Nyheter

Den som frykter ulven

En gang var ulven det ondeste av det onde. I dag speiler den skyggesidene i oss selv.

Bilde 1 av 2

Denne artikkelen ble først publisert i oktober 2016. Vi har hentet den opp igjen i forbindelse med Ulvedemonstrasjonen i Oslo onsdag.

Lørdag 1. oktober: Norge har 65 ulver. 47 av dem skal dø. Nå er den første jaktperioden åpnet. I distriktene gjør de første jegerne gjør seg klar. Men over 57.000 mennesker har underskrevet et opprop mot fellingen av ulvene.

To uker senere: Foran Stortinget i Oslo har en menneskemengde samlet seg i protest. Rovdyrforvaltningens beslutning har igjen vakt opphetet debatt.

Hva er det med ulven? Hvorfor vekker den så sterke følelser – både den ene og den andre veien?

Ulvespeilet

Kanskje ligger nøkkelen til å forstå hos Norges eneste trestjerners Michelin-restaurant, Maaemo, i Oslo.

– Jeg er jo ikke ulvemannen, sier fotokunstner Christian Houge.

Ham om dét. Få har tilbrakt like mye tid med ulveflokker som Houge gjorde i forbindelse med fotoserien Shadow Within. På veggen i Maaemos lyse lokaler henger bilder fra en annen serie, inspirert av gamle ritualer for å beskytte saueflokken mot ulv.

Houge og sjefskokk Esben Holmboe Bang fant tonen i et felles ønske om å «pushe grenser», som fotografen sier. Og mens Maaemo pryder seg med å lage mat som speiler den rå norske naturen, bruker Houge uttrykk som «ekte», «ren natur», «råhet», «uslipt» og «antropocen» – tidsalderen der naturen tilpasser seg mennesket, ikke omvendt.

– I alle mine serier jobber jeg med forholdet mellom natur og kultur, og motsetningen mellom de to. Jeg har alltid tenkt at det er noe veldig ekte ved ulven. Den kommuniserer veldig tydelig, sier Houge.


Ulv i Norge

Fredet i Norge siden 1971.

I Norge hadde vi den siste store ulveperioden mellom 180050.

Fra 1845 til 1932 ble det gitt skuddpremie på 5859 dyr.

Ulven i Norge tilhører en felles skandinavisk bestand som vandrer over grensene.

I 2009 talte bestanden 200-250 individer, hvorav rundt 30 på norsk side.

Kilde: Store norske leksikon


I ulven gjenkjenner vi naturen som lever i oss, under laget med kultur. Men den rene naturen er også noe fremmed for mennesket, mener fotografen. I fotoserien Shadow Within søkte han å fange kroppsspråk hos ulven som speilet skyggesider i oss, særlig tabuer som frykt og seksualitet, men også hierarki, aggresjon og ensomhet.

– Ulven representerer noe som ligger veldig dypt i oss, som bunner ut i frykt, men også i fascinasjon. Men jeg vet ikke om jeg vil kalle det en motsetning. Den speiler oss ikke bare, men har noe å lære oss, sier Houge.


– Engasjementet for ulv handler veldig lite om biologi og natur, men om samfunnspsykologi.

Åsmund Ystad, sekretær i Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk.

I mange religioner symboliserer dyr ulike sider ved mennesket, påpeker han. Men det er noe med ulven, synes Houge.

– Den har en råhet, som er vanskeligere å manipulere. Da kommer frykten fram, for den gjør ikke som vi vil. Skal vi bare drepe den da? spør han retorisk.

LES MER: Vi setter så dype fotavtrykk på jordkloden at vi skaper en ny tidsalder

Sivilisasjonskritikk

Svaret er ja, mener Åsmund Ystad, sekretær i Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk. I hvert fall i Norge.

Ulven som har fått gjenetablere seg her, tilhører en levedyktig russisk stamme, heter det på organisasjonens hjemmeside. Samtidig får få ulver store konsekvenser for utmarksressurser, bosetting og næringsliv. Og den vekker frykt.

Ja til Ulven: 15. oktober samlet folk seg foran Stortinget for å markere sin motstand mot fellingstillatelsen på opptil 47 ulver som ble gitt i høst. Parolen lød: «La ulven leve! Stopp utryddingspolitikken nå!»
ULVESTØTTE: 15. oktober samlet folk seg foran Stortinget for å markere sin motstand mot fellingstillatelsen på opptil 47 ulver som ble gitt i høst. Parolen lød: «La ulven leve! Stopp utryddingspolitikken nå!» FOTO: Torstein Bøe/NTB Scanpix.

– Engasjementet for ulv handler veldig lite om biologi og natur, men om samfunnspsykologi, sier Ystad.

– I moderne idé- og kulturhistorie er det en rik tradisjon for sivilisasjonskritikk, der folk vil bort, ut og vekk. Dermed fyller ulven et rom som det er behov for – ikke hos livstrette sjeler, men som kulturkritikk og fascinasjon for det ville og uberørte, fortsetter han.

Han synes, overraskende nok, å få støtte fra BI-forsker og økopsykolog Per Espen Stoknes:

– Hvordan vi forholder oss til ulven, avhenger av hvilken fortelling vi har om naturen, sier han.

Ulven glir lett inn i en fortelling om naturen som vill, fri og ukontrollerbar. Det er typisk «urbane og grønne» mennesker som lengter etter å bryne seg på en slik natur, tror økopsykologen.

Men som vi skal se, har man også i distriktene slike fortellinger om naturen.

OLAV EGIL AUNE: «Vi som arvet støvet»

Ulven har uflaks

Etter å ha intervjuet mennesker i lokalsamfunn gjennom mange år, kan forskerne ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) fastslå følgende:

– Dette er mye mer en konflikt om ulv, enn med ulv, sier sosiolog Ketil Skogen.

Få hater ulv. Lokket på trykkokeren begynner derimot å riste når oppmerksomheten flyttes fra dyret til dem som holdes ansvarlig for rovdyrforvaltningen, forteller Skogen.

Dette skyldes at ulven har hatt uflaks, mener han.

– Ulvens tilbakekomst skjer i et etablert konfliktbilde. Stikkordene er økonomisk tilbakegang, redusert tjenestetilbud og et urbant kulturpress mot bygdekulturen. Samtidig er tradisjonen med høsting og utnyttelse av naturressursene, som har vært det økonomiske og kulturelle grunnlaget i Bygde-Norge, under press til fordel for vern og restriksjoner. Ulven blir et sterkt symbol på vern og knyttes av en del i utkantstrøk til endringer i verdigrunnlaget for naturforvaltningen.

Folk verdsetter ulven som et symbol på det «villeste ville», men mener den må holde seg der den hører hjemme, nemlig i villmarka.

– Saken er at det i noens øyne ikke er villmark i Norge. På en måte får de støtte fra Miljødirektoratet. Deres kart viser mindre og mindre flekker uberørt natur. Ønsket om å føre ulven tilbake kan knyttes til en internasjonal bevegelse for såkalt «rewilding». For noen er det forferdelig. Det kaster kulturlandskapet, som Norge jo er, tilbake i en form for kaos. Det er ille både økonomisk og symbolsk, for det kaster vrak på forfedres kultivering av landskapet, sier Skogen.

BOKANMELDELSE: «Njord Svendsen har skrevet en enkel fortelling om en ulv som forlater flokken sin»

Den onde ulven

Kanskje var det greiere i riktig gamle dager. Da bodde folk flest i distriktene og de hadde attpåtil en metafysisk begrunnelse for å drepe ulv.

– For før var det mer akseptert at ulven var det onde, sier Arngeir Berg.

Den selverklærte grøftekantforskeren, som til daglig er lektor, har skrevet om alt fra etymologi til Johan Falkberget og doens historie. Og en liten bok som heter «Bjørnen, ulven & reven: Norsk folketro».

Han viser til at Erik Pontoppidan, den danske biskopen bak katekismeforklaringen som var pensum for norske barn fra 1700-tallet til 1900-tallet, erklærte ulven for djevelen selv. Også Petter Dass advarte mot ulven.

– Djevelen skulle jo vise seg, og ulven var det mest onde de fant. Den var hovedfienden for bøndene, som bare måtte akseptere at den tok sin del av buskapen. Det er jo ikke så rart at ulven blir den onde. Den raserte saueflokkene og var en fare, på setra, overalt. Det var ikke farefritt å være gjetergutt i saueflokken. I 1860 ble det utbetalt skuddpremie på 3.000 ulver. Da kan du tenke deg hvor mye ulv det var da.

Med noen unntak er ulv synonymt med ondskap i myter og folketro, ifølge Berg.

– Fordi den spiser og river i stykker. Den har ikke noe magemål. Den dreper mer enn den trenger.

Han tror fortidens angst utgjør en klangbunn den dag i dag.

OLAV EGIL AUNE: «Og vi sier: Bare ei humle...?»

Bibelen

Biskop Pontoppidan hadde et visst bibelsk belegg for ulvesynet sitt. Ifølge professor Reidar Hvalvik ved Menighetsfakultetet er ulv omtalt tolv steder i Bibelen, men sjeldent i flatterende ordelag:

– Som oftest brukes ordet for å beskrive onde mennesker – de er «som ulver», skriver Hvalvik i en e-post.

Hos profeten Esekiel kan vi lese at «lederne i landet ligner ulver som river i stykker bytte. De utøser blod og lar liv gå tapt for å skaffe seg urett vinning». Også profeten Sefanja fordømmer landets dommere ved å sammenligne dem med det morderiske rovdyret ulv, påpeker professoren.

