– Symbol på ­undertrykkelse og kamp

Det mener professor Tore Linné Eriksen ved Høgskolen i Oslo og Akershus, aktuell med ny bok om Sør-Afrikas samlede historie.

– Soweto-opprøret fikk en enorm sprengkraft både i Sør-Afrika og internasjonalt, ikke minst takket være bildet av den drepte gutten Hector Pieterson, sier Linné Eriksen.

Han mener det hovedsakelig skyldes to forhold. For det første satte Soweto et skarpt søkelys på apartheidregimets vilje til brutal makt, når de angrep skolebarn med skarpe våpen. For det andre ble Soweto et symbol på at den svarte flertallsbefolkningen aldri mer ville finne seg i undertrykking uten kamp.

– Sør-Afrika ble aldri det samme igjen. Det var ikke lenger mulig for apartheidregimet å beholde den selvfølelsen de hadde hatt av å være sterke og ha andre med seg i kampen for et hvitt mindretallsstyre.

LES OGSÅ: Bildet som skulle endre Sør-Afrika

Bevisstgjøring

Soweto-opprøret ble en øyeåpner for mange, men Linné Eriksen påpeker at det ikke kom fullstendig som lyn fra klar himmel.

– Fra slutten av 1960-tallet hadde ikke apartheidregimet samme kontroll som før. Det hadde kommet en svart bevisstgjøring, en ny stolthet over å være svart, blant annet anført av aktivisten Steve Biko. Fra 1973 viste kampviljen seg også i omfattende streiker som startet i Durban, et maktmiddel som ble brukt aktivt helt fram til apartheidregimets fall, sier Linné Eriksen.

Dermed vaklet noe av grunnen under mindretallsstyret, som for å sikre investeringer og forsyninger utenfra var avhengig av å vise at de hersket lov, orden, disiplin og kontroll. Parallelt vant frigjøringsbevegelser fram i Namibia, Angola og Mosambik, der Sør-Afrika direkte og indirekte førte krig.

Ny stolthet

Bevisstgjøringen skjedde ikke minst i Soweto, blant prester, menigheter, lærere, studenter og elever. Flere ble klar over at de hadde en historie og kultur å være stolt av, inspirert av den vellykkede borgerrettighetskampen i USA med Martin Luther King jr. som forgrunnsfigur inntil han ble skutt og drept i 1967.

– Kravet om å undervise på afrikaans i fag som matte og samfunnsfag, på bekostning av lokalspråk og engelsk, var en total feilvurdering som viste hvor liten forståelse og kontakt regimet hadde med folkeflertallet, sier Linné Eriksen.

Misnøyen med skolesystemet var allerede sterk. Myndighetene hadde prøvd å skaffe seg legitimitet gjennom å bygge ut skoleverket også for svarte elever, men med dårlig ressurstilgang og en rasistisk motivert undervisning for svart underdanighet, fikk det motsatt virkning. Og det som tente fyr på kruttønnen, var kravet om å bli undervist på herskernes språk, afrikaans.

LES OGSÅ: – Engasjementet fra Soweto lever

Sør-Afrikas historie

1948

Apartheid, raseskille satt i system, blir formalisert etter at Nasjonalistpartiet kommer til makten.

1960

Sharpeville-massakeren. 70 personer blir drept i sammenstøt med myndighetene. ANC blir forbudt.

1964

ANC-leder Nelson Mandela dømmes til fengsel på livstid.

1976

Soweto-opprøret: Hundrevis blir drept i opptøyer utløst av innføringen av obligatorisk undervisning i det «hvite» språket afrikaans. Mange års motsetninger ligger bak.

1990

Sør-Afrikas nye president F. W. de Klerk opphever forbudet mot ANC og frigir politiske fanger, deriblant Nelson Mandela. Dette skjer etter et tiår med tiltakende uro og unntakstilstand i landet.

1994

Sør-Afrika holder sitt første demokratiske valg med stemmerett for alle raser. Nelson Mandela blir valgt til president. Valget kommer etter vanskelige forhandlinger som brakte landet på randen av borgerkrig.

2009

Jacob Zuma blir valgt til president.

2014

Zuma blir gjenvalgt for fem nye år, tross mange mistanker og anklager om korrupsjon og maktmisbruk.

2016

En sørafrikansk domstol setter til side en avgjørelse om å droppe over 700 anklager mot president Zuma. Anklagene som omhandler en våpenavtale til flere milliarder dollar, ble droppet av aktor i 2009, året Zuma ble valgt til president.

Revitaliserte ANC

Før opprøret i Soweto lå den svarte motstandsbevegelsen ANC nesten med brukket rygg. Nelson Mandela og andre forgrunnsfigurer satt fengslet, og resten av lederskapet var stort sett i eksil. Men etter at FNs hovedforsamling i 1973 erklærte apartheidsystemet som en forbrytelse mot menneskeheten, økte håpet om seier.

– Overgrepene i Soweto ble en vitamininnsprøyting i kampen, og ANCs isolasjon ble brutt. Opprøret brakte på banen en ny, ung generasjon, der mange flyktet utenlands og ble ryggraden i den nye motstanden, sier Linne Eriksen.

Et vendepunkt ble det også i den humanitære innsatsen og i internasjonale mediers dekning av kampen mot apartheid. Likevel skulle det ta 10 år fra Soweto til internasjonale sanksjoner ble innført for fullt.

Norsk oljefrakt

Norge var blant pådriverne i kampen mot det forhatte raseskilleregimet. Fram til de første frie valgene i 1994 hadde Norge bidratt med nær to milliarder kroner i kampen mot apartheid.

– Norske myndigheter viste større anstendighet enn mange andre, blant annet gjennom betydelig humanitær støtte til flyktninger i regionen. Derimot viste det seg at når norske interesser som skipsfarten stod på spill, så viste det seg at solidariteten hadde sine begrensninger, sier Linné Eriksen.

Mellom 1979 og 1987 ble 30–40 prosent av oljen Sør-Afrika trengte – blant annet til krigføring i nabostatene – fraktet med norskeide skip. Først i 1986 startet Brundtland-regjeringen arbeidet med en sanksjonslov som fra 1987 forbød denne livsviktige transporten til apartheidregimet.

LES OGSÅ: Pionerprosjekt om Sør-Afrikas historie

Mirakelet

Tore Linné Eriksen mener det store underet i Sør-Afrika er at overgangen til flertallsstyre skjedde såpass ordnet som den gjorde.

– Det er nesten utrolig at denne overgangen kunne skje så fredelig, ut fra truslene og advarslene fra de hvite makthaverne. Vi kan ikke komme bort fra dette mirakelet med Nelson Mandela i spissen.

Det gikk imidlertid dårligere med utjevningen i samfunnet som mange håpet på. Mange av grunntrekkene i de skjeve økonomiske strukturene og eiendomsforholdene fra apartheidtiden eksisterer fortsatt.

Kompromisser

– Det har sammenheng med mange av de kompromissene som ble inngått for å sikre en fredelig overgang til flertallsstyre, samt sterkt påtrykk fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), i en periode der nyliberalistisk økonomisk ideologi stod på sitt høyeste, påpeker Linné Eriksen.

Han betegner utviklingen under president Jacob Zumas ANC-styre som et demokratisk forfall, men mener vi må se på historien for ikke å felle en altfor knusende dom:

– I motsetning til i mange andre afrikanske land med en korrupt maktelite, har man i Sør-Afrika et kritisk sivilsamfunn, en sterk fagbevegelse, reaktivt uavhengige medier, levende kirkelig engasjement og sterke moralske stemmer med tyngde og vekt, som Desmond Tutu, understreker Tore Linné Eriksen.