Søndag formiddag i Kristiansand frikirke fikk jeg melding om at Frank Aarebrot var død. Sist jeg snakket med ham, var etter en paneldebatt i nettopp Kristiansand frikirke. Da hadde vi en lang samtale, og han imponerte med sin kunnskap om norsk kristenliv - ja, også om interne forhold i Vårt Land.
Aarebrot kunne enormt mye, og han delte det villig vekk. Han elsket å formidle kunnskap og uttrykke sine meninger. Han hadde en utpreget sans for spissformuleringer, og det kunne noen ganger føre til forenklinger og overdrivelser. Men han fikk folk til å lytte - og tenke.
MIN TRO: 200 minutter med Frank Aarebrot
Kunnskap.
Når en slik mann også hadde en akademisk posisjon som forsker, så måtte han jo bli et yndet intervjuobjekt for oss journalister. Mens andre forskere ofte var forsiktige og redde for å bli feilsitert og feiltolket, var Aarebrot aldri vanskelig å be.
Valgforskeren la aldri skjul på at hans stemme gikk til Arbeiderpartiet - og noen ganger preget det hans analyser. Men fordi han argumenterte basert på kunnskap, gjorde det ikke noe at vi visste hva som var hans ståsted.
Foreleser.
Også studenter elsker slike forelesere - de som gir av seg selv og som er glade i å gi andre del i sin kunnskap. Når han i tillegg hadde en utpreget sans for den gode historie, ble forelesningene en fest. Men han var også en skarpskodd og dyktig faglig veileder.
Vi som ikke studerte statsvitenskap i Bergen, fikk oppleve ham i fjernsynssendte maratonforelesninger. Særlig mange gledet seg over forelesningen om 200 års norsk historie på 200 minutter i anledning grunnlovsjubileet i 2014. Men en del husker nok også da han diskuterte den franske filosofen Pierre Bourdieus medieteori samtidig som Kristoffer Schau spiste dipp av hans amputerte ben.
Hjertelig.
Han var nemlig en høyst uhøytidelig professor. Men også et hjertelig menneske, som var interessert i andre. Vi blir fattigere uten ham.