Det er min navnebror Lars Verket som forteller om dette trikset i boken «Padlepilegrim», der han skriver om de oppdagelsene han gjorde da han i fjor padlet kajakk fra Tønsberg til Trondheim.
En annen navnebror, musikeren Lars Jones, har gjort livet til en ekspedisjon på jakt etter sjeletiden, og i denne artikkelen vil jeg også fortelle litt om hans oppdagelser.
De to Lars-ene har begge lyttet seg fram til måter å leve på som gjør at naturen preger deres hverdager. Verket padler, mens Jones flyr paraglider. Begge klatrer de. Og begge har de filosofen Arne Næss som filosofisk veiviser.
Hovednøkkel
Tiden mellom palmesøndag og påskedag – den uka vi nå er inne i – kalles gjerne «den stille uke». Og stillhet er hovednøkkel når Lars Verket beskriver hvordan vi kan åpne døren til det rommet hvor enkelhet, langsomhet, takknemlighet og frihet utgjør de fire hjørnene.
«Hvem kan shoppe i stillhet?», spør Verket i et dikt der han fastslår at stillhet er noe mange av oss er blitt redde for. Stillhet gjør at indre uro blir hørbar. Stillhet er en trussel mot forbruket. Stillhet senker farten. Stillhet får oss til å tenke. I stillheten kan vi høre sjelens stemme. Det gir rom til å bli kjent med oss selv.
Stillheten er språket som gjelder mellom mennesket og naturen. Hører man vinden hviske, er det stor sjanse for at sinnet er rolig og at sjelen hviler.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Klemt av tiden
Å leve enklere er ikke nødvendigvis enkelt, fastslo professor Arne Næss. Men kanskje er det verdt å gjøre en innsats for å bli en enklere sjel.
Lars Verket siterer denne bønnen formulert av Ray Simpson:
«Lord, help us to live simple
so that others may simply live».
Alle vet vi at man ikke trenger å være rik for å leve et rikt liv. Det rike livet er kanskje på sitt beste når det leves med enkle midler. Det vet en som padler Norge på langs en del om.
Dyp tid
Lars Verkets reise langs kysten av landet ble også en reise innover i hans eget indre landskap. Han reflekterer mye over tiden mens han glir sakte over havets overflate.
Han humrer over moderne begreper som tidsklemma – og det enda nyere: fritidsklemma. Han tror mange kunne unngått å bli klemt så mye av tiden dersom de ikke hadde vært så redde for stillheten ved å gjøre ingenting.
Padlepilegrimen la også merke til at klokken ble merkverdig irrelevant på tur langs kysten. Lyset anga døgnrytmen. Slitenheten bestemte pausene.
«Når de fysiske rytmene i naturen blir ankeret i tilværelsen, tar jeg bolig i tiden. Den er ikke noe jeg løper etter, eller har for mye av. Det er som om jeg får et glimt av evigheten. Jeg blir del av en sammenheng som er større enn meg selv. Jeg befinner meg i noe jeg vil kalle dyp tid», erkjenner Lars Verket.
Vi vet ikke
Det minner meg om forestillingen «Klokketid og sjeletid», framført på teateret i Molde og flere andre steder i Norge. Skuespiller Henrik Mestad leser tekstene, mens musikerne Lars Jones, Pål Austnes og Kristian Johannessen lar tiden bli til toner.
Tiden og musikken har det til felles at alle analyser og forklaringer bare fører oss vekk fra magien. Ordene tilslører og reduserer. Tiden og tonene hever seg over dem.
Vi vet nesten ingen ting om tiden, fastslår Jones. Han påpeker at selv om vi har delt opp klokketiden i timer og minutter og sekunder, så vet vi ikke når tiden startet eller hva som egentlig er lenge? Vi klør oss i hodet når astronautens armbåndsur viser noe helt annet enn vårt, idet han vender tilbake etter et lengre opphold i verdensrommet. Slik er det, enten vi forstår det eller ikke. Astronautens sekundvisere utfordrer fatteevnen vår.
Sjeletid
Teaterstykket om «Klokketid og sjeletid» tok 75 minutter av tilhørernes tid. Å lese boka til Lars Verket tok meg et par dager. Har du kommet deg helt hit i denne artikkelen, har du antakelig lest i snart fem minutter.
Er det lenge? Uproduktivt? Er tiden tapt?
Eller har sjelen opplevd reisen gjennom tekstene som sin tid? Sjeletid?
Det er mye man kan bruke tiden til i den stille uken.
Prøv stillhet.
Hvis du er fri til det.