Hagebrigaden

I mars 1917, noen uker før amerikanerne gikk inn i 1. verdenskrig, ble Den nasjonale Krigshagekommisjonen opprettet av foretningsmannen Charles Lathrop Pack. Vanlige amerikanere ble oppfordret til å bidra med sitt for å forsvare landet – ikke med våpen, men med frø. Grønnsakshager skulle gi mat som kunne sendes til allierte i Europa og fø befolkningen.

Hagekrig

Under 2. verdenskrig ble matmangelen enda verre i USA.

Bønder ble kalt inn til militærtjeneste. Jernbanen og store deler av bilparken ble brukt i krigssammenheng, så det ble langt vanskeligere å få transportert mat. Dette ble et stort problem i byene. Kortreist mat ble plutselig livsnødvendig.

LES OGSÅ: Leter etter skjulte skatter blant norske arter

Amerikanske myndigheter satte i gang store informasjonskampanjer. Også de som ikke var i krigstjeneste skulle føle at deres bidrag var viktig: «Victory gardens» ble de kalte – seiershager. Slagordene var mange:

«Matdyrkning er å kjempe». «Dyrk for seier». «Så seierens frø». «Hagen din teller mer en noen gang».

På det meste var 40 prosent av frukten og grønnsakene amerikanerne spiste selvdyrket, i skole­gårder, parker, bakgårder og blomsterkasser.

Hjemmedyrking var nødvendig også i Norge. Med okkupasjonen ble matimporten nesten halvvert, samtidig vokste ­befolkningen i Norge på grunn av de store, tyske okkupasjonsstyrkene som oppholdt seg i landet.

Parkpotet

– Man hadde ikke noe annet valg enn å dyrke der man kunne. Matjord var det lite av, så man måtte utnytte den jorden som var tilgjengelig. Også myndigheten la til rette for dette, selv om det ikke var slike kampanjer som i USA, sier Ivar ­Kraglund, fungerende sjef ved Norges Hjemmefrontmuseum.

LES OGSÅ: To menneske og ein hund på 11 kvadratmeter

Villaenes blomsterhager og plener ble til grønnsakshager. Folk gikk mann av huse for å plukke bær og det var egne jordbrukskontor som tilrettela for oppdyrking av offentlige arealer. I Frognerparken ble det dyrket poteter. Selvforsyning var en del av beredskapen.

Hva med krise?

Under den kalde krigen beregnet norske myndigheter hvor mye mat hver nordmann trengte for å overleve og hvor mye landbruksareal vi måtte ha for å produsere så mye mat i en mulig krisetid. Det var en del av beredskapen.

– Men da muren falt og den kalde krigen var over, sluttet vi å gjøre slike beregninger. Så i dag har vi ikke sikre tall på om vi kan produsere nok mat i en krise­situasjon, der import av mat blir forhindret, sier Klaus Mittenzwei, landbruksforsker ved Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio).

I dag er det så mye mat i ­butikkene at kasting er det største problemet. Men hva skjer hvis det oppstår en krise der forsyningene fra andre land kuttes?

Stortinget har bestemt at Norge skal bli mer selvforsynt med mat, altså spise mer norsk og importere mindre. Det gjør oss mindre sårbare som nasjon, en form for beredskap.

Følg Edens hage på Facebook!

Likevel har det gått feil vei. I 2015 var selvforsyningsgraden 46 prosent – den nest laveste på minst 15 år og en nedgang på ett prosentpoeng sammenlignet med året før. Det viser Nibios tall.

Men mens den profesjonelle selvforsyningen synker, øker ­interessen for selvdyrking.

Frem fra skuffen

Parsell­hager, andelslandbruk og interessen for dyrking i hager og balkonger spirer og gror. Det registreres ikke i statistikken.

– Om folk dyrket i et visst omfang, ville det kunne ha betydning for selvforsyningsgraden. Man kan for eksempel tenke seg at bare i dag har nordmenn en ganske stor epleproduksjon, sier Mittenzwei.

Og tanken om å dyrke mer av maten sin selv er igjen på dagsorden for mange. I USA drar de nye hageentusiastene frem igjen de gamle plakatene og slagordene fra krigen.

Nye fiender

Denne­ gangen er det ikke myndig­hetene, men engasjerte miljø- og matentusiaster som vil få sitt budskap ut til folket. De kjemper ikke mot andre makter og for å vinne krig. Den nye fienden er klimaendringer, store selskaper og usunn mat. En av de som har funnet frem igjen den gamle krigshageretorikken er bedriften Victory Gardens som holder til i Vancouver i Canada.

– Folk klarte å dyrke langt mer av sin egen mat under krigen og det samme er mulig i dag om folk får kunnskap. Derfor jobber vi for å lære folk å dyrke, sier Lisa Giroday.

LES OGSÅ: Lagde hager i skyttergravene

Hun mener den gamle retorikken fra seiershagene har et viktig grunnbudskap, som også er nødvendig i moderne miljøkamp.

– Kampanjene de brukte den gang, spilte på følelse av kameratskap og oppfordrer oss om å gå sammen mot et politisk mål: Mer egenprodusert mat. Det samme trenger vi i dag, mener Giroday.