‘Når noen kaller seg selv åndelig leder, bør man ta noen steg tilbake og stille spørsmål’

HAMAR: På sommerstevnet på Hedmarktoppen overvar Peter Halldorf storsamlingen mandag kveld denne uken der fem pinsevennledere reflekterte over den siste tids mange anklager om maktovergrep og åndelig manipulasjon. Halldorf berømmer de norske pinselederne for denne sekvensen: – Forbilledlig, sier han.

Kjente problemer

Da pastor Egil Svartdahl samlet sine trosfeller til møte på Hedmarktoppen om «Pinsekarismatikkens brente barn» tegnet han et bilde av den siste tiden som et «annus horribilis».

Peter Halldorf har fulgt med på det som har skjedd i Norge og trekker sammenligninger ut over landets grenser.

– Dette er en problematikk som har fulgt vekkelsesbevegelser i alle tider. Bevegelser som har stilt seg ved siden av store, kristne tradisjoner, og som har svakhet for store åndelige ledere, blir veldig sårbare. Jeg mener det finnes en enkel test: Allerede når noen kaller seg selv åndelig leder, bør man ta noen steg tilbake og stille spørsmål. For jeg oppfatter at også det kan være begynnelsen på et usunt trekk, sier Peter Halldorf.

Selv har han som leveregel alltid å gi sine kritikere rett, om han er aldri så uenig med dem:

– I en diskusjon bør man som første kommentar alltid si: «Det er noe i det du sier.» Det finnes alltid noe i det kritikere sier som det er verdt å lytte til.

LES MER: Krever svar om forsoning

Stevnetaler

I dag øver Halldorf stor innflytelse over mennesker og miljøer i alle deler av kirkelandskapet, i hele Norden. I sommer er han, ved siden av pinsevennkollega Egil Svartdahl, den mest sommerstevne-aktive predikanten i Norge. Han har sagt ja til å være sommerpredikant og seminarleder i svært ulike sammenhenger, i tre forskjellige kirkesamfunn:

På misjonsdialogorganisasjonen Areopagos stevne på Norefjell og Pinsevennenes sommerstevne på Hedmarktoppen denne uka, på Oase-stevnet i Fredrikstad neste uke – og på Misjonsforbundets Liv & Vekst-stevne i Stavern litt senere i juli.

– Din hverdag lever du i en kommunitet der mennesker trekker seg 
tilbake fra sine daglige gjøremål en eller flere dager, for 
å få bedre anledning til bønn, meditasjon og konsentrasjon. Hvordan harmonerer det med å møte tusener av stevnekristne i hektisk aktivitet med retreat og stillhet?

– Å trekke seg tilbake og søke stillhet, er ikke å flykte fra hverdagslivet. Det jeg gjør på disse stevnene er det jeg oppfatter som min oppgave: Jeg forkynner.

Elsk din nestes kirke

Han minner om en gråsprengt munk der han vandrer rundt blant pinsevenner i sommerferiemodus.

Men den sortkledde mannen med langt, bustede skjegg og stort ortodoks kors hengende rundt halsen, er en av deres egne: Peter Halldorf.

– Det er mitt folk jeg møter her; jeg har mine røtter pinsetradisjonen. Men i kontakten med kristne i andre tradisjoner er jeg blitt uendelig beriket – som pinsevenn. Utfordringen til oss alle er å elske vår nestes kirke like mye som vår egen, sier den toneangivende, svenske forfatteren og retreatlederen til Vårt Land.

Vil la seg inspirere

Når pinsevennenes arranger sitt sommerstevne på Hedmarktoppen vil de heller la seg inspirere av en svenske som særlig er kjent for sin vektlegging av den kontemplative, ordløse og liturgisk bevisste tradisjonen, enn av amerikanske eller afrikanske superpredikanter. Halldorf har aldri lagt skjul på at han er sterkt preget av særlig ortodoks kirketradisjon og teologi, men også av personer og impulser fra andre ikke-pinsekarismatiske miljøer.

– Er Peter Halldorf en fremmed fugl på storsamlingen for norske pinsevenner?

– Nei, jeg opplever at han er hjemme her. Han er en del av det mangfoldet vi vil ha. Jeg tror at mange norske pinsevenner leser bøkene hans, og det var fullt hus på seminarene hans her på sommerstevnet. Stemmer som hans gjør oss alle klokere, og hjelper oss til å se tradisjoner i kirkelandskapet som historisk har stått lenger unna oss, svarer Andreas Hegertun i Pinsebevegelsens lederråd.

LES MER: Ønsker kontroll utenfra

Mer forskjell

Han mener at pinsevenner er mer forskjellige enn de kanskje var for noen tiår siden, også når det gjelder trosuttrykk og fromhetstradisjoner.

– For pinsebevegelsen er spørsmålet om man orker å håndtere et større mangfold. Slik jeg ser det er vilje til å speile hele den kristne trostradisjonen et spørsmål om overlevelse. All ensidighet leder på sikt til sekterisme, sier Peter Halldorf.

Hegertun mener hans norske bevegelse ser utfordringen, både til å se utover seg selv, til andre kirker, og til å inkludere mange ulike mennesketyper:

Rock, dansband og opera

– Som en ung kirke, bare vel 100 år, er det vårt privilegium og ansvar å hente og lære fra andre kirker og tradisjoner. På vårt beste er vi tro mot det Ånden gjør og sier til menigheten. På det dårligste stivner vi i et tidsbilde som var i tråd med kulturen som var på et visst tidspunkt, mener Hegertun.

Den norske pinsepastoren mener det ligger i pinsens natur å oversette budskapet kontinuerlig til nye mennesker, på nye språk og i nye former:

– I vår tid, hvor mennesker mottar flere impulser og er mer ulike enn før, må pinsebevegelsen være flerspråklig. For vi skal nå både høyt utdannede unge mennesker i storbyer og god voksne arbeidere på små steder, menneske som liker rockemusikk, dansband eller opera, poengterer Andreas Hegertun.

Personlig, åndelig reise

I 2016 er det 40 år siden Peter Halldorf begynte som pastor i den svenske pinsebevegelsen. Etter det han beskriver som en personlig, åndelig reise blant klostre, retreatbevegelsen 
og ulike kirkelige tradisjoner, 
begynte han for 20 år siden 
å bygge opp en økumenisk kommunitet og retreatsenter på slottet Bjerka-Säby i nærheten av Linköping.

Økumenisk spiritualitet

– Hva er det du har lært og ønsker å formidle til andre kristne?

– En økumenisk spiritualitet. Jeg vil gjerne hjelpe mennesker til å forstå at det i tradisjonene som kristne har forvaltet og foredlet gjennom århundrene, finnes mye som tilhører oss. Det betyr ikke at vi trenger å bli katolikker eller ortodokse. Men vi i kan få hjelp til fordypning og enda mer se bredden, dybden, høyden og fargerikdommen som finnes, ved å se på kirkehistorien og mennesker som gjennom tidene har levd troens liv.