I Det nye testamentet kaller Jesus falske profeter og dem som motarbeider disiplene for ulver. Jesu disipler omtales derimot ofte som sauer eller lam, og hos Johannes kalles Jesus for gjeter eller hyrde.

– Typisk nok omtales ulven som den som angriper (saue)flokken, skriver Hvalvik, med henvisning til Apostlenes Gjerninger og evangeliet etter Johannes.

Profeten Jesaja taler derimot om at ulven og lammet skal bo og beite sammen. Det illustrerer den paradisiske tilstanden i den kommende frelsestiden, der ondskapen er borte, inkludert fiendskapet mellom rovdyrene og husdyrene, forklarer Hvalvik.

Kun når Jakob velsigner sine tolv sønner får «ulv» en positiv klang. I første Mosebok kaller han Benjamin «en jagende ulv» som eter sitt rov. Det uttrykker Benjamin-stammens mot og styrke, ifølge professoren.

LES MER: Traumer i familietreet

LES MER: Den sjette masseutryddelsen har begynt

Ritualene

Våre forfedre brukte de virkemidlene de hadde til rådighet for å beskytte familie og husdyr mot ulven – det være seg kristendom eller folketro, eller en blanding.


– Frykten som ulven vekker i oss, er frykten for beistet. Det er voldsomt, uansvarlig, hensynsløst, uten evne til impulskontroll og empati. Og ingen har helt kontroll over det.

Økopsykolog Per Espen Stoknes

Fotokunstner Christian Houge, foran bilder fra ritual-serien som henger på Maaemo i Oslo.
ULV, ULV: Fotokunstner Christian Houge, foran bilder fra ritual-serien som henger på Maaemo i Oslo. FOTO: Erlend Berge.

Et av Christian Houges bilder på Maaemo viser et tau spent mellom trær i en mørk skog:

– Det ble kalt ulvegard. Altså et gjerde. Tauet skulle flettes tre torsdager på rad, og henges opp på en søndag i Guds navn. Man mente at ulven, en manifestasjon av djevelen selv, ville gå i oppløsning om den gikk under tauet. For det ble sagt at ulven ikke går under noe som er menneskeskapt.

Kristendommen blandet seg med folketroen, ved at den la føringer for hvordan ritualene skulle utføres.

– Det handlet om overlevelse. På den ene siden levde de i pakt med naturen. På den andre siden hadde de begynt på veien mot dagens situasjon. De hadde husdyr, satt opp gjerder, begrenset noe. Men ulven kunne jo ikke temmes. Da ble ulven et problem. Skogen er jo vår. Det er vi som skal utnytte den, sier Houge.

Ritualene ga en måte å finne ordne på, tror fotokunstneren.

– Jeg synes det er interessant at ritualene kom fra en kultur, for å beskytte oss mot en natur vi er en del av, sier Houge.

LES MER: Vi har begynt å fortelle barna våre om døden

Beistet

Økopsykolog Per Espen Stoknes mener kimen til ulvefrykten ligger her.

– Frykten som ulven vekker i oss, er frykten for beistet. Beistet har mange assosiasjoner knyttet til seg. Det er voldsomt, uansvarlig, hensynsløst, uten evne til impulskontroll og empati. Og ingen har helt kontroll over det, sier han.

Beistet er en såkalt «arketyp». Begrepet beskriver hvordan vi mennesker danner oss bestemte opplevelsesmønstre på tvers av tid og sted. Det vil si at grunnstrukturen i fortellinger går igjen, for eksempel i eventyr. Eller at visse assosiasjoner går igjen, som at man forbinder «far» med «konge», «mor» med «dronning», «helt» med «kriger» og så videre. Uttrykket er hentet fra psykologen Jung.

– Alt vi assosierer med beistet, er ting som også finnes i oss. Og kanskje er det sånn at beistet er et uttrykk for det vi opplever som våre mørke sider. Hvis vi kunne drepe beistet der ute, blir vi kanskje kvitt beistet inni oss og mellom oss. Da begynner ulvefrykten å ta form av en syndebukk.

– Er ikke dette å overanalysere sauebønders problemer?

– I en bygd på Sunnmøre kom det en ulv over fra Sverige og tok en sau eller tre. Plutselig var alle på ulvejakt. Da var alle nabokrangler og feider glemt. Jaktlagene gikk mann av huse, sier Stoknes, som mener dette er et fenomen som stikker dypt i kulturen.

– Den som har gått lengst i å utforske dette, er kanskje William Golding i romanen Fluenes Herre. Han viser den sterke samhørigheten som skapes i en flokk som går sammen for å ta ut «den andre». Å drepe en ulv er en slags kulturell renselse.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter