Nyheter

Varsler om psykiske overgrep

Tirsdag fikk Pinsebevegelsens Lederråd høre historiene om kontrollerende lederskap og manipulasjon i Sentermenigheten.

Bilde 1 av 3

– For oss er det viktig å påpeke at Pinsebevegelsen har gjort en stor blemme. De har innlemmet en menighet hvor medlemmer siden 80-tallet har gått ut og varslet om psykiske overgrep, sier Alexander Borch (40).

Han er en av initiativtakerne bak gruppen av tidligere medlemmer fra Sentermenigheten i Asker. Sammen har de varslet Pinsebevegelsens Lederråd om det de kaller «systematisk kontroll og manipulasjon av menighetens medlemmer gjennom utidig innblanding i medlemmenes privatliv».

Brevet som Lederrådet har mottatt er undertegnet av 33 personer som alle har vært knyttet til miljøet rundt tidligere hovedpastor Ole Bjørn Urne. Etter at brevet ble sendt til Lederrådet har ytterligere syv personer sluttet seg til innholdet. Medlemmene har vært aktive i ulike perioder, fra tidlig på 80-tallet og helt frem til 2013.

Flere av dem hadde tirsdag et avtalt møte med Lederrådet for å fortelle sine historier.

LES MER: Slik svarer de på anklagene

Fra russenter til menighet

Sentermenigheten i Asker ble formelt stiftet høsten 1994. Da hadde hovedpastor Ole Bjørn Urne allerede etablert og drevet Ten Center siden tidlig på 70-tallet. Det var en kristen organisasjon som jobber med forebygging og rehabilitering av personer med rusproblemer.

Mange av de aktive i arbeidet og miljøet rundt Ten Center dannet grunnlaget for det som skulle bli Sentermenigheten.

I 1997 startet arbeidet med å bygge et menighetslokale i Asker. Arbeidet ble gjort på dugnad av medlemmene, og i år 2000 stod det store mursteinshuset klart. Ifølge menighetens egen hjemmeside er det 3.300 kvadratmeter, med en sal som kan romme opp mot 700 mennesker.


For meg handler ikke dette om hevn. Men jeg har tiet i 19 år, og nå vil jeg bruke stemmen min for å forhindre at dette skjer igjen

– Alexander Borch, tidligere medlem


I 2014 ble Sentermenigheten innlemmet i Pinsebevegelsen. Året før hadde grunnlegger Ole Bjørn Urne gått av som hovedpastor. Hans sønn, Raymond Urne, overtok jobben. Han har vokst opp i menigheten og vært ungdomspastor.

Maktmisbruk og angiveri

– For meg handler ikke dette om hevn. Virkelig ikke. Men jeg har tiet i 19 år, og nå vil jeg bruke stemmen min for å forhindre at dette skjer igjen, sier Alexander Borch.

Han kom inn i menigheten sammen med sin mor og far i 1983. Faren var rusmisbruker og forlot familien etter kort tid. Mor og sønn ble igjen og søkte trygghet i menigheten. Den gang så Borch en farsfigur i Ole Bjørn Urne.

– Livet mitt ble detaljstyrt av Ole Bjørn. Flere ganger dukket han uanmeldt opp på døren sammen med andre pastorer for å fortelle meg og min mor at jeg hadde problemer. Jeg ble fortalt at jeg var en notorisk løgner, fokuserte for mye på trening, likte å se på film, fjase, le og flørte, og jeg måtte ta imot den hjelpen som Ole Bjørn og pastorene kunne gi meg. De mente å ha en spesiell kontakt med Gud. Det var aldri en dialog, men en monolog hvor Ole Bjørn fortalte meg hvordan det skulle være.

I brevet til Lederrådet vises det til lignende møter. Der fortelles det at kritikk ble møtt med utfrysning eller konfronterende samtaler hvor enkeltpersoner måtte stå til ansvar overfor lederskapet som skal ha benyttet seg av trusler, manipulasjon og hersketeknikker. Det vises til at barn ned i åtteårsalderen skal ha blitt kalt inn til slike samtaler.

