Nyheter

Arne Borge: Jean Vanier har gjort seg selv uleselig

Når ditt åndelige forbilde svikter deg, går noe av troen med i dragsuget.

Det første jeg følte da jeg lørdag formiddag leste at avdøde Jean Vanier var anklaget for å ha misbrukt seks kvinner seksuelt, var skam. Få tenkere har opptatt og formet meg mer det siste året. Nå følte jeg at han hadde holdt meg for narr, og at alt han hadde sagt bare lå som en skjør hinne over et farseaktig hykleri.

Av alt jeg leste i fjor, var kanskje et lite utdrag fra Inn i Jesu Mysterium (på St. Olav forlag i 2018) noe av det som festet seg sterkest i meg: «Vår lengsel etter kjærlighet er ikke et bedrag som vekker en tørst i oss etter en uoppnåelig, uendelig og evig kjærlighet, som lett kan bli knust av begrensningene og skrøpeligheten i oss alle. Vi blir ikke snytt for kjærlighet, kjærlighet er mulig.»

Bak disse vakre ordene om nåde og sårbarhet skjulte det seg altså nok en kristen overgreps-skandale. I den uavhengige granskningen legges det fram seks vitnesbyrd fra kvinnelige assistenter og nonner som hadde blitt dratt inn i «manipulerende, seksuelle forhold» til Vanier mellom 1970 og 2005. Alle kvinnene var tilknyttet Tro og Lys-bevegelsen og L'Arche, som Vanier startet, og rapporten finner deres historier troverdige.

De gode eksemplene

For mange av oss er tro vanskelig. Det er ikke lettere å argumentere for at troen kan ruste deg til å være en positiv kraft i verden. Det er litt som å kalle seg kommunist: Selv om du ikke har planer om å rasere kongelige vinkjellere eller halshugge politikere, vil du bli bedt om å svare for tidligere ugjerninger begått i dens navn. Også kristendommen har i store deler av verdenshistorien vært et undertrykkelsesredskap, i noen sammenhenger skjer det fortsatt.

Men så finnes disse moteksemplene, tro utøvd i praksis på en måte som nærmest virker utenkelig uten et religiøst fundament. Hvor liv og lære smelter sammen, ikke friksjonsfritt, men som en vedvarende utfordring som får en til å ville tjene andre framfor makten eller seg selv. Vanier var et slikt moteksempel.

Leser ikke Hamsun fordi han var et godt menneske

Det var eksemplets kraft som ga Vaniers tekster og gjerninger styrke. Ikke at han snakket om at vi skal tenke annerledes om forholdet mellom mennesker som har funksjonshemming og funksjonsfriske. Men at han viet livet sitt til å gjøre det.

Derfor gjør dette noe helt annet med Vaniers ettermæle enn for eksempel med Knut Hamsuns. Vi leser ikke Hamsun fordi han var et godt menneske, men dette var faktisk en viktig grunn til at vi leste Vanier. Fordi han var et moderne trosvitne. Med vitnesbyrdet følger et krav om sannhet og redelighet, og hvis det hviler på en løgn er det verdiløst, uansett hvor velformulert det er.

LES OGSÅ: I 2018 besøkte Vårt Land Mariahuset på Frogner, inspirert av l'Arche-bevegelsen til Jean Vanier

Alt er ikke opphevet

Det er menneskelig å feile, sier vi gjerne. Fordi det er sant. De aller fleste av oss har skjeletter i skapet, og i dette livet vil det neppe komme noen sannhetsrevolusjon hvor forhenget trekkes til side og alle bekjenner åpent for hverandre alle tanker og handlinger de har loggført på sin indre, sveitsiske lastekonto. Ikke ønsker jeg det heller – folk skal få lov å skitne seg til uten å måtte renses i offentlighetens nådebad, meg selv inkludert.

Og nå ser vi altså at Jean Vanier feilet, på tross av at han nektet for da han ble konfrontert med noen av påstandene. Han kan ha vært vrangforestilt, han kan være utsatt for en omfattende konspirasjon i disse anklagene, men alt taler for at han med vitende vilje valgte å ljuge fordi sannheten var for stygg.

Det er ikke slik at alt Vanier har satt i gang blir ugyldiggjort etter dette. Mennesker som har latt seg inspirere av L'Arche og Tro og Lys-bevegelsen, har virket og virker fortsatt for gode ting. Dette har ikke endret seg.

Jeg tror heller ikke initiativene hans var av kyniske årsaker, for å få tilgang på kvinner eller liknende. Den fortellingen er også for enkel. Jeg tror Vanier var en idealist som ut fra sin tro ville dedikere livet sitt til å gjøre livene bedre for mennesker med funksjonshemming. Og på dette området lyktes han – sporene etter ham taler for seg.

Men han var også en åndelig veileder som misbrukte sin makt for å ligge med sårbare kvinner. Derfor er det bare å erkjenne at når viktige trosforbilder viser seg å ha løyet, så går noe av troen med i dragsuget. Det jeg fikk av trosoppbyggelse gjennom Vanier, forsvant i dag – kanskje er det en sunn påminner om at man ikke skal sette forbildene sine for høyt.

Tilgivelse er mulig

Det betyr ikke at Vanier ikke kan tilgis. Det hadde selvsagt vært lettere om han la sine ugjerninger fram før han døde, men de er fortsatt mulig å tilgi. Jeg er heller ikke offeret i denne saken. Ofrene er først og fremst kvinnene som er misbrukt, og i andre rekke alle dem som har investert veldig mye mer enn meg i Vaniers tanker. Alle grupperinger verden rundt, som har forandret livene sine på grunn av Vaniers ideer, også her i Norge.

For dem må sjokket være enormt. Det er sterkt å se at det ikke møtes med fornektelse: «Det er som om en vegg har rast ned i livet mitt. Jeg vil trenge lang tid på å sørge og bearbeide dette», sier Aslaug Espe til Vårt Land. Hun grunnla den første Tro og Lys-gruppen i Norge i 1990, og det var hun som oversatte Inn i Jesu Mysterium, som jeg siterte tidligere.

Jeg slukte den boka i sommer, men med disse kjensgjerningene har Vanier gjort seg selv uleselig. I dag spyttet jeg boka ut igjen.

LES MER:

Arne Borge

Arne Borge

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Nyheter