Det godes fiende

Såfremt dere ikke har greid å gjøre verden til et perfekt sted, høres vi igjen neste uke, sier komiker Dag Sørås når han hver lørdag avslutter satireprogrammet Sannhetsministeriet.

Han kommer til å holde på i det uendelige. Utopi betyr to ting samtidig: Et godt sted, og et sted som ikke finnes.

Det lever de fleste av oss godt med. Vi erkjenner at den enes paradis er den andres helvete, og aksepterer at løsningen er en middelvei. Går det for galt, løser vi det med stemmeseddelen.

Slik er det ikke for utopistene. Det finnes ganske mange i det norske samfunnet. Og da holder vi for ordens skyld utenfor høyreekstreme, og islamister som drømmer om et shariastyrt kalifat. Vi snakker om vanlige nordmenn som ikke ser Voltaires poeng om at det beste er det godes verste fiende. De kompromissløse. De som enten vil ha alt eller ingen ting.

LES MER: Skal verden reddes av Tesla-kjørere, kan det være det samme

Prinsipper foran innflytelse

Du finner dem i skjæringsfeltet mellom religion og samfunn. I KrF, for eksempel. Selv om 99 prosent av programmet har bred appell, greier man ikke å få med seg stort flere enn bekjennende kristne, viser KIFOs tros- og livssynsundersøkelse fra 2012. Store deler av befolkningen forbinder partiet med det de opplever som virkelighetsfjerne ideologiske standpunkter.

Mange i partiet ser behovet for oppmykning. Bekjennelsesparagrafen er fjernet, men andre symbolstandpunkter tør ikke ledelsen rokke ved. Det hjelper ikke at kampene forlengst er tapt. Både KrFU-leder Emil André Erstads skrinlegging av homokampen og stortingsrepresentant Olaug Bollestads vektlegging av aborttallene framfor en håpløs kamp mot abortloven, ble kontant klubbet ned.

Deler av grunnfjellet er nemlig forankret i etiske prinsipper som ikke lar seg diskutere. Prinsippene er viktigere enn innflytelsen.

Det er noe helstøpt over folk som ønsker å ta sin overbevisning på alvor. Spørsmålet er bare om det er mulig. Denne uken advarte den kristne pastoren Torkel Masvie mot MMR-vaksinen, som norske barn får i 15-månedersalderen. Årsaken var at den er basert på materiale fra et abortert foster. Han ville ikke bli medskyldig.

Dersom Masvie skal være konsekvent, må han muligens styre unna hele det norske helsevesenet i framtiden. En god del av den moderne medisinen bygger nemlig på etisk tvilsom forskning, der nazistenes grufulle eksperimenter i konsentrasjonsleirene topper listen.

[ FØLG KOMMENTATOR ALF GJØSUND PÅ FACEBOOK ]

Kompromissløst

Men før du rister på hodet av kristenkonservative: Det er slett ikke bare dem som hekter seg fast i absoluttene. Hver dag hører vi om boikotter og fastlåste prinsipper.

Et ferskt eksempel er da biskop Stein Reinertsen skulle besøke en skole i Bygland i Setesdal. At han som biskop representerer en institusjon som i det store og hele fremmer tolerante fellesverdier i samfunnet, betydde ingen ting. At han er ytterst forsiktig med uttalelsene sine, veide heller ikke noe. At skolens ledelse var uenig med hans syn på at ekteskapet er for mann og kvinne, betydde alt.

Det kunne blitt interessant å se ledelsen gjennomføre en like kompromissløs linje overfor alle som besøkte skolen.

Et annet påfallende eksempel er da Vårt Lands egen spaltist Linn Stalsberg gikk til angrep på miljø og matsikkerhetskonferansen EAT i forrige uke. Hun sa det rett ut: «På EAT står vinnerne i all sin glamour og får oss til å ville ha det som de har. Men da kan vi ikke samtidig redde miljøet, som de mener at vi skal.»

LES MER: – Miljøsaken har godt av kjendiser, pengefolk og floskler

Selvsagt har hun et poeng. Det er ikke uten grunn at teksten hennes ble en av vårens best leste saker på nett. Men må vi forkaste innsats for miljøet fra alle som ikke lever miljøetisk uangripelig. Hvor går i så fall grensen? Vil kloden i 2050 tåle 9 milliarder mennesker med Linn Stalsbergs egen livsstil? Eller skal vi rett og slett være glade for at alle monner drar, og innse at pragmatisme noen ganger er nødvendig for å oppnå noe viktigere.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Positivt

Den kompromissløse innstillingen kan i beste fall være en drivkraft til personlig utvikling. Men i møte med virkelighetens manglende resultater er passiv resignasjon og ansvarsfraskrivelse en langt mer naturlig konsekvens.

Selv har jeg sans for Martin Luthers pessimistiske menneskesyn. Han understreker gang på gang at mennesket ikke kan gjøre en eneste god handling uten å bli besudlet av det som er galt. Det gir grunnlaget for en av de mest positive livsinnstillinger som finnes:

Jeg kan ikke bli perfekt. Min verdi som menneske avhenger ikke av at jeg er perfekt. Da kan jeg gi meg i kast med samfunnets utfordringer uten å bli lammet av frykten for å trå feil.