– Demokratiet­ utfordrer­ klima­kampen

Hvordan vi innretter oss og organiserer samfunnene­ våre påvirker hvor effektivt vi klarer å møte klimautfordringene, skal vi tro forskerne. For mens de fleste i Vesten vil mene at demokratiet er det foretrukne styresettet, strides de lærde om hvor godt egnet det er i møte med en ny klimahverdag.

Utfordringer

Professor Jon Hovi ved Institutt for Stats­vitenskap på Universitetet i Oslo mener at demokratiske samfunn har flere utfordringer når det gjelder å løse langsiktige klimautfordringer.

– Det mest opplagte elementet med demokrati som gjør det vanskeligere å gjennomføre klimatiltak er sterke lobby­grupper, som oljelobbyen i Norge og olje- og kullobbyene i USA. Det er også et problem at demokratiet innebærer kortsiktighet. Korte mandatperioder gjør at politikerne er redde for å innføre noe som er upopulært, sier Hovi.

Han viser til at regjeringer må skape legitimitet for klimatiltak i befolkningen, og ­virkelig dramatiske tiltak vil være vanskelige å gjennomføre før velgerne er modne for det.

Likevel mener han det nettopp er demokratiene som er best rustet til å takle klimaendringene.

– Generelt har demokratiene gjort det best på miljøfronten, og jeg er vel så optimistisk på vegne av demokratiene som på vegne av autoritære regimer.

Kortsiktighet

Jørgen Randers mener imidlertid demokratiene får det vanskelig i møte med klimautfordringene, og tar demokratiet Norge som eksempel:

– I Norge skal vi skal skape en overgang fra å bruke fossilt drivstoff til elektrifisering. Det er teknisk lett, men det er en dyr løsning i det korte løp. Og nettopp fordi demokratiene er så ubehagelig kortsiktige, blir det ikke gjort. Bare man øker bensinavgiften med fem øre per liter, blir det opprør i folket,­ sier Randers, som er professor­ emeritus i klimastrategi på Handelshøyskolen BI.

Kina

Derimot peker Randers på Kina. Det autoritære styret der gjør det enklere å innføre klimatiltak, mener han, som selv har vært miljørådgiver for kinesiske myndigheter.

– Kina kommer til å løse klimakrisen. De trenger ikke ta det samme hensynet til ­befolkningen, og kan vedta store tiltak relativt raskt. I Kina kan man ha bitre diskusjoner innad i kommunistpartiet, men når man først har bestemt seg for noe i partiet, er det avgjort, og da handler man uten å ta omkampene vi gjerne tar i Norge.

Hovi mener derimot autoritære regimer også må ta folkelig engasjement med i betraktning.

– Også land som Kina ønsker å unngå lokal motstand mot tiltak som kan stikke kjepper i hjulene for større prosjekter, innvender han.

Sterk stat

Selv er Randers tilhenger av en sterkere stat. Han peker både på Kina, men også på etterkrigstidens Norge, som gode styresett for å møte utfordringene menneskene og naturen står overfor.

– Jeg beundrer hvordan Norge­ ble styrt de første 15 årene­ etter krigen. Da var det en liten gjeng på 200 mann i Arbeiderpartiet som styrte landet fra Oslo, og bygget opp landet på planøkonomisk vis. Det ville vært helt utenkelig i dag, sier klimaeksperten, som legger til at han forstår at folk er skeptiske til elitestyre.

– Men vi trenger en sterk regulering av markedet, ellers­ velger vi fossilt brennstoff. Derfor må demokratiene, som opererer i et fritt marked, vise at fossilt brennstoff ikke lønner seg.

Reformasjon

Klimaaktivist og politiker for Miljøpartiet De Grønne (MDG), Eivind Trædal, er ofte misfornøyd med norsk klimapolitikk. Likevel vokter han seg for å mene at demokratiet er en del av problemet.

– Per definisjon mener jo vi i MDG at det å stille til valg i demo­kratiet er den beste måten å jobbe for klimaet. Demokratiet er det beste styresettet vi har. Kanskje er det først og fremst et problem med mennesket, ikke systemet vi har valgt oss, sier han og legger til:

– Et bedre spørsmål er om vi har valgt en klimapolitikk som skaper folkelig engasjement. Vi har lagt vekt på klima­tiltak som – med få unntak – er ganske fjernt fra folks liv, og ganske ­abstrakt. Vi satser nesten utelukkende på kvotekjøp i utlandet, CO2-rensing i industrien, og andre ting som er langt fra ­vanlige folks liv, sier Trædal.

Han mener norsk klima­politikk skaper utfordringer for grasrotengasjementet, og drar en kristelig sammenligning:

– Norge er katolikker i klima­spørsmålet – og vil kjøpe seg avlat. MDG er protestanter, vi vil gjøre mest mulig godt i våre egne liv, ler Trædal.

Uenig

Klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) er ikke enig med Trædal.

– Jeg er rett og slett ikke enig i premisset. Klimapolitikken vår er fokusert på kutt, sier statsråden.

Han viser til at Norge har gjennomført store utslipps­reduksjoner i transportsektoren, og jobber for å få på plass en avtale med EU der vi forplikter oss til enda større kutt.

– Men vi skal også ta internasjonalt ansvar, gjennom å videreføre skogsatsinga­ og finansiere klimatiltak i utviklingsland. Det er ingen motsetning mellom å jobbe internasjonalt for klimakutt, og å jobbe for å kutte utslippene hjemme.

Elvestuen mener dessuten regjeringen er gode på å bruke markedet til å fremme klimasaken:

– Vår elbil-satsing, og målsetningen om at alle nye biler skal være ikke-fossile innen 2020, er viktig fordi vi viser verden at det er mulig å gjøre et totalt skifte.