Nyheter

Ei natt som møter deg

Kaja Melsom er en verdifull stemme i samfunnsdebatten, men kristendommen har hun ikke så god greie på.

'Jan Tore Sanner vil styrke kristendommen i skolen. Send heller elevene på teater», skriver Kaja Melsom, filosof i Human-Etisk Forbund, i Dagbladet 18. mars. Resepten er greske tragedier, som i motsetning til kristendommen lærer mennesket at det ikke er suverene piloter i egne liv, men tvert om overlatt til «uforutsette hendelser, tilfeldigheter og flaks».

Melsoms kronikk er på den ene siden et betimelig oppgjør med de stigende forventningers misnøye og samtidens nullvisjon om en tilværelse uten lidelse og ulykke, men aller mest røper teksten at forfatteren med fordel kunne lært litt mer om kristendommen i skolen. Ved hele tre anledninger snur hun kristendommens innsikter fullstendig på hodet.

Økonomiklasse

Den første er nevnt. Kristendommen lærer ikke at mennesket er suverene piloter i egne liv. Tvert imot. Kristendommen lærer at mennesket er utsatt og utlevert; forvist til de bakerste seteradene med dårlig beinplass – langt unna cockpiten og business class.

Videre hevder Melsom at «forestillingen om at vi en dag skal få som vi har fortjent, underbygger hele kristendommen som prosjekt». Riktigere ville det vært om hun sa det stikk motsatte. Om det er noe som underbygger hele kristendommen som prosjekt, så er det forestillingen om at vi ikke får som fortjent. Nåden er verken tilbørlig eller berettiget. Den er urettmessig, som timelønna til arbeiderne i vingården. Han som bare

Enda rarere blir det når Melsom skriver om «dødsbenektelsen som ligger til grunn for forestillingen om evig liv». Dødsbenektelsen? For tredje gang fordreies kristendommen til det ugjenkjennelige. Om det er noe som gjennomsyrer den kristne troen, så er det døds-bevisstheten. Så mye at den har valgt et torturinstrument som sitt hovedsymbol, og av andre kritikere enn Melsom blir omtalt som en dødskult. (Og prestene er som kjent de mest dødsnære – og ditto livsfjerne – av alle yrkesgrupper.)

Sekulær omdreining

Oppsummert mener Melsom at kristendommens «trøstestrategier» skygger for livets harde realiteter og luller oss inn i skjønne løgner om evig ungdom og evig oppdrift – løgner som i sin tur blir ytterligere pervertert når de får en sekulær omdreining: «Mange av dagens kulturelle problemer skyldes nettopp at vi har tatt med oss religiøse trøstestrategier inn i en sekulær virkelighet. Hvor de gjør oss hjelpeløse i møte med livets grunnvilkår.»

Samtidsdiagnosen er presis nok, men løsningen hennes – ut med Gud og inn med «de lunefulle gudene» fra gresk mytologi – gjør bare vondt verre. For det første er ikke døden noe mindre uberegnelig i Jobs bok enn den er hos den samtidige greske dramatikeren Aiskhylos (født 525 eller 524 f.Kr.) I begge tilfeller tegnes et usentimentalt bilde av dødens realitet og alle tings forgjengelighet. Det er ingen grunn til å gå over bekken etter vann.

For det andre er det ikke uten betydning om det er døden eller gud som skrives med stor forbokstav. Hos Melsom er det Døden som vinner over alt og alle til slutt. Og bevares, kanskje er det slik. Kan hende er Døden, når hun en dag kommer, utelukkende en befrielse fra – og ikke til noe. Den som tar mål av seg å snakke inntrengende om virkeligheten, er nødt til å ta høyde for denne muligheten: Døden som en manual for alle tings tilintetgjørelse. Til jord skal du bli, og til slutt ikke det engang. The end.

En død for livets skyld

Men det er også mulig å forestille seg at det ikke er slik. Dette er håpet og spenningen i den kristne troen. At livet er en forberedelse til døden, at døden er en forberedelse til livet, og at de to er hverandres sidekick. «Å finne seg selv er seg selv at døde», skriver Ibsen. Å velge å skrive døden med liten d er ikke å «benekte» den. Det er å innlemme den, akseptere den og gi den en delaktig rolle i sin forståelseshorisont. Og samtidig åpne for muligheten av en ny og evig hvile i dypet bak den samme horisonten.

For kan hende er det ikke Døden som skal skrives med stor forbokstav. Kan hende er det en annen natt som møter oss, og som omfavner oss. Det er lov å håpe, slik mange gjør. Uten at det er ensbetydende med å leve forløyet og uten kontakt med «livets grunnvilkår». Jon Fosse formulerer det slik:

Det finst ei natt som møter deg

og tek deg mjukt imot

og let deg kvila æveleg,

di hand, de sjel, din fot.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter