En håndfull tro

Det er ikke noe som får pappahjertet i meg til å banke så varmt og levende som når jeg plutselig kjenner en liten barnehånd gripe tak i fingrene mine, og vil holde meg i hånden. En myk, liten hånd som får min egen til å føles så grov, så slitt og altfor stor. Men for en pappa er det stort å få lov til å være den nærheten og tryggheten som den lille myke hånda søker. Jeg husker hvordan jeg selv trengte noe trygt å holde tak i når jeg var liten. Da var det godt å ha en hånd i nærheten som jeg visste at aldri ville slippe taket når skumle ting truet. En hånd som trøstet meg ved bare å være der. Og fortsatt kjenner jeg, at om verden i dag skulle rase sammen, så ville fortsatt mitt første instinkt være å gripe etter hånda til noen jeg er glad i, og kjenne at den holdt tak i min.

Slik famler jeg også noen ganger etter gudstro og Guds hånd. For troens ryggmargsrefleks spør ikke med teologiens språk etter dogmenes betydning eller Bibelfortellingenes historiske korrekthet. Den søker ordløst etter gudsnærvær, og leter etter den hånda som i sin allmakt vil holde tak i meg om verden krasjer. Den griper etter den hånda som kunne sagt alt bare ved å være der.

Samtidig er det nettopp det som gjør Gud så vanskelig å tro på, ikke spørsmålstegnene bak troens mysterier, men følelsen av avstand, og at bønnen fra hjertet kastes ut i et tomt univers hvor ingen lytter. Tanken min lengter etter et håndfast gudsbevis å gripe fast i, mens alt jeg har er en håndfull tro og tvil.