Demokratiet er under angrep

Som en oppblåst oransje sol duvet den trassige Trump-babyen på London-himmelen. Det var en protest med britisk snert, et sarkastisk varsko mot Twitter-presidenten som hyppig taster sine raserianfall mot «fake news» og alle andre som ikke er enige med ham.

For hva hadde skjedd med selve fyrtårnet for det liberale demokratiet, denne frihetens forpost der innvandrere ble hilst velkommen av Frihetsgudinnen? Hvor ble det av supermakten som sendte sine soldater for å hindre nazistene fra å legge Europa i totalitært mørke, fulgt av markedsvennlig Marshallhjelp?

Snudd på hodet

Faretruende raskt har presidenten med mottoet «Amerika først» snudd dette på hodet. Donald Trump angriper landets frie medier som løgnaktige og samfunnsfiende nummer én, sår tvil om USAs transatlantiske Nato-forpliktelser, hudfletter FN og dumper internasjonale forpliktelser om klimasamarbeid og åpen verdenshandel.

Er demokratiet i krise i 2018, symbolisert ikke bare av utviklingen i USA, men også av at lovende demokratisk utvikling blir kjørt i revers i land som Polen, Ungarn, Tyrkia og Filippinene?

– Ja, demokratiet er i krise, fastslår president Michael J. Abramowitz i amerikanske Freedom House, en stiftelse som kjemper for demokrati, politisk frihet og menneskerettigheter.

LES OGSÅ: – Demokratiet utfordrer klimakampen

Dyster rapport

Da Abramowitz tidligere i år la fram den årlige rapporten Freedom in the World, som rangerer graden av demokratisk frihet i et verdens land, var konklusjonen dyster:

For 12. år på rad registrerte Freedom House flere land med demokratisk tilbakegang enn framgang.

I 2017 ble det rapportert forverring i 71 land, mens det var demokratisk bedring i bare 35 land.

Siden 2006 har graden av demokratisk frihet blitt forverret i 113 land. Bare 62 land har sett forbedring.

– Politiske rettigheter og borgerettigheter rundt om i verden sank til sitt laveste nivå på mer enn et tiår i 2017, og forlenget en periode karakterisert av modigere autokrater, beleirede demokratier, og USAs tilbaketrekning fra sin lederrolle i den globale kampen for menneskelig frihet, heter det i rapporten.

Høyrepopulismen vokser

Høyrepopulister fester grep også i vårt stabile Skandinavia, men ser vi over grensene lyser varsellampene sterkere. Ikke bare i Russland der en autoritær «tsar» Vladimir Putin har annektert Krim og «vunnet» Syria-krigen med sin allierte Bashar al-Assad:

I Tyskland har landsmoder Angela Merkel så vidt klart å hangle sammen en regjering etter et valg der det høyrepopulistiske Alternativ for Tyskland høsten 2017 fikk 12,6 prosent oppslutning og 93 representanter i nasjonalforsamlingen.

I Frankrike kapret Nasjonal Fronts Marine le Pen – med finansiell partistøtte fra Putins Russland – en tredjedel av stemmene i presidentvalget hun tapte mot Emmanuel Macron.

Da Østerrikes utenriksminister Karin Kneissl fra det høyrenasjonalistiske Frihetspartiet (FPÖ) giftet seg for en uke siden, var Russlands president Vladimir Putin prominent gjest.

I Polen kjemper landets høyreorienterte regjering en uforsonlig kamp for å innføre omstridte rettsreformer, som ifølge EU truer uavhengig domstolsbehandling og er en trussel mot demokratiet.

I Ungarn gjennomfører statsminister Viktor Orban og hans høyrepopulistiske parti Fidesz reformer som har svekket medienes, domstolenes og sivilsamfunnets uavhengighet. Kritiske organisasjoner knebles, islam hetses og innvandrere stenges kontant ute.

Stormakten Kina

Utenfor Europa styrker folkerike Kina rollen som tyngste motvekt mot liberal frihet og pluralistisk styresett. Med sin eventyrlige utvikling – parallelt med økonomiske stagnasjon i Vesten – er den stabile kommuniststaten for mange blitt beviset på at flerpartistyre ikke er eneste veien til vekst og velstand.

Nå fester president Xi Jinping sterkere personlig grep om ettpartistaten, støttet av en «Belt and road»-strategi med voldsomme ambisjoner om regional og global ekspansjon.

I nabolaget i Filippinene fører den uortodokse president Rodrigo Duterte en langt på vei utenomrettslig drapskrig mot narkotikaforbrytere og brukere. Maktfordelingsprinsippet fikk ytterligere et skudd for baugen i mai, da den Duterte-kritiske høyesterettsdommer Maria Lourdes Sereno ble avsatt.

Nye debattarenaer

USA og Russland, Tyrkia og Egypt, Venezuela og Nicaragua, Burundi og DR Kongo; listen over demokratiske tilbakeslag kan forlenges i mange retninger. Ikke bare på globalt og nasjonalt nivå, men også til forvitrede debattarenaer der ekkokamre fortrenger opplyst meningskamp.

– Diskusjonen om det liberale demokratiets fremtid er blitt skremmende aktuell, advarte Høyre-statsråden Torbjørn Røe Isaksen nylig i en kronikk i Aftenposten, under den illevarslende tittelen Farvel, demokrati?

Som andre må Røe Isaksen tungt konstatere at det ikke gikk som den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama proklamerte i 1992, etter sovjetkommunismens kollaps. Han erklærte den ideologiske kampen avgjort en gang for alle, og utropte vestlig, liberalt demokrati som historiens endelige seierherre.