Kjære Paulus

Jeg er blant dem som vokste opp uten så veldig mye snakk om Den Hellige Ånd; i hvert fall slik jeg husker det. Den forble derfor litt svevende – forsåvidt passende for en ånd – og når jeg leste om Holy Ghost på engelsk, så jeg for meg en from variant av Spøkelseskladden.

Dette er noen år siden. Fortsatt er Helligånden for meg et svevende uttrykk for Gud – for Guds livgivende, trosstyrkende, helende pust og kraft i verden. Et svevende nærvær, som ikke lar seg fange, gripe, holde fast, men som vi kan erfare, se, ta del i og kjenne virkningene av.

Det som ikke er svevende, er Åndens trykk på enhet. Enhet i Gud, mellom Gud og mennesker, og mennesker i mellom. I ditt brev til Efeserne ber du dem (og oss, tenker jeg) «sette alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen». Sette alt inn på - jeg må innrømme at jeg synes det er krevende. Fordi noen er jeg så grunnleggende uenig i hvordan de tolker og lever den kristne tro. Fordi noen ikke vil ha enhet med meg, som kvinne og prest. Fordi grensen mellom å utfordre meg selv og andre positivt på å strekke oss etter enheten, og samtidig sette ned foten når det trengs, der enheten mellom noen holder andre nede eller utenfor eller fast, kan være vanskelig å trekke.