Nyheter

De måtte være kreative

Det var ikke enkelt å finne uformelle berøringsflater mellom misjonærene og japanere flest. Det krevde oppfinnsomhet når det gjaldt å bruke muligheter for å formidle det kristne budskapet. Enkel import av evangeliseringsmetoder skapte sjelden gjennomslag. Det var snakk om å møte personer – én for én.

Helge Kjøllesdal er misjonærbarn og tidligere sjefredaktør i Vårt Land. I denne serien ser han på norsk misjonsvirksomhet i lys av sine egne foreldres engasjement. Les alle artiklene i serien her.

Hvordan nådde foreldrene mine og deres kolleger ut til japanerne? Hvordan fant de veier utenfor de kristnes arenaer med budskapet?

Det var ikke lett å lage oppskrifter for slikt. Amerikanerne er kjent for å utvikle metoder og opplegg på mange områder. De forsøkte seg også med ulike typer evangeliseringsstrategier de hadde med hjemmefra i Japan. Disse ble presentert på tverrkirkelige misjonskonferanser. Men også amerikanerne innrømmet at de slet med å lykkes i dette landet.

LES OGSÅ: Svært mange japanere har tilknytning både til shintoismen og buddhismen

Misjonærene hadde ikke mange naturlige berøringsflater til folks hverdag. I ­Japan går folk ikke uten videre på husbesøk til fremmede mennesker. Det fantes ikke så ­mange felles­arealer der det var vanlig å ­omgås ­mennesker uformelt. Man skal helst bli ­introdusert til noen før ordentlig kontakt blir oppnådd.

Hva gjorde foreldrene mine for å komme i kontakt med alminnelige folk?

Teltmøte

Jeg husket far og evangelisten en gang fikk tak i et stort gammelt militærtelt som de kjøpte på et bruktmarked for ­US-Army effekter. De fikk tillatelse til å sette det opp et par uker på en plass mellom noen bolig­blokker ikke langt fra nabolaget der vi bodde. De ville invitere til teltmøter. Da ble kanskje terskelen noe lavere enn når de innbød til møte i stua til misjonæren eller i kirke­bygningen. Ville det virke i Japan?

De satte opp plakater på telefonstolper og kjørte rundt i gatene med høytalerbil. De delte ut løpesedler. De hadde mye strev med markedsføringen.

Jeg husker at både far og evangelisten ­etterpå spurte seg om de hadde fått lønn for strevet. Det kom saktens en del folk. Noen av dem som møtte fram var kristne som ønsket å støtte opp om tiltaket. En del nye ansikter dukket også opp. Folk er jo nysgjerrige. Et telt i nabolaget er ganske ufarlig. Og musikken var jo fengende!

LES OGSÅ: Foreldrene viet sitt liv til misjonen. Nå prøver han å finne ut hvorfor

Men for de fleste var det tydeligvis et langt sprang fra å besøke et teltmøte, til å begynne å vanke i en kristen menighet. Det virket ­veldig forpliktende for den jevne japaner å ta imot invitasjon til å komme til kirken. Dette hadde de ingen erfaring med: «Interessant det disse misjonærene holder på med, og noe av det de sa var godt å høre. Men å gå videre på dette? Vi får eventuelt se det an», tenkte kanskje en del. Og så ble det ikke noe mer ut av kontakten likevel.

Men det gjaldt ikke alle. Noen ble grepet av det de hadde hørt. De ville vite mer og kom for å delta i fellesskapet.

Noe amerikansk

Det hendte at kirkene i en region virkelig slo på stortromma og ­inviterte en av de store predikantene fra USA. Billy Graham var også i Japan flere ganger.

Et stort apparat ble rigget opp både for å invitere folk til møtene og til å følge opp dem som ga uttrykk for at de ønsket mer samtale.

Her som andre steder i verden var det flere hundre som ga til kjenne at de ville ta imot Kristus som sin frelser under slike ­kampanjer. Men noen reell vekkelse som vokste seg inn på japansk jord var sjelden å oppleve. Menighetene tok vare på dem som ønsket videre kontakt. Og en del av disse ble varige medlemmer med et selvstendig trosengasjement. Men slike korstog ble jevnt over opplevd som fremmed – som noe­ ­amerikansk.

