De fleste teologene jeg møtte i Syria for 12-15 år siden, var utdannet i Moskva. Det var også ingeniørene. De militære og politiet, møtte jeg ikke – men de var nok også opplært av russere.
Like etter at Hafez Assad – far til dagens syriske president – tok makten i 1971, inngikk han allianse med Sovjetunionen. Assads fremste mål var å ta tilbake Golanhøydene som Israel hadde erobret i 1967, samt å overta etter Egypts Gamal Abdel Nasser som arabernes leder.
Etter at Egypt under Anwar Sadat orienterte seg mot USA, var Syria et nyttig fotfeste for Sovjet i Midtøsten. Det nære forholdet til Assad-regimet har fortsatt også etter at Sovjet ble erstattet av Russland. Ikke minst har den syriske hæren ført videre det tette samarbeidet de hadde med Den røde hær.
LES OGSÅ: Ti grunner til at syrerne er på flukt
Ortodokse
Men forbindelsen mellom Moskva og Damaskus har enda lengre linjer. Allerede på 1700-tallet hadde Russland inngått en avtale med sultanen om at de skulle ivareta interessene til de ortodokse kristne i det osmanske riket.
Krimkrigen (1853 – 1856) ble utløst av en strid om hvem som skulle ha nøkkelen til Fødselskirken i Betlehem. Frankrike forlangte at katolikkene skulle få nøkkelen, som de gresk- ortodokse hadde. Russland rykket ut til forsvar for de ortodokse i Palestina.
Dette illustrerer hvilken sentral rolle den ortodokse kirken har hatt for Russlands forhold til Midtøsten. Det gjelder også Syria. De fleste kristne i Syria er ortodokse, enten gresk-ortodokse eller syrisk-ortodokse. Moskva-patriarkatet har pleid et nært forhold til dem i to hundre år.
LES OGSÅ: Vann er våpen i Syria-krigen
Putin og Assad
Men alliansen mellom Putin og Assad bygger også på felles interesser av nyere dato. Helt siden krigen i Tsjetsjenia på 90-tallet, har Putin betraktet Assad-regimet som en viktig alliert og som et bolverk mot islamistene.
LES MER: Tar krigen aldri slutt?
Det er ikke bare Vest-Europa som leverer fremmedkrigere til IS. Svært mange av de som slåss i ulike islamistiske grupperinger i Syria og Irak kommer fra de russiske områdene i Kaukasus. Putin er redd for at islamistene skal destabilisere både nabolaget og de sørlige delene av Russland.
– Slik maktfor-holdene er nå, betrakter Russland støtte til Assad som førsteprioritet.
Erling Rimehaug
Den russiske regjeringen mener USA har ødelagt Syria gjennom sin naivitet. Ved å hjelpe de som vil styrte Assad, har de åpnet veien for islamistene, både IS og andre.
– Russiske eksperter sier at den moderate opposisjonen kontrollerer fem prosent av Syria, mens nesten halve landet er i IS’ hender. I denne situasjonen ser de hjelp til Damaskus utelukkende som en del av sin kamp mot jihadistene, sier professor Vitaly Naumkin ved Moskvas Senter for strategiske studier til nettsiden Al-monitor.
Tartus
I Tartus er russerne i ferd med å utvide og modernisere en gammel flåtebase. I nærliggende Latakia, bygger de ut en flybase, og Russland skal nå levere Assad fly som vil gjøre det mulig for regimet å kontrollere luft- rommet.
Det meldes om økende antall russiske militære i Syria. Putin er trolig like lite innstilt på «støvler på bakken» i Syria som Obama er det. Men Putin akter tydeligvis å sørge for at IS ikke lykkes i å innta Damaskus.
LES MER: Ti grunner til at de flykter
Russlands støtte gjelder ikke nødvendigvis Assad personlig eller familien hans. Russland skal ha åpnet for å kaste Assad i 2013. Også i det siste har Russland bygd ut sine kontakter med den ikke-islamistiske opposisjonen i Syria.
Putin ønsker seg en bred koalisjon mot IS. Men slik maktforholdene er nå, betrakter Russland støtte til Assad som førsteprioritet, mener professor Naumkin.
LES OGSÅ: – 8.000 flyktninger er ikke nok
Kald krig
Russland og USA har felles interesser i kampen mot IS. Men de skiller fundamentalt lag når det gjelder synet på Assad. Det hindrer at de kan samle seg til en felles offensiv mot IS. Og det gjør at de ikke kan enes om en strategi for en politisk løsning i Syria.
Alliansen mellom Sovjet og Assad var et resultat av den kalde krigen. Nå gjør den nye kulden mellom USA og Russland at alliansen varer ved.
Men dermed fortsetter ødeleggelsen av Syria – og flyktningflommen ut av landet.
