Nyheter

Blodspor

Flere tusen sovjetiske krigsfanger døde under arbeidet med Nordlandsbanen i 2. verdenskrig. Norges statsbaner godkjente slavearbeidet.

Januar 1942. Bjarne Vik er overingeniør i NSB. I disse vinterdagene tar han en avgjørelse som skal vise seg å bli skjebnesvanger for mange menneskers liv. Skyggene som den kaster over NSB er ikke fortalt før nå, i Bjørn Westlies nye bok Fangene som forsvant.

I oktober året før har Hitler gitt ordre om at veier og jernbane i Norge skal bygges ut så fort som mulig – helt til Kirkenes og Sovjetunionen. Tyskerne vil bruke krigsfanger til tvangsarbeidet. NSB sier i første omgang nei til å bruke fanger på Sørlandsbanen.

Men prosjektet på Nordlandsbanen er større, og det er for få norske arbeidere å få tak i. En tysk entreprenør foreslår å hente 10.000 politiske fanger fra den spanske borgerkrigen, men får ikke gjennomslag, skriver Westlie.

Viks brev

Det finnes likevel rikelig med andre fanger å bruke. I juni 1941 angriper Hitler Sovjetunionen i Operasjon Barbarossa. I felttoget tar nazi-hæren nesten seks millioner krigsfanger fra den røde armé. De tyske okkupantene vil bruke mange av dem i Norge.

Det er nå overingeniør Bjarne Vik tar sin fatale avgjørelse i et brev til den tyske hæren 11. januar 1942:

«Hvis det ikke er mulig å få norske arbeidere i tilstrekkelig omfang – som for sikkerhets skyld må regnes med – kan det brukes krigsfanger på hele høyfjellstrekningen».

Vik refererer til banen som skal legges over Saltfjellet. Ingen i NSBs ledelse protesterer senere på at han godkjenner å bruke krigsfanger. Overingeniøren foreslår å bruke 4.000 fanger om sommeren og 1.200 fanger om vinteren. I tillegg trengtes 5.000 sivile arbeidere, skriver han i sitt brev.

Slaver

– Det er uklart hvor sterkt NSB sa nei til krigsfanger noen måneder tidligere. Men når de sier ja i januar, er det tydelig og klart.

Forfatter Bjørn Westlie er ikke i tvil om at denne hendelsen er den mest avgjørende i historien han forteller i boken han lanserer i morgen. At NSB godkjente slavearbeidet gjør den norske jernbaneetaten ansvarlig for en grusom utnyttelse av mennesker som for mange endte med døden, dokumenterer Westlie.

– Kunne NSB-lederne forstå hvordan krigsfangene ville komme til å bli utnyttet?

– Det er et godt spørsmål. Jeg vet ikke om de hadde sett andre krigsfanger, men de visste at det var billig arbeidskraft, sier Bjørn Westlie.

På slutten av krigen blir overingeniør Bjarne Vik øverste leder i NSB. Etter krigen blir han anklaget for å være nazist, men frikjennes til slutt. Viks overordnede, NSBs generaldirektør Waldemar Hoff, blir aldri tiltalt for landssvik, selv om han er toppleder i de fleste krigsårene.

Krigsfangene blir ikke nevnt med ett ord i krigsoppgjøret.

– Det er en gåte for meg. Kanskje de ikke så på krigsfangene som et norsk problem, men at det var tyskernes ansvar. Eller de forsto det, men ville beskytte seg. I beste fall bar de på en skam, sier Bjørn Westlie.

Den nye boken har han delvis skrevet på toget mellom Oslo og Stockholm.

– Det er fint å skrive på tog når man skriver om tog.

Mens Westlie studerte på 70-tallet var han selv konduktør i NSB.

Tausheten

Det har vært skrevet mye om de sovjetiske krigsfangene, men ikke hvem som brukte dem, hevder forfatteren. I alle år har det vært stille om NSBs ansvar. Tausheten er et all-europeisk problem, mener Westlie. Jernbaneselskap over hele Europa lot seg bruke i nazi-tyskernes tjeneste, blant annet til å frakte jøder til gasskamrene.

