Gå, for all del gå!

Vi bor i en løpetid (ikke misforstå!), vi løper og løper. Løper hverandre nærmest ned. Det slo meg i helga, jeg var ute på en sterkt «trafikkert» skogsti, løpende og oss gående var som en sverm i motlyset. Det er fint. Men det slo meg, hvorfor ser så mange av de som løper så pisket ut, nesten lidende, i hvert fall irritable og irriterte, når de brøyter seg frem mellom folk som er i veien, de som tviholder på sitt vandringstempo, går litt ujevnt og skjødesløst, siden det som er å se er like viktig som det å gå. Bli ett med.

Gjøre rikere

Den mest berømte av all verdens vandrere, den amerikanske naturfilosofen og frisksporteren David Henry Thoreau (1817 - 1862), han med Walden – livet i skogene, sa at «man går ikke for å bli frisk eller komme i god form, men for å gjøre tilværelsen rikere og mer spennende. Og for dermed å utvikle vesentlige innsikter om den posisjon vi har innenfor det store samspillet i naturen». Thoreau er alle naturentusiasters helt. Er det noe her? – noe den som løper til og fra og i ring ikke helt får med seg?