De siste ukene har det unge ansiktet til Brittany Maynard preget USA. I april fikk hun beskjed om at hun hadde under seks måneder igjen å leve. Det førte til at hun tok valget om å dø for egen hånd. Datoen ble satt til 1. november.
I en personlig beretning på CNNs nettsider skrev hun:
«Siden resten av kroppen min er ung og frisk, vil jeg sannsynligvis holde ut en god stund selv om kreften spiser opp hjernen min. Jeg vil antakeligvis måtte lide på et sykehus i uker eller måneder. Og familien min måtte ha sett på.»
Fronter dødshjelp
Medier over hele verden skrev om hennes avskjedsreise til Grand Canyon sammen med ektemannen Dan Diaz. Men i går slapp 29-åringen en video der hun utsetter handlingen.
– Jeg føler fortsatt at jeg er frisk nok. Jeg har fremdeles nok gleder og jeg ler og smiler sammen med familie og venner, slik at det ikke føles som riktig tidspunkt akkurat nå, uttalte hun, og understreket at hun er fast bestemt på å fullføre selvmordet senere.
Maynard har den siste tiden blitt frontet av organisasjonen Compassion and Choices, som arbeider for den enkeltes rettighet til å avslutte livet sitt. 29-åringen flyttet fra California til Oregon, siden den staten tillater legeassistert selvmord. Maynard legger ikke skjul på at det er noe hun mener alle amerikanere bør ha tilgang til:
«Jeg håper at alle mine amerikanske medborgere, som jeg aldri vil få møte, skal ha den samme muligheten som jeg har», skrev hun i CNN-innlegget.
LES OGSÅ: Håvard Nyhus: Døden reduseres til en rettighet
Forventer å dø
– Dette er en farlig argumentasjon å begi seg ut på, mener Lars Johan Materstvedt, professor i filosofi ved NTNU og tidligere forsker i Kreftforeningen. Han har jobbet mye med medisinsk-etiske spørsmål ved livets slutt.
– Maynard argumenterer med at det er hennes liv og at hun bestemmer, og det kan jo virke som grei skuring. Men det er to store problemer med dette, sier Materstvedt.
For det første stiller han spørsmål ved i hvilken grad døende pasienter gjør et fritt valg, siden han mener deres autonomi kan være sterkt svekket av sykdom og behandling. For det andre mener han at legalisering kan true andres rett til liv.
– Hvis eutanasi blir normalisert, vil det ligge en forventning om at man ber om det. Særlig hvis du ligger på lindrende avdeling og føler at du bare er til bry, koster mange penger og er til plage for familien din.
– Mener du Maynard er med og normaliserer retten til dødshjelp?
– Ja, det er klart. Hun er en ung dame, og var jo svært pen før behandlingen startet. Det gjør påvirkningen ekstra stor, sier Materstvedt.
– Så hun ser ikke konsekvensene av det hun ber om?
– Nei, og det forventer jeg ikke heller. Hun har mer enn nok med sykdommen, og det er klart at alle har sympati med henne. Men hun lever i et samfunn hvor det å legalisere dødshjelp kommer til å ha dramatiske konsekvenser for mange framtidige pasienter, sier filosofiprofessoren.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Kontrollere døden
Overlege Morten Horn jobber ved nevrologisk avdeling ved Ullevål sykehus, og har mye erfaring med pasienter med samme lidelse som Maynard. Han er skeptisk til hennes legeassisterte selvmord.
– Hun framstår ikke som en håpløst lidende person for tiden. Det virker mer som det handler om å kontrollere dødstidspunktet sitt, sier han.
Horn mener det går i en retning der det ikke lenger handler om å lindre utålelig lidelse, men å hjelpe mennesker til å skape den perfekte død.
– Man kan jo ha forståelse for at folk ønsker det, men det er ikke nok til å overbevise meg som doktor. Hvorfor skal jeg bli en drapsmann eller en som hjelper selvmordere med en slik begrunnelse? Det er en alvorlig handling, ikke som å gå på butikken og kjøpe en liter melk, sier Horn.
At Maynard valgte å utsette selvmordet, stemmer med erfaringer som Horn har gjort seg, og som han har hørt fra kolleger.
– Maynard har bevist at enda så viktig det er med iscenesettelse, så er det tross alt viktigere å være i live, sier han.
LES OGSÅ: Belga: drøfter dødshjelp for barn og fanger
Eutanasi for barn
Materstvedt mener den medisinske utviklingen vil følge eventyrets «tar du den, så tar du den»-logikk når eutanasi og legeassistert selvmord blir tillatt i et land. Han bruker utviklingen i Nederland som et eksempel:
I 1973 sto en nederlandsk lege tiltalt for å ha tatt livet av sin mor på hennes forespørsel. Legen fikk en symbolsk straff, noe som startet en diskusjon om i hvilke tilfeller det var akseptert å utføre eutanasi.
– Samtidig slo retten fast noe som kom til å ha stor betydning senere: At det var diskriminerende at bare døende skulle ha få rett til eutanasi, sier Materstvedt.
Dermed begynte ballen å rulle. I 1984 krevde den nederlandske legeforeningen KNMG at også kronikere (mennesker med konstante plager, men som ikke er døende) burde omfattes. Ti år seinere førte utfallet i Chabot-saken til at også mennesker med psykisk sykdom ble inkludert.
– Selv om eutanasi teknisk sett var en straffbar handling fram til det ble lovlig i 2002, hadde de løse reglene og praksisen blitt mer og mer liberal opp igjennom årene, sier Materstvedt.
Belgia tillot også eutanasi i 2002. Den belgiske loven er mer detaljert enn i nabolandet, og tillater også eutanasi på barn eller etter ulykker.
– Hva betyr det i praksis?
– At hvis Petter Northug hadde blitt lam fra halsen og ned etter å ha krasjet i fylla, og det gjorde livet hans uutholdelig fordi han ikke lenger kunne gå på ski ettersom tilstanden er uhelbredelig, så kunne han bedt om eutanasi. Da hadde det holdt at to leger hadde vært enig i at lidelsene var utålelige.