– Alle brutale og ubehagelige hendelser med nordmenn uten medlemskap i Nasjonal Samling (NS) har vært lite fortalt og fortiet. Norsk offentlighet har skånet NSB for det etaten var med på. Konsekvensen er at ofrene har blitt glemt, sier forfatteren.

Innenfor rammen av «den patriotiske minnekulturen» etter krigen, har det ikke vært plass til dette, mener han. Kollaborasjonen – gode nordmenns samarbeid med tyskerne – har blitt borte. Starten av krigen var ikke problematisk, men så går NSB fra å være en tilskuer til å være deltaker i tyskernes voldsutøvelse, skriver Westlie.

– NSB har ikke tatt ansvar for sin egen krigshistorie. Det er problemet. Vi blir ikke ferdig før alt er fortalt. Om de bare kunne våget å drøfte den.

Norges Statsbaner fraktet også jøder som skulle til gasskamrene i Tyskland.

– Det var en hemmelig transport. NSB visste kanskje ikke at de havnet i gasskamrene, men de visste at de skulle ut av landet. Jødene skulle ikke akkurat på ferie, sier Westlie.

Jødetransporten kan betraktes som «et hendelig uhell», men den årelange bruken av krigsfanger hadde helt andre dimensjoner, hevder han.

– Da jeg fant dokumentet som viste at NSB hadde bestilt elleve fanger til sitt verksted i Trondheim – Marienborg – da forsto jeg at NSB var gjennomsyret av tankegangen om fangene. De brukte dem, sier Bjørn Westlie.

Trukket seg ut?

– Hva skulle NSB-lederne gjort opp mot en sterk militærmakt?

– Det beste ville vært om de sa nei til å bruke krigsfanger. Det ville vært det eneste renslige, sier Bjørn Westlie.

Hans Otto Frøland har studert norske bedrifters innblanding i bruken av krigsfanger under okkupasjonstiden og er professor i historie ved NTNU. Han understreker at det ikke var NSB, men okkupasjonsmakten som foreslo at krigsfangene skulle brukes. Å nekte var ikke noe alternativ for NSB, mener han, men de kunne imidlertid trukket seg ut fra hele prosjektet.

– Det valgte de ikke. Men det er grunn til å tro at det ville vært vanskelig i praksis og at okkupasjonsmakten kunne hindret dem i det.

Han tror NSB har snakket lite om krigsfangene fordi de synes det er ubehagelig og at historien fremdeles føles betent.

– Likevel burde NSB fortalt langt mer åpenlyst om bruken av krigsfanger.

Han tror vi fremdeles trenger å minnes på at ikke alle nordmenn var tungtvannshelter i okkupasjonsårene.

– Historien om Norge under krigen er langt mer nyansert enn det, sier Frøland.

Lærdommen

Hvor mye mot kan man kreve av sivile i en krig? Dette spørsmålet har gjort det vanskelig for Bjørn Westlie å skrive boka.

– Jeg vil ikke moralisere, sier han.

– Hva er vitsen med å dra gamle historier fram i lyset når både de ansvarlige og ofrene er borte?

– Vi vet ikke om Norge blir okkupert igjen, og vi vet ikke om vi kan lære av hvor skummelt det er å kompromisse med ondskapen, men vi må jo prøve. Under krigen ble krigsfangene betraktet som «de andre». De var ikke det, de var mennesker.

Westlie har møtt etterkommere av nordmenn som var vanlige arbeidere på Nordlandsbanen og så fangenes lidelser. De har arvet et traume fra sine fedre.

– Krigens historier som ikke er gjort opp, er en byrde. Byrden er NSBs ansvar. Dette handler om å løfte byrdene fra andre, sier Westlie.

Krigens skjeletter

70 år etter krigens slutt ramler det fremdeles stygge skjelett ut av krigens skap. Eirik Veum har gitt ut bøker om hirden, statspolitiet og nordmenn i Gestapos tjeneste. Nylig kom rapporten som forteller at Norge nektet romfolk å komme hjem til Norge. Mange av dem ble gasset i konsentrasjonsleirene.

Bjørn Westlie mener at vi trenger å vite hva som skjedde under krigen og at det ligger en renselse i å vite sannheten.

– Vi forstår det bedre nå og kan takle det som skjedde. Vi lever bedre med vissheten om at ting ikke er så enkelt som vi har trodd. 2. verdenskrig er som en bibel for oss. Vi måler oss selv opp mot den og spør hva vi ville gjort. Den er en moralsk temperaturmåler.

LES MER: Det store sviket

Etisk ansvar

Psykolog Anders Skuterud mener litteratur som tar oppgjør med de mørkere hendelsene fra krigen kan være svært bra sosialpsykologisk. På 80-tallet satt han mange timer i terapisamtaler med barn av tidligere medlemmer av Nasjonal Samling (NS).

Oppgjørslitteraturen viser frem at det var mange skyldige og at okkupasjonsmakten gjennomsyret samfunnet vårt mer enn vi liker å tro. I dette tilfelle gir det også en oppreisning til krigsfangenes minne, og det er viktig.

Så mange år etter er det viktigste å vise frem hvor lett det er å komme på gal side, i ekstreme situasjoner som en okkupasjon.

– Historiene viser at de fleste er i stand til å gjøre grusomme ting om forutsetningene er ille nok. Vi trenger å minnes på at hver og en av oss har et eget etisk ansvar for å ivareta valgene våre på en god måte, også når vi er under sterkt press.

At det fremdeles gis ut bøker om krigen tror Skuterud henger sammen med et grunnleggende, psykologisk behov hos oss mennesker.

– På mitt fagspråk kalles det smertetransport. Vi må kvitte oss med noe av hatet, ubehaget, smerten vi har ved å overføre den på andre. Noen ganger plasseres det rettmessig, andre ganger urettmessig. Mitt klare inntrykk er at historiene fra 2. verdenskrig er blitt mer nyanserte de siste 20 årene, sier Skuterud.

LES NSBS SVAR: – Et bekmørkt kapittel

Sult, sult

Da Sovjet etter krigen ville vite hvor mange krigsfanger som ble brukt til slavearbeid og hva slags arbeid de gjorde, var Norge opptatt av å bagatellisere det de var med på – av frykt for at sovjeterne ville kreve erstatning, skriver Bjørn Westlie. Et «russerårsverk» utgjorde langt mindre enn en vanlig arbeider, ble det poengtert.

Ikke så rart, kanskje, når man leser 20 år gamle Ivan Aleksandovitsj Medvedkovs beretning i Magne Hauglands bok På gjensyn:

«Uendelig lange dager med arbeid som utmattet både kropp og sjel inne i kalde, fuktige fjelltunneler med gassinfisert luft, og nattelosji i råkalde jordhytter. Og i tillegg til dette risikerte du å bli banket helseløs eller skutt for den minste bagatell av en forseelse. Og hele tiden sult, sult, sult».

Følg oss på Facebook og Twitter!

Snaufjellet

Det offisielle tallet på de som ble ofret i arbeidet på Nordlandsbanen er 1.100. Bjørn Westlie mener tallet er høyere, kanskje 2 – 3.000, og dette var bare på strekningen der NSB var involvert.

– Sannsynligvis ble det brukt 14.000 sovjetiske krigsfanger da tyskerne fortsatte videre mot Narvik. Der døde kanskje 3-4.000 også, sier Westlie.

To timer og 22 minutter tar det å reise med tog de 14 milene fra Mo i Rana til Fauske. Over Saltfjellet, forbi Polarsirkelen, går jernbanen over tregrensa, 700 meter over havet.

Det er ingenting som i dag tyder på at traseen er bygget med slit og blod.

Kjell Kvamme

Kjell Kvamme

Kjell Kvamme er journalist i nyhetsavdelingen i Vårt Land. Han har arbeidet i Vårt Land siden 1996 og har tidligere vært deskjournalist, presentasjonssjef og nyhetsleder i avisa. Han skriver blant annet om forfulgte grupper, religiøse minoriteter og menneskerettigheter.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Nyheter