud har gitt deg». Han skriver om sin barndom der kvinnene «bøyde kne i kvinneforeningene», «i ydmykhet og ofte med tårer». Nå mener han likestillingen har gjort kvinnene tause. Han avslutter slik: «Vi trenger å løfte fram kvinnen og kvinnens kall. Det gjør vi ikke ved å hjelpe henne til å kjempe en kamp for å ta over mannens kall og ansvar (det var Evas ulykke) men ved å løfte fram opp det kall kvinnen har fått, så hun kan utføre det med glede og frimodighet».

Maktspråk

Holm bruker et maktspråk og tar seg retten til å snakke på Guds vegne om kvinners kall. Disse mennene er ikke mange, men ifølge flere forskere er deres syn i vekst.

Hva kan så Ulfstein, Gjerme og andre gjøre, når de ønsker å få fram flere kvinnelige ledere og pastorer? Først av alt må de omtalte strømningene anerkjennes og konfronteres. Ingen kvinne i en menighet eller på en høyskole skal behøve å oppleve et nedsettende maktspråk, der andre forteller dem hva som er deres kall.

Pastorparene

Men selv om pinsebevegelsen jobber for flere kvinnelige ledere, vet vi at det ofte ligger beskrankninger der. Pinsevegelsens «pastorpar» gjør at det ikke er lett for en kvinne uten «pastormann» å gå inn i tjeneste. Slik er det ikke for unge og enslige menn. Det bør derfor jobbes aktiv for å normalisere at det er like naturlig med enslige kvinner i slike roller.

Dersom sentrale ledere ikke anerkjenner disse problemstillingene, kan den positive endringen i flere frikikelige miljøer bli reversert.

LES OGSÅ:

• Pinseteolog mener motstand mot kvinnelige ledere er på fremmarsj

• Mener sosiale strukturer hindrer kvinner i Pinsebevegelsen

• Berit Aalborg: «Bekjennende kristne» og oss andre