For noen år siden adopterte min mann og jeg to brødre i femårsalderen. Verken min mann eller jeg hadde barn fra før, og som de fleste andre gikk vi inn i foreldreskapet med stor naivitet. Da vi dro for å hente guttene, var det som ventet oss ikke bare bleier og våkne netter, men to svært sinte og frustrerte gutter.
Følelsene fikk utløp ved at de skiftet mellom å være i ekstase og få alvorlige sinneutbrudd. I ekstaseperioden hang de i taklampene, hoppet i sengene, dusjet med klær på, spiste tannpastaen, tente og slukket lyset med ekstrem fart.
I de sinte periodene kastet de ting på oss, slo, spyttet, tisset og skrek. Alt dette foregikk mens vi satt i et fremmed land, langt vekk fra et hjelpeapparat, familie, vennene våre og alt annet som var kjent. Vi hadde ikke noe felles språk med barna våre og ingen til å hjelpe oss.
LES OGSÅ: Aukar adopsjonsstøtta
Ingen veiledning
Da vi kom hjem til Norge, hadde guttene roet seg noe, men som foreldre følte vi at vi trengte veiledning i hvordan vi best kunne imøtekomme våre barns behov for å løse videre utfordringer. Vi tok kontakt med samtlige offentlige tjenester. Vi ønsket å få hjelp av noen som kjente til tilknytningsproblematikk og adopsjon av eldre barn.
PP-tjenesten kunne gi barna våre ekstra timer når de begynte på skolen, men ingen veiledning til foreldrene. Familiesenteret hadde oss inne til observasjon og konkluderte med at vi som foreldre gjorde alt riktig, og at de ikke kunne hjelpe oss med mer. Dette til tross for at vi daglig befant oss i situasjoner hvor vi var i sterk tvil om guttenes atferd var vanlig adferd for alderen, vanlig adferd for adopterte barn eller noe vi burde bekymre oss for.
Barnevernet hadde ikke kompetansen eller kapasiteten, og for at vi skulle få veiledning av Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) måtte våre barn diagnostiseres, noe vi ville synes var en stor belastning så tidlig i vårt familieliv.
I forkant av hentereisen møtte vi en tilsvarende barriere hos den lokale helsetjenesten. Jeg oppsøkte da vår helsesøster og fastlege med et rundskriv utgitt av Helsedirektoratet, om hvordan adopterte skal følges opp etter hjemkomst. Mitt mål var å ha et hjelpeapparat som var forberedt på vår hjemkomst og som vi kunne søke støtte hos.
Fastlegens svar var at «dette fikk vi ta om problemer oppstod», mens helsesøster åpnet timen med: «Jeg er litt i tvil om hvorfor du er her og hva du vil ha fra meg». Da jeg viste til rundskrivet og forklarte at jeg ønsket en forberedende samtale, svarte hun at hun var kjent med rundskrivet, men at jeg måtte skjønne, at «det hadde de ikke tid til».
LES OGSÅ: Kan miste adoptivbarna sine
Krav på samme tilbud
I artikkelen «Større risiko for at adoptivbarn sliter psykisk», publisert på nrk.no 17. august, uttaler statssekretær i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet Kai-Morten Terning at «adoptivfamilier har krav på det samme hjelpetilbudet som andre familier gjennom PP-tjenesten, familiesenter, barnevern og barnepsykiatri».
Problemet for adoptivfamilier er at dette hjelpetilbudet i mange tilfeller ikke har kompetansen til å ivareta hverken adopterte barn eller deres familier. Terning forteller at det i tillegg finnes noen tidsavgrensede tilbud spesielt rettet mot adoptivfamilier. Hva disse tidsavgrensede tilbudene består av, er jeg svært usikker på. Vi har et stort nettverk av adopsjonsfamilier og har aldri hørt om noen som har mottatt støtte som hører hjemme i denne kategorien.
Marthe Olden Smørdal, psykologspesialist i BUP Trondheim, gjennomførte nylig en undersøkelse om adoptivfamiliers møte med hjelpeapparatet. De 14 familiene hun intervjuet fortalte om en omfattende mangel på kunnskap om tilknytningsproblematikk, traumer og adopsjon i hjelpeapparatet.
Familiene uttrykte også et stort behov for et nasjonalt kompetansesenter som kan veilede hjelpeapparatet i sitt møte med adopterte. I artikkelen fra 17. august uttaler Terning at departementet foreløpig ikke vurderer det som nødvendig å opprette et sentralisert kompetansesenter i Norge.
I Danmark har man siden 2007 tilbudt den statlige PAS-ordningen (Post Adoption Services) som gir spesialisert oppfølging av familier i etterkant av adopsjonen (blant annet gratis psykologtimer). Danmark begrunner ordningen med landets undertegning av Haag-konvensjonen om internasjonal adopsjon: «Som Haagerkonventionsland har Danmark en forpligtigelse til at fremme PAS, da følgende fremgår af artikel 9, litra c: ’Centralmyndighederne skal, enten direkte eller gennem offentlige myndigheder eller behørigt godkendte institutioner i deres stat, tage alle passende forholdsregler navnlig med henblik på, at fremme udviklingen af adoptionsrådgivning og støtte efter adoptionen i deres respektive stater.’»
LES OGSÅ: Adopsjoner redusert til en femtedel
Forpliktet til oppfølging
Norge har i likhet med Danmark forpliktet seg til å tilby PAS gjennom sin egen undertegning av Haag-konvensjonen. Både de norske adopsjonsforeningene og adoptivforeldre har i lengre tid kjempet for å få på plass en PAS-ordning i form av et statlig kompetansesenter for adopsjon.
Meningen er at senteret skal kunne yte direkte hjelp til familier og tilby veiledning til hjelpeapparatet. Statssekretæren mener imidlertid at vi ikke har behov for et kompetansesenter da hjelpen adoptivforeldre får, dekkes av det apparatet som allerede finnes. Som beskrevet over, viser både egen og mange andres erfaring at dette ikke stemmer. Adoptivfamilier i Norge er i hovedsak overlatt til seg selv og andre adoptivfamilier for råd og veiledning.
Heldigvis har vår historie endt godt – så langt. I dag er våre barn to veletablerte unge gutter. De har fortsatt mye energi, men de klarer seg godt på skolen og har mange venner. «Reisen» frem til der vi er i dag har midlertidig ofte vært vanskelig og ensom. Det hadde været godt å ha et kompetent hjelpeapparat å støtte seg til.
Vårt Land har valgt å trykke dette innlegget selv om innsender ønsker å være anonym. Redaksjonen kjenner identiteten til innsender.
Anonym adoptivmor