Nyheter

Kunsten å overvåke en sekt

Knutbypastorene skjelte ut Vårt Lands søsteravis i Sverige, Dagen, for avisens kritiske artikler om menigheten. Redaksjonssjef Rickard Ringqvist fikk søvnløse netter. Før unnskyldningen kom.

Av Rickard Ringqvist, Dagen.se

Vi i Dagen fikk en telefon. Knutbys forstander Peter Gembäck ville møte oss. Han hadde noe viktig å fortelle. Forsiktig begynte han å vende på de steinene som vi i Dagen hadde pekt på i mange år. For første gang fortale han offentlig om en usunn kultur i forsamlingen. Om Kristi brud-læren. Om den innerste kretsen.

For å forstå hvorfor Peter Gembäck ringte til nettopp avisen Dagen i 2016 for å fortelle om denne helomvendingen, må man spole tilbake til tiden etter drapet i 2004. Avisene avslørte sexforhold og skadelige maktstrukturer, og tilnavnet «Kristi brud» figurerte for første gang i media.

Men så kom dommen til pastor Helge Fossmo. Og med en mediestrategi, trolig lagt av Åsa Waldau, kastet forsamlingen ut en krok til mediene – Helge Fossmo var den eneste skurken i dramaet. Overraskende mange medier bet på resonnementet. Jussen hadde jo sagt sitt. Gjerningsmannen satt bak lås og slå. Øvrige innblandede var ofre.

LES MER: Tre pastorer i pinsemenigheten Knutby Filadelfia står tiltalt for fysiske og psykiske overgrep. 

Kjendispastor

Åsa Waldau ble invitert til kjendisfester, og i TV-sofaer fikk hun forklare hvordan det var å oppdage at hennes pastorkollega var en psykopat. Det med «Kristi brud» var bare tull som hun lo vekk.

Men noe skurret. Bildet som ble malt i media kjente vi i Dagen ikke igjen. Det hendte at vi fikk samtaler fra fortvilte pårørende av menighetsmedlemmene. De fortalte at maktstrukturen og det psykologiske overgrepet fortsatte under overflaten. Gjennom tårer ba de oss «gjøre noe», men vi fikk ikke sitere dem – verken åpent eller anonymt. Risikoen var altfor stor for at deres minimale kontakt med familiemedlemmene i menigheten skulle opphøre helt.

Utskjelt av pastorer

Fem år etter mordet dro jeg til Knutby for å møte Åsa Waldau. Jeg rakk så vidt å komme inn døra i det «waldauske» hjemmet i Knutby før kritikken kom.

– For Dagen har det tatt lengst tid av alle mediene å endre bildet av oss som sekt, sa Åsa Waldau.

Rundt det store stuebordet der intervjuet fant sted hadde den innerste kretsen slått seg ned. Jeg ble plassert ved den ene kortsiden. Nå skulle de sette meg og Dagen på plass.

– Dere kom hit og forsøkte å splitte denne forsamlingen, dundret Peter Gembäck.

LES MER: Alf Gjøsund kommenterer: Det er nesten så du ikke tror det du leser

Ikke velkommen

Nesten fem år senere, i desember 2013, var jeg tilbake i Knutby sammen med reporterkollega Jacob Zetterman. Få artikler om Knutby hadde blitt produsert i media under årene som hadde gått siden sist jeg var her, men ettersom det om kort tid var ti år siden drapet, hadde interessen for den lille forsamlingen i Uppland blitt vekket til live igjen.

Alle medier var velkomne, forklarte forstanderen Peter Gembäck. Alle, utenom étt. I en e-post til Dagen skrev Peter Gembäck at avisen Dagen ikke var velkommen, men at de ikke kunne forhindre oss fra å besøke en åpen gudstjeneste. Så vi dro dit.

Det ble et omtumlende møte. Ferskt i minne hadde vi historiene fra pårørende og medlemmer som vi hadde hatt kontakt med før besøket. Men vel på plass ble vi møtt av inderlig varme fra vanlige medlemmer. Det fantes ikke noe løgnaktig når de fortalte om tilværelsen i Knutby. Til forskjell fra Åsa Waldau kjentes latteren og gleden ekte. «Jo visst har jeg mistet kontakten med en del slektninger», fortalte noen. «Men er ikke det naturlig når min familie ikke vil at vi skal være her og ikke deler min kjærlighet til menigheten?»

Flere av medlemmene ba oss om ikke å skrive noe mer stygt om deres kjære forsamling, eller noe negativt om Åsa Waldau som hadde fått lide i løpet av årene.

På den ene siden var jeg overbevist om at en usunn forsamlingskultur fortsatt eksisterte i Knutby. På den andre siden var det tilsynelatende varmt troende medlemmer som ærlig og kjærlighetsfullt vitnet om livet i forsamlingen. Bildene som ble malt, var vanskelige å legge sammen. Til og med for meg.

Varmt fellesskap

På vei tilbake ga vi skyss til en reporter fra en stor, svensk mediebedrift. Hun satte pris på opplevelsen i Knutby. «Det var spennende å delta på en ordentlig gudstjeneste», sa hun. Det sier noe om den enorme ikke-eksisterende kunnskapen som speilet reportasjen som ble publisert under tiårsminnet av drapet og drapsforsøket.

I de fleste artikler stod en forsamling som hadde reist seg fra ruinene og mot alle odds innbyr til varmt og fint fellesskap. Svenske Dagens Nyheter publiserte en 25.000-tegn lang positiv reportasje med tittelen «Knutby har samlet seg». Senere fulgte flere lange reportasjer med samme tema fra de store avisene. Bildet er det samme: Knutby er tilsynelatende en idyll. Det var frustrerende.

Svenske TV4s «Kalde fakta» var et unntak. Og Dagen: 13. desember 2013 publiserte vi artikkelen «Flere kilder: Læren om Kristi brud lever videre i Knutby Filadelfia» der vi skrev om den usunne kulturen som fortsatt finnes, under overflaten.

Nok en utskjelling

I forbindelse med artikkelen ringte jeg Knutby-pastoren Urban Fält. Vi spurte om hans rolle som stedfortreder for Jesus. Og vi fikk enda en utskjelling fra en ledende Knutby-pastor: «For et utrolig dumt og lavt nivå. Det der er ikke noe seriøst spørsmål, det kan du ikke mene. Da har du ikke spurt Gud om det. Da har du ikke en ydmyk innstilling overfor Jesus selv», sa Urban Fält.

Vi publiserte. Men jeg var urolig. Det hendte jeg lå våken om nettene og lurte på hva som egentlig var sant og ikke. Gjorde vi rett som stolte på vitnesbyrdene om en skadelig kultur i menigheten? Eller hadde vi lagt en byrde på menighetsmedlemmene som ville gå videre med sine liv og sin forsamling i Knutby?

Telefonsamtalen

Tilbake til telefonsamtalen fra pastor Peter Gembäck vinteren 2016. På plass i Knutby vet ikke min kollega Jacob Zetterman og jeg hva som venter. Alt vi vet er at Peter Gembäck har noe å fortelle.

Det viser seg umiddelbart at det er et helt annet menneske som møter oss denne gangen. Den beinharde holdningen fra 2013 er borte, nedsablingen av Dagen og hyllesten av egen forsamling.

I stedet begynner han å fortelle om et skadelig lederskap, om sekttendenser. Vi tror nesten ikke på det. Alt vi har vridd og vendt på i årevis, alt det vi har vært plaget med. Plutselig kommer ordene fra forstanderen selv. Sannheten skal gjøre dere frie, står det i skriften. Dette er første gang jeg ikke kjenner meg kvalm når jeg drar fra Knutby.

Offentlig beklagelse

Vi er i et nytt  tiår. Forsamlingen har vært oppløst en tid. Rettsaken mot de ledende pastorene er i gang.

Via e-post tar Urban Fält kontakt med oss i Dagen og vil offentlig be om unnskyldning. I desember 2019 skriver han et åpent brev i Dagen om Knutby: «Det var en situasjon som var helt sprø. En sekt! Jeg har i dag tatt helt avstand fra alt det handlet om! Der gjorde jeg mange feil, og jeg gjorde mange mennesker vondt!»

Like før jul plinger det til i innboksen. Det viser seg at til og med jeg står på Urban Fälts beklagelsesliste. Han hadde lest artikkelen som jeg har nevnt tidligere, der han skjeller meg ut. Nå vil han be om unnskyldning. «Jeg ble veldig opprørt over hvor dårlig jeg behandlet deg, så uverdig og ondsinnet!»

Den tidligere forstanderen Peter Gembäck figurerer igjen i riksmediene. Han sier i et langt intervju med Svenska Dagbladet at «jeg blir skuffet om jeg ikke blir dømt». Han er også kritisk til hvordan media både forstørret og banaliserte Åsa Waldau.

– Man skulle ha tonet henne ned som person, sier Peter Gembäck i intervjuet og fortsetter:

– Hadde media i stedet diskutert saksspørsmålene, så hadde man kunne satt en stopper for Knutby.

I det gir jeg ham rett.

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter