ANALYSE
Torsdag avsluttes et avgjørende møte i Addis Abeba for å finansiere nye mål om en bærekraftig utvikling de neste 15 årene. De 17 hovedmålene – der det viktigste er å utrydde ekstrem fattigdom – skal vedtas på FN-toppmøtet i New York i høst, som en miljøforsterket videreutvikling av de åtte tusenårsmålene som utløper i år.
Fagre løfter
Sluttdokumentet fra toppmøtet i Etiopias hovedstad vil romme både kompromisser og skuffelser. Åpningsavsnittet mangler imidlertid ikke store ord om bedre kår for mennesker og miljø:
«Vårt mål er å få slutt på fattigdom og sult, og oppnå en bærekraftig utvikling (...) gjennom å fremme inkluderende økonomisk vekst, beskytte miljøet og fremme sosial inkludering. Vi lover å respektere alle menneskerettigheter, herunder retten til utvikling. Vi skal sikre likestilling og kvinners og jenters rettigheter. Vi vil fremme fredelige og inkluderende samfunn og bevege oss helt og fullt mot et rettferdig globalt økonomisk system der ingen land eller person skal bli stående tilbake, med muligheter for anstendig arbeid og produktivt livsgrunnlag for alle, samtidig som vi bevarer planeten for våre barn og fremtidige generasjoner.»
Historisk mulighet
Det er skyhøye ambisjoner, som hvis de blir oppfylt vil gi menneskeheten en langt bedre verden enn i dag. Som FNs generalsekretær Ban Ki-moon sa før toppmøtet: «Vi har muligheten til å bli den første generasjonen som får slutt på fattigdom».
Men løfter blir som kjent ikke realiteter før de finansieres, og spørsmålet er hvor godt Norge som medtilrettelegger for møtet har lykkes med dette, i kjølvannet av et vellykket toppmøte om utdanning i Oslo i forrige uke.
Sakte bedring
Det positive først: Aldri har flere mennesker levd bedre enn i dag. Bare siden årtusenskiftet har 700 millioner mennesker tatt steget ut av fattigdom, og antallet mennesker med mellominntekt er nær doblet.
Det er imponerende statistikk, men Pew Research Center påviser at de aller fleste som har tatt steget ut av dyp fattigdom, bare så vidt er oppe på lavinntektsnivå. Det betyr at en fattig familie på fire går fra å ha under to dollar per person per dag å leve for, til mellom to og ti dollar, som er det beskjedent definerte lavinntektsnivået.
Tross bedringen måtte fortsatt 56 prosent av verdens befolkning leve med lav inntekt i 2011, mens bare 13 prosent hadde såkalt mellominntekt på mellom 10 og 20 dollar om dagen. Foreløpig er altså den globale middelklassen mer et luftig løfte enn en realitet.
LES OGSÅ: Jakter høy lønn for å hjelpe
Kina-underet
Den globale veksten er dessuten svært ulikt fordelt. I 2001 bodde 91 prosent av menneskene med høy inntekt i Nord-Amerika og Europa. 10 år senere var andelen fortsatt så høy som 87 prosent, med godt under 20 prosent av verdens befolkning.
Framgangen i kampen mot global fattigdom skyldes primært Kinas enorme løft. Da de startet sine økonomiske reformer i 1978 hadde bare 3 prosent av befolkningen mellominntekt. Den andelen var seksdoblet til 18 prosent i 2011. Over 200 millioner kinesere kom over terskelen til minst 10 dollar å leve for per dag bare fra 2001 til 2011.
Veksten har skjedd mye fordi Kina med sin billige arbeidskraft er blitt verdens verksted. Men nedsiden er enorme miljøskader av en produksjon som har stimulert kritikkløst massekonsum. Regnestykkene som lovpriser globaliseringens gevinster er dermed delvis falske, fordi de i liten grad kalkulerer inn klimautslipp og andre miljøforringelser, samt sosiale kostnader.
LES OGSÅ: Afrika vil firedobles før år 2100
India svikter
Kina teller 20 prosent av verdens befolkning, men i det nesten like folkerike India har bare 3 prosent av befolkningen klart å kare seg opp i den beskjedne mellominntekten på 10–20 dollar om dagen.
Heller ikke resten av Asia har økt andelen i middelklassen særlig siden tusenårsskiftet. Langt bedre er framgangen i Øst-Europa og Latin-Amerika, mens den afrikanske framgangen primært har løftet de aller fattigste opp til nest laveste økonomiske trinn.
Et eksempel er Etiopia, som preges av manglende demokrati, men roses for en vellykket fattigdomspolitikk. Og landet har riktig nok hatt imponerende 27 prosent nedgang i dyp fattigdom siden 2001, men bare 1 prosent tok steget forbi lav inntekt og opp til mellominntekt, som er det nivået som trengs for å ha betydelig redusert risiko for å falle tilbake i fattigdom.
LES OGSÅ: Tre møter som skal redde verden
Skatteinntekter
På toppmøtet i Addis Abeba har det stått kamp for å sikre fattige land økte skatteinntekter og hindre gigantisk skatteflukt fra multinasjonale selskaper. Tilhengerne av å tette skattehull gjennom sterk FN-styring er imidlertid motarbeidet av USA og noen andre rike land. Møtet har også fremmet tiltak for å stimulere privat sektor som kan skape flere jobber.
Tanken er at fattige land gjennom økte skatteinntekter selv skal bidra sterkere til å finansiere helse, utdanning og annen velferd, samt bedre den infrastrukturen som trengs så næringsliv kan fungere og tiltrekke seg investeringer som skaper vekst og nye arbeidsplasser.
Drømmen er å skape en voksende middelklasse som blir motoren i fortsatt bærekraftig vekst og demokratiutvikling. Da må også rike land og eliter gi avkall på noen av sine privilegier, og markedsliberalismens skyggesider må balanseres med nødvendige reguleringer og en sterk og velfungerende offentlig sektor. Addis Abeba er en begynnelse, men det er langt å gå.
