Døden er nest sist

Disse to setningene tyr jeg ofte til når jeg holder andakt ved gravferd. Jeg forsøker å få fram det levende håpet. Håpet vi proklamerer når noen blir døpt: Vi blir født på nytt til et levende håp – på grunn av Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.

De samme ordene lyder også når jord er kastet på kisten – enten den er senket i grav eller snart skal senkes ned i krematoriet. Da takker og priser vi Gud for det levende håpet. Håpet om at livet til slutt skal seire over døden. Håpet om kroppens oppstandelse og det evige liv.

Og det fine er: Dette håpet er mer enn en drøm, mer enn en vakker tanke. Det levende håpet har en grunn. Det er knyttet til håndfast virkelighet: Håpet springer ut av den tomme graven.