Fiske med stang

Jesus ber fire ­fiskere i Galilea om å følge ham. Han ville ­gjøre dem til menneskefiskere, sa han. De ble en del av flokken på tolv disipler. M­isjonærer ser sin tjeneste som en forlengelse av ­denne ­hendelsen. De er ikke apostler, men ­etterfølgere som menneskefiskere. I Japan ­snakket de om stangfiske i motsetning til fiske med not eller garn. I Japan blir mennesker ­vanligvis vunnet for den kristne tro – én for én.

LES OGSÅ: Da forbindelsen til Norge ble avskåret

På femtitallet var det mange som hørte på kristne radioprogrammer. Kirkene kjøpte programtid på kommersielle radiostasjoner. Den Lutherske Timen gikk over en rekke ­stasjoner en gang i uka. Der ble folk oppfordret til å ta korrespondansekurs. Et stort antall brev fant hver uke veien til et senter i Osaka. Korrespondansen med den enkelte fortsatte så lenge interessen for kursene vedvarte. Kurs­deltakerne fikk adressen til en kirke i nærheten for nærmere kontakt. Radioprogrammene var lenge en svært viktig impulsgiver til at nye medlemmer meldte seg.

Nytt miljø

Ellers var det livet selv som bød på anledningene: En kvinne bodde på et mindre sted og hadde lang vei til kirken. Først måtte hun gå nærmere tre kvarter til nærmeste togstasjon. Toget tok nærmere en time til byen der kirken lå. Hun måtte spasere tjue minutter fra stasjonen før hun kunne gå inn kirkedøra. Budskapet hadde brent seg fast hos henne. Det hadde gitt henne nytt håp om mening og retning for livet.

I lengden var det byrdefullt å bruke over to ­timer hver vei til kirken en gang i uken. Hun ­hadde også ansvar for familien som jo bare ­hadde fri på ­søndagene, nettopp da hun hadde valgt å gå i ­kirken. Misjonæren og evangelisten så en ­mulighet både for henne og for menigheten: De kunne ­komme til henne på kvelden en ukedag? Var det noe sted de kunne samles der hun bodde? Hun kunne invitere naboer og andre kjente, mente de.

Hun nikket forsiktig med et visst forbehold i stemmen: Jooo, kanskje det? Hun valgte å tenke over forslaget.

En dag sa hun at hun ville åpne sitt eget hjem som et forsøk. De fikk lov til å holde et par møter der og så kunne de se. Det ble oppstarten til noe som kunne bli grunnlag for en ny menighet. Det var meningsløst at folk skulle reise så langt i den knappe fritiden som er forunt de fleste japanere for å gå i kirken. En berøringsflate til et nytt miljø var opprettet.

Språktrening

En ungdom kom i kontakt med far på stasjonen til forstadsbanen i nærheten av der vi bodde. Ungdommen ville snakke engelsk. Det er sjelden noen må vente lenge på toget i ­Japan, derfor ble det ikke utvekslet mange setninger ­mellom dem. De gikk inn i samme vogn og fortsatte samtalen litt, men det var ikke enkelt fordi folk sto tett mellom setene som alle var opptatt.

Far ga ham et visittkort med navn og adresse til menigheten:

«Du kan komme til en engelsk bibelklasse, hvis du vil. Vi samles hver fjortende dag og da samtaler vi på engelsk i halvannen time. Det kan bli god øvelse for deg, tror jeg.»

LES OGSÅ: «I enkelte strøk på Vestlandet kunne folk navnet på flere byer på Madagaskar enn de kjente til stedsnavn på Østlandet, ble det sagt»

Han nikket ivrig. Far nevnte dato og klokkeslett. Ungdommen kom faktisk! Fortsatte i et helt år og var moden for regulær dåpsundervisning.

Stangfiske. En for en.

Nytt håp

«Det er ikke vi som omvender folk», presiserte far når han fortalte om slike hendelser i skoleklassene der han fikk lov til å snakke om misjon i kristendomstimene på sine reiser rundt om i Norge. «Det er Gud som arbeider med folk på forskjellige måter når vi forteller om hvem han er.»

Jeg gjorde meg noen tanker om hvorfor ­foreldrene mine kunne være så trofaste i ­tjenesten. Vissheten om at de var sammen om å ha et spesielt kall måtte være sterk. Det var ikke bare å stikke av når ting buttet imot titt og ofte. For de opplevde jo at mennesker fikk nytt håp av det de forkynte. Da var tallet på hvor mange det gjaldt ikke ­avgjørende for om de skulle fortsette.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter