Nyheter

Luther stod bak den første trygdekasse

Da Martin Luther – som åndens ridder – gikk i tvekamp med avlatshandelen og tok «råderett» over skjærsilden, ga han også premisser for det første Nav, trygdekassen.

Den moderne tid – mange
 vil si det sånn – startet med en eksistensiell krise. En ung munk, Martin Luther, gikk i store anfektelser og lurte på hvordan han, nettopp han, kunne bestå eksamen med Gud som eksaminator.

LES OGSÅ: Reformasjonskvinner som endret Europa

Så lyset

«Da», skriver han, «forbarmet Gud seg over meg. Jeg grublet uopphørlig natt og dag inntil jeg begynte å forstå sammenhengen i ordet: «Guds rettferdighet åpenbares gjennom evangeliet, som skrevet står: Den rettferdige,
 ved tro skal han leve.»

Han fortsetter: «Jeg følte meg fullstendig født på ny. Portene hadde 
åpenbart seg for meg. Jeg var gått inn i selve paradiset. Jeg gikk fra dette utgangspunkt gjennom bibelsteder som jeg hadde i hodet, og oppdaget at det fantes steder med samme mening: «Guds verk», som betyr det Gud gjør, «Guds kraft», som betyr den kraft som Gud styrker oss med, «Guds visdom», som betyr Den visdom Gud bruker for å gjøre oss vise. På samme måte som jeg før hadde følt et flammende hat til uttrykket «Guds rettferdighet», satte jeg nå dette ordet høyere enn alle de andre, og jeg elsket det brennende fordi det var søtt og vidunderlig-»

Det var Luthers «tårnopplevelse», han så sannsynligvis «lyset» da han satt i arbeidsværelset sitt i Svartekloster-
tårnet i Wittenberg.

LES MER: Luther-pilegrimer på sporet av en redningsmann

Fyr i sakene

Der startet det, det som ble Europas største 
omveltning noen sinne – verken paver, fyrster, kriger eller konger har hatt større betydning for Europas utvikling de siste 500 årene, enn Luther.

Den nye erkjennelsen, «tårnopplevelsen», satte fyr i sakene. Avlatshandelen, det at mennesket kunne kjøpe seg fri fra synder ved å betale avlat til kirken, stemte ikke med Luthers nye opplevelse. Frelse fikk man for ingenting. Da den nidkjære avlatshandleren, munken og pengekjeltringen Johann Tetzel startet avlatshandel slik andre
solgte grønnsaker, for (etter 
pavens ønske) å få reist den svære 
Peterskirken i Roma, reagerte Luther. Med store geberder og enda større ord omsatte Tetzel (som opererte i en av Luthers 
nabobyer) tusenvis av avlatsbrev, med løftet om frelse.

LES KOMMENTAR: «Han var omstridt og bidro til å splitte kirken og endre historien»

Pengene i kisten

Tetzels «valgspråk» var «når pengene i kisten klinger, straks sjelen ut av skjærsilden springer». Luther
møter det med sin 28. tese (blant de 95) om avlatshandel: «Men sikkert er det at når pengene klinger i kisten, øker menneskenes havesyke og gjerrighet. Kirkens forbønn er derimot alene i Guds hånd.»

Reformatoren harselerte over at jo mer penger en betalte i 
avlat for syndene sine, jo mer kirke skulle det bygges, altså: Jo mer ugudelighet og synd, desto mer penger til det hellige. Folk var uvitende og overtroiske, et lett bytte for banditten Tetzel, når han kom med sine skingrende usannheter og fortalte de vidunderligste historier om hva avlatsbrevene kunne gjøre for dem. Løftet om nåde skaper takknemlighet.

LES MER: Luther-byen Wittenberg er stinn av historie

Syn i seg selv

Nå var ikke Luther i opprinnelsen direkte imot avlat, som god katolikk så han rimeligheten i det: Det var tross alt en god gjerning. I en preken kvelden før allehelgensdag året før han skrev sine teser, forsvarte han paven og sa at intensjonen var god. Og i den 71. tesen skriver han: «Den som taler imot den apostoliske avlats sannhet, han være fordømt og forbannet» (!!!). Etter hvert tilspisset det seg. Det kom det en reformasjon ut av.

Avlaten ble lagt i svære kister, de var boltet og holdt pengene på plass. Kanskje kunne de brukes til andre ting, bedre formål enn å bygge kirker i Roma? – tordnet Luther.

LES OGSÅ: Dette sa Luther

Som i dag

Luther snakket om hvor mye viktigere det var å gi pengene til de fattige, de som trengte dem. Det kunne avlatskistene brukes til.

Fem år etter «tesene» i Wittenberg, ble den unge presten bedt om å komme til den lille byen Leisnig for å hjelpe til med å sette opp regler for et «trygdesystem». Han var der i to omganger og 
resultatet ble et grundig skriv om hvordan man skulle te seg med byens penger: Leising-
dokumentet (1523) er verdens eldste sosiallov, og Luther skrev selv forordet. Hovedlinjene er gjenkjennelige den dag i dag, et lovverk for å regulere kommunens forvaltning av penger – til sosiale formål.

Pengene ble bevart i en kasse med fire lokk og svære bolter. Noen ga penger, andre fikk – slik er det i dag også.

LES MER: Hva nå, Luther?

Følg oss på Facebook og Twitter!

Ungene på skole

Slik ble avlatshandelen til «sosialkontor». Ved siden av penger til den 
lokale kirke og presteskap, skulle det det var kjøpt avlat for, samles sammen, legges i en kiste og deles ut ved anledning. De som trengte, fikk. Det kostet å holde kirkene i byen i gang, og prestene skulle ha sin lønn – men dessuten gikk pengene til fattige og syke.

Håndverkere fikk greie og billige lån gjennom «kassen», og fattige foreldre mulighet til å sende ungene sine på skole. Det var dødsens alvor og disiplin rundt «trygdeytelsene», det ble da – som nå – slått hardt ned på misbruk.

Praktisk mann

Blant reformasjonens uendelighet av nye tanker og forordninger, var dette en av de praktiske, en slags første trygdekasse. Bokstavelig talt kassen.

For Luther var en praktisk mann.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter