Mer enn noe skulle ett fotografi fra denne avgjørende dagen for 40 år siden bli stående som symbolet på det sørafrikanske apartheidregimets brutalitet, fanget på kontrastrik svarthvittfilm gjennom kameraobjektivet til The World-fotografen Sam Nzima.
Soweto er en forkortelse for South Western Townships, nærmest en legemliggjøring av det sørafrikanske raseskilleregimets politikk. Det er et lutfattig byområde bygget for å huse svarte som jobbet i gullgruvene og for de hvite i Sør-Afrikas største by Johannesburg, der de ikke hadde lov til å bo etter raseskilleregimets lover.
16. juni 1976 våkner Soweto-beboerne til en kjølig onsdagsmorgen. Det er en dag utenom det vanlige, for barna strømmer ikke avgårde til skolene. I stedet går mellom 10.000 og 20.000 skoleungdommer i et planlagt demonstrasjonstog, rettet mot nye skolelover som beordrer at undervisning av svarte sørafrikanere skal skje på afrikaans, det hvite herskerspråket.
LES OGSÅ: – Symbol på undertrykkelse og kamp
Nekter afrikaans
De marsjerer og roper slagord, med paroler som «Vekk med afrikaans» og «Afrikaans stinker». Protestene skjer ikke i et vakuum, men er del av en framvoksende bevisstgjøring i det undertrykte, svarte folkeflertallet.
Blant dem som går sammen med skoleungdommene er fotografen Sam Nzima (41) i avisen The World. Han har brukt mange år på å komme seg inn i yrket som pressefotograf. Kameraet, et enkelt Pentax speilreflekskamera med et 50 millimeter normalobjektiv, har det tatt nesten et år å få nedbetalt.
Da de nærmer seg Orlando stadion i Soweto, målet for marsjen, får Nzima høre at politistyrker er på vei. Så utvikler det seg raskt. Barna får beskjed av politiet om at de har tre minutter på å spre seg og kommes seg unna.
LES OGSÅ: – Engasjementet fra Soweto lever
Synger salme
I stedet bryter de unge spontant ut i sang på bantuspråket xhosa: «Nkosi Sikilel’ iAfrika» – «Gud velsigne Afrika». Det er en fengende salme som er blitt populær i den afrikanske frigjøringskampen, og som 21 år senere skal bli del av den sørafrikanske nasjonalsangen.
Så bryter kaoset ut. Det blir skutt inn i mengden fra politistyrkene, og barn og ungdom løper skrikende i alle retninger. På hjørnet av Moema- og Vilakazi-gaten, nær Phfeni videregående faller de første fatale skuddene:
– Jeg så Hector Pieterson falle, og Makhubo som løftet ham opp. Jeg løp bort og tok bildene, har Sam Nzima fortalt i intervjuer.
Han rekker bare å ta seks bilder av den døende 12-åringen Hector i armene på 18 år gamle Mbuyisa Makhubo. Mens Hectors søster Antoinette (17) løper gråtende ved siden av, blir de hjulpet i sikkerhet i det nærmeste kjøretøyet; pressebilen til The World.
Overlever ikke
Men det er for sent. Ved ankomst til Phefebi-klinikken blir det konstatert at den 12 år gamle skolegutten er død. Samtidig vet Sam Nzima at han har tatt et viktig, men kontroversielt bilde. Han spoler svarthvittfilmen tilbake og gjemmer den i sokken, lader kameraet med ny film og fortsetter fotograferingen.
Senere konfiskerer politiet alle seks filmene de finner på ham, men den som var gjemt i sokken får han sendt med bil til redaksjonen.
LES OGSÅ: Pionerprosjekt om Sør-Afrikas historie
I avisen
I The World-redaksjonen blir det heftig diskusjon etter at bildet er framkalt og kopiert. Er det for sterkt? Bryter det reglene apartheidregimet har satt for hva som er lov å publisere? Vil trykking av det kraftfulle motivet med den unge gutten som er drept av politiets kuler bety at myndighetene stenger avisen?
Redaktør Percy Qoboza og hans assisterende redaktør bestemmer seg for at de ikke kan la være å trykke bildet. På kort tid finner det veien til verdenspressen. Motivet med de harde skyggene blir et symbol for den rå maktbruken som ligger bak raseskillepolitikken der folkeflertallet holdes nede, uten demokratiske rettigheter.
Vendepunkt
Bildet blir et vendepunkt også for fotografen. Sam Nzima blir truet og trakasser av politiet, holdes i husarrest og tvinges til å gi opp yrket og flytte nordover. I mange år får han ikke penger for det verdensberømte bildet han står uten copyright til, og må leve av skrale inntekter fra et alkoholutsalg han åpner.
De siste årene er han sikret inntekter av bildet, og både Hillary Clinton og Winnie Mandela skal ha tilbudt seg å kjøpe kameraet som fanget det rystende motivet.
Fotografiet fra Soweto er slående likt et annet ikonisk bilde, tatt av Associated Press-fotografen Huynh Cong Ut fire år tidligere, i Vietnam. Også det viser barn med ansikter nakne av forvridd smerte, frykt og sjokk. De løper vekk fra soldater etter et amerikansk napalm-angrep.Bildet har samme sterke virkning på opinionen som bildet fra Soweto skulle få.
Hector Pieterson døde, men ble et viktig symbol for uretten det hvite mindretallsstyret påførte det fargede flertallet.
Ulike skjebner
Vennen som løftet ham opp og prøvde å redde 12-åringen, Mbuyisa Makhubo, ble en av Sowetos mest ettersøkte og flyktet fra landet. I 1979 forsvant han i Nigeria, og siden er det spekulert i om han fortsatt er live.
Hector Pietersens søster Antoinette Sithole som fulgte broen denne dagen, sa under 30-årsjubileet for 10 år siden at dagens barn ikke forstår hvilket vendepunkt tragedien i Soweto ble:
– Jeg husker hver eneste lille ting som skjedde den dagen, og jeg var lenge bitter, men ikke nå mer. Jeg har for lengst tilgitt, selv om jeg ikke har glemt.
Tidsskille
Etter Soweto-opprøret som starter 16. juni, sprer den svarte protestbevegelsen seg over hele landet, og blir møtt med nye, blodige aksjoner fra makthavernes side. Opprøret blir et tidsskille i frihetskampen, også fordi den unge generasjonen nå kommer inn for fullt, og Soweto blir et viktig sentrum i kampen.
Etter Soweto-opprøret skal det fortsatt gå 14 år før landets mest berømte fange – Nelson Mandela – blir satt fri i 1990. Fire år senere kan Sør-Afrika holde sitt første demokratiske valg med stemmerett for alle raser. ANC blir den store vinneren og Nelson Mandela blir landets første svarte president.
I morgen markerer Sør-Afrika igjen dagen, som er blitt offisiell fridag og nasjonal ungdomsdag i landet. Hovedtalen under jubileumsmarkeringen i Soweto holdes av dagens kontroversielle president, Jacob Zuma. Det skjer i et Sør-Afrika som på 40 år har gått fra den dypeste fortvilelse, via håp og jubel, til en hverdag med fortsatt store problemer etter 22 år med ANC-styre.
