– Far var ingen diplomat – heller ikke på hjemmebane

– Far var ingen diplomat, verken på hjemmebane eller i offentligheten. Han var en sammensatt personlighet med en sterk vilje. Men grunntrekket var tydelig: Han var så veldig glad i familien, og han ville oss alle vel, sa sønnen Per Eystein Lønning i sin minnetale.

LES MER: Per Lønning er død

Ruvende skikkelse

– Per Lønning står som en ruvende skikkelse i vår kirkes historie de siste 50 år. Kirken han tilhørte ble mye rikere gjennom hans bidrag, fastslo preses Helga Haugland Byfuglien, som hilste på vegne av Den norske kirke.

Per Lønning hadde et usedvanlig variert og omfattende offentlig liv innen kirke, akademia, politikk og samfunnsliv generelt. Han er dobbeltdoktoren og dobbeltbiskopen som satte dype spor etter seg blant annet som predikant, forfatter, kirkeleder – og debattant.

Søndag 21. august døde han, en uke etter at han hadde deltatt på gudstjeneste i Uranienborg kirke.

Domprost emeritus Øystein Bjørdal, som forrettet i begravelsen, la vekt på at Lønning selv hadde gitt tydelig beskjed om hvordan han ønsket seg sin egen gravferd. Det preget også valg av sanger og musikk.

KOMMENTAR: Kunne Per Lønning fått meir effekt av den dramatiske ­avgangen dersom han ikkje var solospelar?

Tvisyn

– Vi vil alltid huske tvisynet hans, den dialektiske tenkningen, alt det motsetningsfylte i livene våre, i kirken og i verden som aldri slapp taket i ham, verken skriftlig eller muntlig. Han var en stor teolog og en fremragende kirkeleder. Men i hans personlighet var det også et kunstnersinn som tidvis grenset til det profetiske, sa Bjørdal.

Han viste til at biskop Per Lønning allerede på 1960-tallet talte, skrev salmer og andre tekster om forgiftning av luft og vann – lenge før andre tok opp slike temaer.

LES MER: Davy Wathne, Torbjørn Røe Isaksen og Halvor Nordhaug hyller Per Lønning

Den store forandringen

Per Eystein Lønning fortalte fra sin egen barndom om en far som var i sitt ess når han på kveldene brukte sine utrolige fortellerevner sammen med barna. Han fortalte eventyr som han selv diktet opp mens han satt med barna på fanget.

Men eldstesønnen la ikke skjul på at det skjedde en stor forandring i familielivet sommeren 1962 da lillebroren Audun døde i krybbedød, etter å ha fått leve i bare to måneder.

– Det minnet fulgte far hele livet. Livet hans, ja personligheten hans endret seg etter det. Noen ganger opplevde vi far som mer fremmed, mindre deltagende og mindre nærværede i familien, sa Per Eystein Lønning.

Dyp sorg

Bispemøtets preses understreket også Per Lønnings personlige «erfaring av den dypeste sorg».

– Han visste hva slike ting gjør med menneskers liv, sa Helga Haugland Byfuglien.

Hun pekte på at noen kunne oppleve Per Lønning som et sjenert og noe distansert menneske.

– Men hadde også evnen til å se mennesker, og han betød mye for mange enkeltmennesker. Han skrev gjerne personlige, håndskrevne brev, fortalte Byfuglien.

– Gjennom sin personlighet ble Per Lønning en gave til vår kirke. Han hadde helt spesielle talegaver og forkynte med originalitet og engasjement, inn i sentrum av evangeliet. Han brukte særegne, presise og raffinerte formuleringer. Hans evne til skriftlig kommunikasjon, også om vanskelige temaer, var helt spesiell. Hans prekensamlinger, ikke minst, betyr veldig mye for mange den dag i dag. Og Per Lønnings salmer beriker vår salmebok, oppsummerte Bispemøtets preses.

På visitas eller barnebesøk?

Per Eystein Lønning fortalte at farens besøk i barnas familier:

– Noen ganger opplevde vi at han ikke helt så forskjellen på å være på bispevisitas i et sokn og på å komme på besøk til barna, sa bispesønnen – og høstet humring fra benkeradene.

Han la vekt på at Per og kona Ingunn «var dypt engasjert i barnebarna da de kom»:

– Han hentet dem gjerne i barnehagen, og stilte opp og gledet seg sammen med dem.

Lo selv mest av parodier

Lønning fremhevet sin fars humoristiske sans:

– Jeg tror ingen har ledd mer av Trond Kirkvaags parodier av ham i NRK enn far gjorde selv. Og jeg har aldri hørt ham snakke nedsettende om noen av sine meningsmotstandere. Noen av dem ble hans personlige venner.