Adoptivforeldre overlates til seg selv
Adoptivfamilier i Norge er i hovedsak overlatt til seg selv og andre adoptivfamilier
for råd og veiledning.
Illustrasjonsbildet viser Angela Brandt fra Portland, Oregon, som holder fostersønnen Gabriel (2). Problemet for adoptivfamilier er at hjelpetilbudet i mange tilfeller ikke er har kompetansen til å ivareta hverken adopterte barn eller deres familier, skriver den anonyme adoptivmoren.
Rick Bowmer/AP Photo
For noen år siden adopterte min mann og jeg to brødre i femårsalderen. Verken min mann eller jeg hadde barn fra før, og som de fleste andre gikk vi inn i foreldreskapet med stor naivitet. Da vi dro for å hente guttene, var det som ventet oss ikke bare bleier og våkne netter, men to svært sinte og frustrerte gutter.
Følelsene fikk utløp ved at de skiftet mellom å være i ekstase og få alvorlige sinneutbrudd. I ekstaseperioden hang de i taklampene, hoppet i sengene, dusjet med klær på, spiste tannpastaen, tente og slukket lyset med ekstrem fart.
I de sinte periodene kastet de ting på oss, slo, spyttet, tisset og skrek. Alt dette foregikk mens vi satt i et fremmed land, langt vekk fra et hjelpeapparat, familie, vennene våre og alt annet som var kjent. Vi hadde ikke noe felles språk med barna våre og ingen til å hjelpe oss.
Bestill abonnement her
KJØP
