Valget blir regnet som et av de mest avgjørende i moderne tid på de britiske øyer. Den konservative Boris Johnson er fortsatt ikke stemt til statsministermakten av velgerne, men har brøytet seg vei til topps gjennom et tilsynelatende opportunistisk standpunkt før folkeavstemningen i juni 2016, om å melde Storbritannia ut av EU.
Strategien lyktes godt for Johnson. 24. juli i år, drøye tre år etter folkeavstemningen, kunne han ta turen til dronning Elizabeth som påtroppende statsminister, etter å ha utmanøvrert Theresa May.
Det var et stort øyeblikk for den ekstremt ambisiøse politikeren, som har skrevet biografi om Winston Churchill, dronningens sannsynlige favoritt blant de 14 britiske statsministrene hun har tjent siden hun inntok tronen i 1952.
Image som rufsete og omtrentlig
Den lett populistiske Boris Johnson må være øyrikets mest fargerike og eksentriske statsminister siden hans store forbilde abdiserte 7. april 1955. Likhetene med Churchill finnes også, med en heller uvøren stil, strategisk dristighet og en frapperende evne til å levere frekke og drepende replikker.
Noen mener Johnson og Churchill dessuten begge har store brister i personligheten, men Churchill ble legendarisk da han som rett mann på rett sted til riktig tid, stod opp mot Hitlers krigsmaskin og med en god dose dristighet og flaks loset britene gjennom fem dramatiske krigsår.
Spørsmålet er om også Johnson makter å lede et sterkt polarisert folk gjennom en ny krevende tid. Hittil tyder ikke mye på det.
Nedstemt i Parlamentet
Johnson kom til makten i partiet på løfter om en rask avtale med EU, og utmelding innen 31. oktober, men utover høsten led han gjentatte nederlag i parlamentet.
Underveis har han sørget for å feie unna moderate politikere i eget parti, for å sikre at han får bak seg en rendyrket pro-brexit-gjeng av konservative parlamentarikere etter torsdagens valg.
Håpet er et rent flertall som kan oppfylle enda et løfte han har gitt velgerne: At en ny konservativ vil legge fram en ferdigforhandlet brexit-avtale som en «julegave» til britene innen 1. juledag. I så fall er neste steg å få britene helt ut av EU, der de har vært medlem siden 1972, innen utgangen av neste år.
Er Corbyn for radikal?
Lykken for Johnson er at opposisjonsleder Jeremy Corbyn og Labour har tatt et såpass langt steg til venstre at store deler av middelklassen nøler med å følge etter. Corbyn gjorde et overraskende sterkt valg på et radikalt Labour-program i 2017, da partiet fikk over 40 prosent av stemmene, men han sliter med et voldsomt dilemma:
Under folkeavstemningen i 2016 stemte to av tre Labour-velgere for å bli værende i EU, mens hver tredje ville ut. EU-tvileren Corbyn gav før folkeavstemningen uttrykk for at det var overveldende grunner for britene til å bli værende i EU, men han er samtidig sterkt kritisk til at liberalistiske markedskrefter har fått for sterkt spillerom i unionen.
Labour ønsker omkamp
Dermed endte det med et grått kompromiss da Corbyn for et par uker siden kunngjorde at han vil holde seg nøytral dersom det blir en ny folkeavstemning om brexit. En slik «omkamp» om en nyforhandlet avtale har Corbyn lovet dersom hans parti kommer til makten etter torsdagens valg.
Problemet er at Toryene dermed har fått muligheten til å vinne valgkretser i det som har vært grunnfestede Labour-bastioner, men der partiets velgere stemte overveldende for å forlate EU. Det gjelder særlig i det røde beltet som strekker seg fra Nord-Wales og østover gjennom tidligere tunge industribyer som Liverpool, Manchester, Leeds, Sheffield og Grimsby.
I skyggen av dårlige meningsmålinger har Labour i innspurten skiftet over til en defensiv strategi for å begrense nederlaget. De velger nå å prioritere forsvaret av tidligere sikre kretser, framfor å angripe Tory-holdte seter.
Mind the gap
Britene går til valg i en tid med økonomisk motbakke og store sosiale problemer, med enda større forskjeller i det tradisjonelt klassedelte samfunnet. Det skulle banet vei for Labour, som har lagt fram et radikalt valgprogram som inkluderer nasjonalisering av bredbånd, kraftindustri, vannforsyning og jernbane.
I tillegg vil partiet introdusere 32-timers arbeidsuke, og gjennomføre enorme investeringer som skal bedre de offentlige tjenestene som har vært gjennom kraftige kutt det siste tiåret med konservativt styre.
Labour har også planer for å gjenreise britisk industri, men en grønn sådan denne gang.
Tory-løfter uten skatteøkning
Det har likevel ikke holdt mot Boris Johnson, som lover 20.000 flere politiansatte og økte bevilgninger til utdanning. Toryene vil dessuten utdanne 50.000 flere sykepleiere og øke helsebudsjettet med 400 milliarder kroner, og lover å klare det uten å øke moms og inntektsskatt.
Det er fagre løfter med sosial profil, men hvilken politisk ideologi er det egentlig den værhane-anklagede Johnson holder seg med? Som borgermester i London i åtte år virket han lyseblå og sosialliberal, men den Eton- og Oxford-utdannede politikeren har også sterkt markedsliberalistiske holdninger som blir ivrig heiet fram av business-eliten.
Spørsmålet er om Johnson egentlig selv vet hva han står for og vil oppnå, annet enn å være statsminister for enhver pris.