Trøsten ligger i tegnet

Dødsfallet sendte sjokkbølger i nærmiljøet og en stor vennekrets. Nærmere tre hundre mennesker fylte kirken til gravferd. De fleste var unge, som henne selv. Da kisten ble båret ut på kirkegården, var stillheten like stor som følget var langt.

Det er slik vi sørger her i landet. Vi blir stille. I Midtøsten skriker de etterlatte ut sin sorg og fortvilelse. Vi ser det stadig på TV, og det var neppe annerledes den gangen Jesus var på vei til den vesle landsbyen i Galilea som heter Nain. Men ellers var mye likt: «Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen.»

Den store forskjellen var at denne unge mannen aldri kom så langt som de sørgende hadde tenkt seg. Jesus gikk bort og la hånden på båren, og sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Moren fikk sønnen sin tilbake. Sammen med alle fra nærmiljøet, og sammen med alle de som fulgte Jesus, kunne hun gå jublende inn gjennom byporten igjen. Sorgen slo over i lovprisning, ærefrykt og undring.