I et par uker har titusener av kvinner og menn deltatt i masseprotester mot presidentens planer om å stille til gjenvalg 18. april. Bouteflika er 82 år og har allerede vær president i 20 år, han er syk og viser seg ikke offentlig, og hadde inntil mandag kveld til hensikt å sikre seg en ny periode 18. april.
Så ombestemte han seg og utsatte valget, og jublende algeriere vaiet landets flagg og tutet i bilhorn i gatene. I brevet der Bouteflika dropper gjenvalg, lover han at det skal holdes presidentvalg først etter at det innen utgangen av året er holdt en «nasjonal konferanse» om politisk og konstitusjonell reform.
Red av arabisk vår
Ved siden av nabolandet Marokko, var vidstrakte Algerie det landet som best klarte å ri av folkestormen under den arabiske våren i 2011. Det skyldtes ikke minst at mange algeriere fortsatt hadde svært vonde minner om det som ble utløst etter demonstrasjoner i 1988.
Da innførte myndighetene unntakstilstand og enkelte demokratireformer, men det endte med at islamistpartiet FIS vant valget i 1991. Det skulle utløse en tragisk borgerkrig som krevde anslagsvis 200.000 menneskeliv mellom 1992 og 2002.
Det er en nær historie som nå er i ferd med å falme for en sterkt voksende ung befolkning, der gjennomsnittsalderen er bare 28 år, og halvparten av befolkningen er under 25 år.
Høy ledighet blant unge
Det er ikke minst de unge som har tatt til gatene over hele landet og krevd at Bouteflika skulle frasi seg gjenvalg i neste måned. Mens den offisielle arbeidsledigheten i landet er nær 12 prosent, nærmer ungdomsledigheten seg nå 30 prosent.
Det skjer i et land som er totalt avhengig av inntektene fra olje og gass, og som går mot et illevarslende budsjettunderskudd på 10 prosent.
Under den arabiske våren brukte myndighetene oljeinntektene til å smøre vekk noe av den ulmende misnøyen ved å tilby forbrukersubsidier, men nå har landets sterkt svekkede økonomi i stedet tvunget fram kutt i statlige støtteordninger.
Svært brennbar region
Algerie har vært et av de mer stabile i en region det har gått ganske ille med det siste tiåret. Selv om det ene av de to nabolandene i øst, Tunisia, ble kvitt en autoritær leder under den arabiske våren og har hatt sine lyspunkter, så har det gått desto mer katastrofalt dårlig i det større nabolandet Libya.
En av konsekvensene av Gaddafis fall og statssammenbruddet i Libya, var at landet ble en sentral smuglerrute for afrikanske migranter som vil til Europa. Det har i årevis ført til en dødelig migrantkrise i Middelhavet, som samtidig har skapt et press med politiske ringvirkninger langt nordover på det europeiske kontinentet.
Mange europeiske ledere har nok derfor i sitt stille sinn håpet at den algeriske makteliten – som primært aktet å la Bouteflika gå løs på en femte presidentperiode fordi de ikke var blitt enige om en arvtaker – klarer å motstå protester som eventuelt kan utløse kaos.
Viktig gassleverandør
Det skyldes ikke bare frykt for at flyktningrutene fra lenger sør i Afrika da kan søke mot kysten av Algerie, etter strupingen av ruten via Libya. Like mye skyldes det at gass fra Algerie er viktig for mange europeiske land, ikke minst for Spania som får dekket mer enn halvparten av gassbehovet gjennom import fra Algerie.
Det politiske spillet i Algerie handler langt på vei om at den politiske eliten og businesseliten kan fortsette sitt profitable samrøre, samtidig som militæret og sikkerhetsstyrkene er fornøyde.
Autoritære Egypt
Også i den nordafrikanske «stormakten» Egypt er det ulmende misnøye med en leder som tviholder på makten. President Abdel Fattah al-Sisi er en tidligere hærsjef som grep makten i et kupp i 2013, og som nettopp sikret seg parlamentets støtte til at han teoretisk kan bli sittende som president til 2034 – tolv år etter hans siste periode egentlig er over i 2022.
Sisi har konsekvent ført Egypt mot et enda mer autoritært styre, som på mange områder er verre enn under Hosni Mubarak som ble kastet under den arabiske våren for åtte år siden. Mubaraks fall banet som kjent vei for makt til Det muslimske brorskap, men Sisi sørget for å kaste deres folkevalgte president Mohamed Mursi, før han forbød bevegelsen og kastet tusenvis av Mursis tilhengere i fengsel.
Bashirs maktgrep i Sudan
Retter vi blikket videre mot sør og Egypts nabo Sudan, har landets aldrende president Omar al-Bashir (75) forbudt såkalt uautoriserte protester, i et forsøk på å kvele de folkelige opptøyene som har preget det islamiststyrte landet de siste månedene.
I kjent autoritær stil har Bashir nå gitt mer makt til landets sikkerhetstjenester, med grønt lys til å ransake mennesker og raide bygninger hvor «mistenkelig aktivitet blir utført».
Det hele blir kombinert med ytterligere bruk av sensur og nyhetskontroll i alle kanaler.
Islamisttrussel i Sahel
Vestover fra Sudan, i Sahelbeltet sør for Algerie og Libya, avløser den ene krisen den andre, ikke minst med økt voldsnivå i vidstrakte Mali. Med andre ord er noe av det siste regionen og verden trenger, en politisk krise med påfølgende kaos i Algerie, med sine militærstyrker som er blant de tyngst bevæpnede i verden.
På den annen side er det heller ingen grunn til å klamre seg til troen på at autoritære ledere er det som kan skape varig stabilitet i den brennbare regionen.