«Tema for samtalene kunne være feil klesstil, ‘opprørs-ånd/splittelses-ånd’, romantiske forhold som ledelsen ikke hadde godkjent, feilprioritering av fritidsaktiviteter, hvem man var venner med, om man hadde vært på møter i andre menigheter, hvordan man brukte tiden sin, dårlig oppmøte på bønnemøter i menigheten og mye mer».

Borch forteller at han konstant gikk rundt og fryktet represalier for ting han hadde sagt eller gjort.

– Jeg visste at Ole Bjørn hadde informasjon om meg, og at den informasjonen kunne komme ut når som helst. Enten som en ydmykende spøk eller på en samling med opp mot 50 andre mennesker til stede.

Borch brøt med menigheten i 1997, 21 år gammel. Den gang var han student, men han hadde få venner utenfor miljøet hvor han vokste opp. Moren valgte å bli i menigheten, og resten av familien forstod ikke hva bruddet innebar.

– Jeg var helt alene, men samtidig kjente jeg en enorm frihetsfølelse. Jeg husker at jeg leide mye film. Nå kunne jeg se akkurat hva jeg ville. Jeg leide tre filmer og så alle på en kveld mens jeg satt i sengen, spiste sjokolade og pustet fritt.

LES MER: – Like skadelig som vold

Å leve i lyset

– Bibelen starter med at Gud skaper mennesket og gir oss fri vilje, men den frie vilje hadde svært dårlig levekår i Sentermenigheten, sier Johan Skjennum (36).

Han er en annen av dem som har underskrevet brevet til Lederrådet.

I 1994, 15 år gammel, ble han og familien en del av Sentermenigheten. Faren hadde en sentral rolle i administrasjonen og var tett på Ole Bjørn Urne og resten av ledelsen. Det ga Skjennum noen fordeler.

– Jeg slapp nok billig unna fordi vi stod Urne-familien så nær. Vi gikk under noen andre regler enn mange andre. Jeg var også veldig lydig, men etter hvert som jeg ble eldre var det jo en del ting jeg begynte å stille spørsmål ved, sier Skjennum.


Angiveri ble sett på som å leve i lyset, og det ga anerkjennelse

– Johan Skjennum, tidligere medlem


Han mener selv at det var lite rom for kritiske spørsmål, spesielt hvis spørsmålene sådde tvil om Ole Bjørn Urnes lederskap.

– Angiveri ble sett på som å leve i lyset, og det ga anerkjennelse, forteller Skjennum.

Det samme beskrives i brevet til Lederrådet.

«Medlemmene måtte i praksis forholde seg til et anmeldersystem, hvor en aldri var trygg og aldri hadde kontroll på hvem som viste hva. Livet i menigheten var sterkt preget av implisitte regler og mekanismer; ingen snakket om et anmeldersystem, men alle visste at det som ble sagt i fortrolighet mest sannsynlig ville komme ledelsen for øret».

LES MER: Å være Jesus-soldat passer ikke for alle

Frykten for å si ifra

Frykten for represalier og utfrysning gjorde at mange ikke turte å si ifra. Skjennum husker spesielt godt en episode.

– Vi er kanskje 40 mennesker som står i en stor ring og ber sammen. I ringen står Ole Bjørn og leder seansen. En av de yngre guttene, han kan ikke ha vært med enn 15 år, er litt fraværende. Det legger Ole Bjørn merke til. Han avbryter bønnen og begynner å ape og herme etter denne gutten. Sier at han må våkne opp. Gutten begynner å grine og løper ut av rommet. De voksne til stede sier ikke et ord.

Skjennum forteller at han etter bønnemøtet konfronterte Ole Bjørn Urne med det som hadde skjedd, men at han ikke møtte forståelse for kritikken. Vårt Land har vært i kontakt med gutten som Skjennum omtaler. Han bekrefter historien.

Tidligere kritikk og svar

Det har ikke lyktes Vårt Land å komme i kontakt med Ole Bjørn Urne. Han tar ikke telefonen og svarer heller ikke på SMS. Gjennom sin sønn opplyser han at han ikke vil snakke med oss. Vårt Land har per e-post forelagt Raymond Urne de konkrete beskyldningene som hans far blir utsattfor i denne artikkelen og bedt ham om å videreformidle disse til ham.

Da avisen gikk i trykken tirsdag ettermiddag hadde vi enda ikke fått svar fra Ole Bjørn Urne.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Istedenfor henviser han via sin sønn til en artikkel i pinseavisen Korsets Seier. Der gikk de begge ut for tre uker siden og ba om unnskyldning under overskriften «Lederskap legger seg flat». I intervjuet konfronteres han med kritikken fra tidligere, ikke navngitte, medlemmer.

– Noe av feilen jeg gjorde, var at jeg dro med meg noe av den ledelsesmodellen jeg hadde hatt med de narkomane i Teen Challenge inn i menighetsarbeidet. For de som slet med rus var det helt avgjørende at det var tydelige regler og klare grenser. Mange ganger gikk jeg inn nærmest som en far i disse relasjonene, og ga råd om alt fra økonomi til valg av venner. Noe av dette dro jeg med meg inn i pastorgjerningen, forteller Ole Bjørn Urne til Korsets Seier.


Vi er en åpen menighet som ønsker å være en positiv faktor i lokalsamfunnet

– Ole Bjørn Urne, til Budstikka i 2005


Det er ikke første gang at den tidligere hovedpastoren har svart på kritikk om maktmisbruk og detaljstyring av medlemmenes liv.

I avisen Budstikka den 19. september 2005 gikk tidligere medlem av Sentermenigheten, Kjersti Madsen, ut og advarte mot menigheten hun hadde vært en del av. Hun karakteriserte opplevelsene hun hadde hatt som psykiske og åndelige overgrep.

Den gang avviste Ole Bjørn Urne all kritikk i en artikkel publisert samme dag.

– Dette faller på sin egen urimelighet. Folk som kjenner oss vet at dette er totalt motsatt av alt vi står for. Vi er en åpen menighet som ønsker å være en positiv faktor i lokalsamfunnet, sa Urne til Budstikka i 2005.

LES MER: Tidligere Jesus-soldater varsler om vonde opplevelser

Krever lederskifte

På Sentermenighetens egne nettsider, står Ole Bjørn Urne oppført med tittelen «misjonsleder». Raymond Urne er hovedpastor. Han er utdannet fra Livets Ord i Sverige.

Johan Skjennum er ansatt i en stor, norsk bedrift, hvor han i hovedsak arbeider med ledelse og organisasjonsutvikling. Alexander Borch er utdannet teolog og jobber som historie- og religionslærer.

Begge er enige om at far og sønn Urne ikke kan sitte i ledelsen hvis Sentermenigheten skal fortsette å være en del av Pinsebevegelsen i Norge.

– Det er ikke noe personlig, men Ole Bjørn Urne har vært en del av et system som har skadet folk for livet. Hans sønn Raymond Urne kan heller ikke bli sittende, sier Alexander Borch.

– Ikke engang når han sier at han ønsker å rydde opp?

– Nei, det handler om at han har vært en del av systemet og gått gradene. Han ble ungdomspastor på 90-tallet, og det kommer for sent når han i 2013 sier at han ønsker å rydde opp.

Han får støtte av Johan Skjennum.

– Jeg fatter ikke hvordan Pinsebevegelsen kan fortsette å heie disse menneskene frem.

LES MER: Pinseledere overrasket over omfanget

Da Vårt Land først omtalte brevet til Lederrådet i en artikkel den 14. april i år, sa regionleder for Pinsebevegelsen i Oslo og Akershus, Daniel Egeli, at de var klar over kritikken fra tidligere medlemmer, men at menigheten var i en prosess med å rydde opp.

– Denne prosessen har gått over tid, også før de ble en del av pinsebevegelsen. Da de ble en del av vår organisasjon stilte vi noen krav, og de er nå i gang med å rydde opp i fortiden og forebygge at dette skjer igjen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter